sonARier sonARier sonARier
av Mona Høvring




vanviddet renner seint gjennom menneskenes hjerter
så kommer den nye sjukdommen -
den store lykken




















sonARier sonARier sonARier






















vi blir slynga ut for å leve
døden trenger seg på, men vi er ikke sjuke

vi klamrer oss til lyst og tilfredsstillelse,
men rammes av ulyst og lengsel

slik fortsetter vi å finne ting i mørket






















månen, den blinde idioten
er full av savn

den har fåfengte forestillinger
om den store visdommen i verden

den drømmer apokalyptisk-
fjell faller sammen til jordrotteboliger
og bakken spyr opp døde

vi fødes overalt

vann tilpasser seg kropp
kropp tilpasser seg

men det eneste vi ønsker
er å falle
i kjærlighet og søvn























vi stikker de våte fingrene i jorda
og sier at summen av gjerningene våre alltid vil gjenkjenne oss

vi tenker på trær som henger opp-ned, på fontener og på fobiene våre

ved urologisk avdeling drikker nattpleierne mye væske
de skjønner hva tørke betyr






















vi roper til gudene: hjelp oss før håret faller av og tennene ramler ut

de slitne motorene som holder liv i oss klager
over de gamle sorgene, og sommeren har bare vært
regn og søvn, regn og søvn
og vi vet ikke hvor vi skal gjøre av oss i verdensrommet






















i en stille tilblivelse venter vi på forløsning
vi holder pennen i hånda
ser at blodet kobler sammen det umulige

vi deler inn knokkelformene systematisk
leter etter protoplasmaspråket

vi velger skjebne, svir av broer
gir avkall på det meste for å vinne styrke

vi tegner diagrammer av atomkjerner
tar snarveien til sammenbruddet
svømmer rundt i lidenskapen
artikulerer noe som ligner smerte























vi overlever
gjenfinner tillit, tilgivelse
åpenbarer munnen

og drenerer bort barndommen ved å si:
det er alltid nådens tid

vi tror på ryktene om fraværende guder
tillater dem å dundre gjennom tårekanalene

vi holder ut det konstante trykket mot blæra
stadfester at urinen er klar og fin

og når dagen er over tygger vi tålmodige karameller
og plukker fra hverandre raseriet
vi stirrer gjennom manethodene og sier:

vi er født med tusen unyttige følelser






















GRUNNSORGEN: 1























når vi legger bort kniven renner sola
gjennom revna der lufta blåses rein

i søvne elsker vi
å kaste oss vidåpne inn i lyset

vi gjentar den slitsomme overfarten
refererer stedet der blodet reiste seg























GRUNNSORGEN: 2























vi har blødd fra oss ved hjelp av et helt vanlig alfabet
og ved minste bevegelse fødes dyr som forviller seg








Mona Høvring












Tekstar:

Ole Henrik Moe – Om SonARier og Klee

Nicholas H. Møllerhaug – Manetbyen Haugesund

Tilbake til Nicholas H. Møllerhaug – Maneter i monter