| Garborgs folkelige nasjonalisme Av Iver Neumann |
[print versjon] |
|
Norsk nasjonalisme vokste frem i tre hovedvarianter, slik at hver ny variant stilte seg i opposisjon til de(n) allerede eksisterende. Felles for de tre variantene er at de alle konsentreres omkring begrepet folket (Neumann 2001). Frem til annen halvdel av 1700-tallet betød folket Kongens undersåtter. Det ledende stratum blant folket var adelen. Fra 1770-tallet av forsøker danske borgere og intellektuelle å tilrive seg dette lederskapet. De presenterer seg selv som en mer legitim representant for det ganske folk. I Norge, der det ikke fantes nevneverdig adel, var dette en argumentasjon som ikke møtte nevneverdig mostand, og som dermed raskt fremsto som ”naturlig”. I 1814 fremsto det som ”naturlig” at embedsmannsstanden gestaltet folket og folkeviljen. De gestaltet også den norske stat, og man kan derfor snakke om deres politiske prosjekt som en etatistisk eller statlig nasjonalisme. Dette er den første variant av norsk nasjonalisme. Variant nummer to dukker opp på begynnelsen av 1800-tallet, og målbæres også av embedsmenn (som far og sønn Wergeland, Asbjørnsen og Moe etc.). De peker på at bonden, og ikke borgeren, er den viktigste innmaten i folkebegrepet. Dette er en idé de henter fra romantikkens svermeri for jorden og dets folk, og man kan derfor kalle denne varianten en romantisk nasjonalisme. Den innebærer en spenning, i og med at dets bærere er embedsmenn, men dets legitimitetsgrunnlag er bonden. Som politisk program bærer den derfor på et sentralt spørsmål: om bøndene er den viktigste gestaltningen av folket, hvorfor skal de da ikke også være folkets ledende lag? Den tredje varianten av norsk nasjonalisme bæres nettopp frem av mennesker som selv er av bondeætt, og som svarer bekreftende på dette spørsmålet. Selv om alle tre varianter av norsk nasjonalisme altså er tuftet på folkebegrepet og derfor i hver sin forstand er folkelige, kan man kalle denne tredje varianten folkelig.
Den folkelige nasjonalismen som vokste frem på 1800-tallets annen halvdel tok utgangspunkt i Ivar Aasens idé om at det fantes to kulturer i Norge. Aasen selv radikaliserte raskt denne ideen, og hevdet at det fantes to nasjoner i Norge. Hvordan skulle så forholdet mellom den norske nasjonen og dens indre fiende være? Dette er blant hovedemnene i den folkelige nasjonalismens sentrale tekst, Arne Garborgs Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse. Garborgs plass i norsk nasjonalistisk historie hviler altså på at han radikaliserer, institusjonaliserer og konkretiserer den historisk sist tilblivne variant av norsk nasjonalisme. I og med at den nasjonalistiske hovedstrømning på 1900-tallet vokste frem først i spenningen mellom romantisk og folkelig nasjonalisme innen partien Venstre, og dernest i modifisert utgave fra 1933 av også innen Arbeiderbevegelsen, fikk Garborgs ideologiske arbeide en serie politiske effekter. Om man først skal løfte frem sentrale skikkelser til et norsk nasjonalismes pantheon, ville rekken Falsen-Wergeland-Aasen-Bjørnson-Garborg-Koht-Gerhardsen være én mulighet. Poenget er i denne sammenhengen ikke rekken som sådan, men å få frem at Garborgs rolle historisk sett er så sentral at hans kandidatur til en slik rekke er selvsagt.
Det viktigste enkeltverket i Garborgs konkretiseringsarbeid er altså Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse. Bokens utgangspunkt er at “Nationalitet” er et “nyt Ord”, som først tas inn i det franske leksikon i 1835 (Garborg [1877] 1982: 107). Det er imidlertid umåtelig viktig, for
|
Nasjonalismen, hevder Garborg videre, er universell, og individer må tilordnes i forholdet én til én. Man kan selv velge, men velge må man. På individplan betyr dette at multiple identiteter er utelukket, og at alt som heter gråsoner må gi plass for klare grensedragninger:
|
Nasjonalitet åpenbarer seg simpelthen under historiens gang, og en av måtene dette skjer på, er ved at man krever et eget sprog. Men grunnlaget må være der, for “skulde det norske Folk ikke eie Stof i sig til en selvstændig Nationalitetsudvikling, se da indrømmer vi [maalfolket] villigt, at vi har Uret. Da hverken kan eller bør Maalsagen seire; thi at skabe Form for et Indhold, som ikke existerer, - det er der jo liden mening i.” (Garborg 1982: 116) Garborg går til angrep på den rådende sprogtilstand på dette grunnlag: “-Her kan man med Rette tale om norsk Tarvelighed! - Andre Nationer kræver et selvstændigt Sprog; vi er fuldstændig tilfredse, naar vi mærker, at vore norwegische Eiendommeligheder har givet sig Udslag i en selvstændig - Accent.” (Garborg 1982: 59-60). Det som også kommer klart frem ved å sammenstille disse to sitatene, er at Norge er en nasjon på grunn av sin vorden, ikke sin væren; det ville være forkjært å kritisere Garborg for inkonsistens: “Thi Sproget er netop det naturlige Repræsentativ og udtryk for den nationale Aand. Det kommer da netop ikke an paa Indholdet af, hvad man skriver. Man behøver ikke da, for at være ‘norsk’, udelukkende at henholde sig til norske Emner og norske Greier. Man kan for den Sags Skyld gjerne være den argeste ’Kosmopolit’ (Garborg 1982: 94).
Igjen ser man nasjonalismens universalitet: såfremt man ved hjelp av sitt sprog er skrevet inn i en nasjon, kan man godt være kosmopolittisk eller anfekte et hvilket som helst program, bare man gjør det fra en posisjon som gjennom det sproglige er situert i det nasjonale. “Fremskritt” vil dermed si å utbre nasjonalismens prinsipp: “Enhver folkelig Individualitetsdannelse, enhver Folke-Enhed, det træder distinkt og klart udaf Barbarismens Formløshed og Massetilværelse, er en historisk Seier. Det er en Seier for selve Kosmopolitismen; thi den sande Kosmopolitisme er netop baseret paa Nationalitetsprincipet, d.e. paa Folkeindividualiteternes Originalitet, paa Arbeidets Deling. [...] Det Almenmenneskelige existerer ikke spøgelsesagtigt in abstracto, det existerer kun i konkret Realisasjon, i specifike, bestemmelsesfyldige Individualitetsformer. Derfor er der ikke nogen Modsætning mellem det «Almene» og det «nationale»; de er tvertimod Et, og forholder seg til hinanden som «Ideen» til sin «Realisasjon».” (Garborg 1982: 133-134).
Nasjonalismen er altså et fullt ut tilfredsstillende svar på hva slags deling man skal ha mellom det universelle og det spesifikke. Det universelle er at grupper av mennesker konstitueres som samfunn i kraft av sine sprog; det spesifikke er hvilke hvilket sprog det er snakk om. Verden rutes altså opp i sproggrupper. En slik nasjonalistisk Weltanschauung stiller to spørsmål. For det første, hva gjør man med sproglig variasjon innen hver rute? For det annet, hvorledes skal man ordne forholdet rutene imellom? Spørsmål to kommer jeg tilbake til nedenfor. På det første spørsmålet har faktisk Garborg et implisitt svar, og det ligger i forlengelsen av dette nyss siterte utsagnet: ”Andre Nationer kræver et selvstændigt Sprog; vi er fuldstændig tilfredse, naar vi mærker, at vore norwegische Eiendommeligheder har givet sig Udslag i en selvstændig - Accent.” Hovedpoenget her er at sprog såvel som accent står i entall. Garborg prioriterer ikke mangfold, men enhet, ikke sideformer, men standardform. Han fremstår dermed neppe som en dialektenes forsvarer – i høyden kan varianter tolereres. På samme måte åpner han ikke for at man kan ha flere standarder parallelt – det må være én standard. Sveinung Time har understreket hvordan Garborg og Bjørnson i sin berømte feide mot omkring forrige århundreskifte begge ønsket at deres eget sprog skulle være det eneste fellessprog, og at deres utfall mot hverandre bidro til å opprettholde splittelsen mellom de to sprogene snarere enn å etablere et felles sprog. Time understreker videre at denne konflikten mellom de ”to elles så opne europearane” faktisk bidro til å videreføre og styrke to-nasjons-ideen (Time 1998: 346). Her sementerer altså Garborg et syn som skulle gjøre målbevegelsens program selvnegerende helt frem til våre dager. Ved å insistere på at nasjonen bare kan fremstå som moden ved å ha ett eneste sprog, ved å insistere på at dette sproget skal være den variant de selv til enhver tid målbærer, og ved ikke å være politisk sterke nok til å utrydde andre varianter, blir deres bidrag til norsk nasjonsbygging splittende, ikke samlende.
Som man ser, er det “naturlige” for Garborg altså ikke det som er, men det som skal bli. Talere av “dansk-norsk” er ikke nordmenn, og passer dermed ikke inn i historiens gang. Men for deres efterkommere er assimilasjonen mulighet: “... De - d.e. Deres Efterkommere - ogsaa engang tør blive saa norske, at det hele Landsfolk kan kjende Dem igjen som Brødre og Landsmænd. Og dertil er det jo netop, vi stræber.” (Garborg 1982: 61) De selv tar derimot sin kulturelle identitet fra det Garborg med en metafor ladet ikke bare med organisk, men også med rasemessige allusjoner, og som han refererer til som en dansk-norsk “bastardliteratur”. Poenget er klart: Er man ikke “rent” norsk, er man ikke bare en “hjemmedanske”, men bent frem en dansk-norsk “bastard”. Og disse urenheter er ikke bare vederstyggelige i seg selv. De forgifter hele nasjonen ved å umuliggjøre dets enhet: “... saa længe der endnu kan leve i vort Sprog saadant et Udtryk som ’norsk-norsk’ eller ’ultra-norsk’, - saa længe er den virkelige, naturlige Norskhed, det, vi Maalmænd tænker os ved «nationaliteten», endnu ikke etableret. [...] Et Begreb som ‘norsk-norsk’ kunde umulig fremkomme under virkelig nationale Forhold” (Garborg 1982: 92).
Dette er et program for assimilasjon. Garborg innser da også dette, men viker i noen grad tilbake fra sitt eget standpunkt når han skriver om assimilering at “Vi forlanger det ikke af Dem, men efterhvert som De bliver mere humaniseret, vil De selv komme til at føle Opfordringen” (Garborg 1982: 142). Det dreier seg altså om å gjøre mennesker av den indre fiende, som altså ikke er fullt ut menneskelig. Der det er motstrid, må de urene vike. Og her flagger Garborg sterkt at vold, ja rasekrig, har en rolle å spille ved å anføre følgende “tankeeksperiment”:
|
Den helt avgjørende vekt Garborg tilskriver sprogkriteriet kommer her igjen frem, i og med at han anfører at byfolk som snakker “Norsk” godt kan kalles nordmenn, “kun opfatter vi da ikke Begrebet ‘Nordmand’ nationalt, blot geografisk eller politisk. I strengt national Forstand er vor Intelligents – (:den Del deraf, som endnu føler det danske Sprog som sit) – Provins af Danmark.” (Garborg 1982: 118) Andre steder later det imidlertid til at sondringen mellom det rasemessige og det sproglige viskes helt ut, som når han om resultatene av den ønskede assimilasjon hevder at “Men den vordende norske Nationalitet vil jo, til sin Styrkelse og Udvikling, have optaget i sig et temmelig stærkt dansk-tysk Befolkningselement, og saa maa dette ogsaa repræsenteres i Sproget” (1982: 137).
Sproget er for Garborg også kjønnet: “Det er ikke længer simpelt, det føles tvertimod som friskt, kjækt, at kunde være lidt «norsk» af og til i sin tale”, skriver han, og legger til i en fotnote at “Her tænkes selvfølgelig ikke paa stuemennesker, Pedanter eller «æsthetiske» damer!” (Garborg 1982: 66). Norge er maskulint, umiddelbart uteliv; Danmark er feminint, pedantisk inneliv. Hele denne tankeverden er hentet fra tysk nasjonalromantikk. Det er derfor ikke tilfeldig når Garborg legitimerer ideen om at bygdene er mer norske enn de østlandske byer med referanse til en tysk reiseskildring fra 1812, der nettopp dette poenget gjøres (Garborg 1982: 66). Garborgs begrepsbruk er totaliserende. Det er ett eneste diakritikon som ligger til grunn for nasjonen, som igjen ligger til grunn for statsdannelse: “la langue est la nation; derfor gjælder det, baade i Videnskaben og i Politiken: Sproggrænsen er Nationalitetsgrænsen; paa Sproget kjendes og efter Sproget dømmes Folkene [...] med et ord: deres Ret til at existere” (Garborg 1982: 129). Igjen ser man at det ikke skapes rom for varianter: grensene må være klare, og det betyr at sprogene må være standardisert. Og “Nationaliteten er et Aandsvæsen” som må “objektivere sig” som “Legeme” og “liv” (Garborg 1982: 111).
Den ånd som her svever over vannene, er definitivt Hegels. Ikke alle folk er som kjent kommet like langt på dannelsens vei, og Garborg er klar hva hierarkiet angår. Han henviser til den tid da det tyske var ledende i Danmark, og siterer N. M. Petersens danske sproghistorie, der det heter at under Fredrik V “blev de tyske Kredse i Landet talrigere og indflydelsesrigere end nogensinde... De saa med fornem Nedladenhed ned paa de Indfødte som paa ’halve Grønlændere’”. Garborg er støtt over dette, men ikke over hierarkiseringen som sådan, bare over dets rangering, for hans kommentar på “de Indfødtes” vegne er som følger: “altsaa dog endnu ikke Orangutanger!” (p. 126) I sin polemikk nøler altså ikke Garborg med å innpasse mennesker og dyr, grønlendere og menneskeaper, i samme hierarki, og dermed destabilisere sondringen mellom innfødte og aper.
Garborgs bok er viktig ikke bare fordi den oppsummerer den forutgående folkelige nasjonalisme, men også fordi den altså i sin tur blir en grunnsten i posisjonens egenforståelse. Garborg blir en del av målbevegelsens institusjonaliseringsgrunnlag. Da Norigs Ungdomslag ble stiftet 1896, som en sammenslutning av frilyndte ungdomslag, var det sentrale slagord “Ut or unionane!” - den politiske union med Sverige, og den kulturelle union med Danmark. Ungdomslaget ble raskt ungdomsbevegelsen til Venstre, og fra 1899 av også ledende i norskdomsrørsla (Klippenberg 1996: 47ff). Man ser videre sporene av Garborg for eksempel i avisen Den 17. mai for 15. august 1905, der det heter at “Det som hev gjort vilkaari serskilt vrange for oss i seinare tidir er, at me ikkje er eit samvaksi folk, men ei folkeblanding. Det er den gamle norske folkelyden, uppmengd med etterkomarar av seinare danske og tyske inflytjarar, som enno ikkje hev kunne vekse saman med oss” (sitert efter Nordby 1991: 108).
Her er man tilbake til en sentral spenning i Garborgs og annen nasjonalsinnet tenkning som jeg nevnte ovenfor. I og med at verden rutes opp i nasjoner som tenkes sproglig og nasjonalt adskilt fra hverandre, blir det en utfordring å spesifisere forholdet mellom disse rutene, for dette forholdet angis ikke av oppdelingsmåten selv. Derfor ser man både i Garborgs bidrag om dette og i nasjonal debatt i stort en spenning mellom på den ene siden å fremheve den isolasjon som sies å være nødvendig for å dyrke frem særpreg, og på den annen side den kontakt som sies å være nødvendig for å skaffe ytterligere impulser for det Garborg omtaler som ”humanisering”. Det er mot denne bakgrunn for eksempel ikke uventet en representant for den folkelige nasjonalismen og en av Garborgs våpendragere, Olaus Fjørtoft, som først gikk imot Norges medlemskap i personalunionen med Sverige på trykk, i 1871 (Nerbøvik 1998: 323). En annen av Garborgs våpendragere staver ut isolasjonismen: ”Band utantil skal slitast. […] Union fører til krangel. Og av krangel fylgjer hat og misunning. Altso ut av unionen.” (Steinsvik sitert i Nerbøvik 1998: 328). På den annen side er både Garborg selv og andre folkelige nasjonalister i andre sammenhenger raske til å peke på at det bærer galt avsted om man ikke oppebærer brede kulturelle grenseflater til omverdenen. I en mye sitert passus angrep for eksempel Garborg i 1886 talsmenn for slike tilganger ved å skrive at
|
Her står man ved grensen for hva nasjonal tenkning kan fremby av tenkning om det inter-nasjonale. Ved å gjøre sprog til definitorisk trekk ved nasjon og ved å tingliggjøre nasjonene, leser man ut virkeligheter som ikke kan tilordnes denne måten å rute verden opp på. Samlebegrepet for de prosesser som gjør det stadig mer vanskelig å oppebære den Weltanschauung som Garborg og andre nasjonalister legger til grunn for sin tenkning og bidrar til, er globalisering. Et globaliseringsperspektiv river bort mye av grunnen Garborg står på. Da Garborg skrev, var nasjonalismen den ledende europeiske tankeretning. Å tenke europeisk, betød blant annet å ta utgangspunkt i det nasjonale, og i behovet for å skaffe hver historisk nasjon en stat. Nasjonalstaten var den europeiske normalpolitiske form. I de fleste deler av Europa er det ikke slik lenger. Den normalpolitiske form for nasjonene er nå integrasjon i en Brusselorientert struktur. Men i Norge lever vi i dette henseende fortsatt på 1800-tallet. Her er det normalpolitiske fortsatt det nasjonalsinnede. Mens en Mazzini i Italia fremstår som en stor mann fra landets fortid, fremstår derfor Garborg i Norge fortsatt som en stor mann med direkte politisk relevans for et overraskende stort antall mennesker.
Litteratur:
Garborg, Arne ([1877] 1982): Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse. Et Forsøg paa en omfattende Redegjørelse, formet som polemiske Sendebreve til Modstræverne. Bergen: Noregs Boklag.
Koht, Halvdan (1894) Unionen og freden. En historisk utredning av svensk krigspolitik siden 1814 Kristiania: Olaf Nordli.
Nerbøvik, Jostein (1998): ”Nasjonalismen innanfor og til venstre for Venstre”, s. 321-338, i Øystein Sørensen (red): Jakten på det norske. Perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Hoel, Oddmund Løkensgard m. fl. (2001) Arne Garborg: Eit debatthefte Oslo: Noregs mållag.
Neumann, Iver B. (2001) Norge – en kritikk. Begrepsmakt i Europa-debatten. Oslo: Pax.
Nordby, Trond (1991): Det moderne gjennombruddet i bondesamfunnet. Norge 1879-1920. Oslo: Universitetsforlaget.
Time, Sveinung (1998) ”Om Garborg som aktør i fortellinga om ’det norske’”, s. 339-356 i Øystein Sørensen (red.) Jakten på det norske. Perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Iver Neumann er ...
NOTER:
Takk til Jan Inge Reilstad for kommentarer.
1. Koht, som arbeidet sammen med Steinsvik i Den 17de Mai, skrev i 1894 at ”Norges frihed og fred har under hele unionsstriden [sic] været direkte og indirekte truet av Sverige. […] unionen med Sverige [har] i otti år været en stadig fare og trusel for Norge. […] Derfor må unionen med Sverige enten gjøres uskadelig eller også opløses.” (Koht 1894:143-144).
2. Garborg selv kan imidlertid neppe tas til inntekt for isolasjonisme.