Kunstpolitikk og politisk kunst: to kritiske apropos
Av Marit Strømmen, Cand. philol og skribent


I
Det finnes ingen kunstpolitikk i Norge

1990-tallets regjeringer har forårsaket et stadig større underskudd på både estetiske og politiske visjoner for kunstfeltet. Tiden vil vise hvor lekende lett Fremskrittpartiet kan bygge videre på den etablerte nedvurderingen av scenekunsten.

Arbeiderpartiet er for kunstnerisk frihet. Det forsikret Stortingsrepresentant Trond Giske etter å ha forsvart en politisk overstyring av Kulturrådet som førte til at fem av seks medlemmer i rådets scenekunstutvalg trakk seg. De trakk seg nettopp fordi de følte sin kunstneriske frihet truet etter at deres kunstfaglige kompetanse var underkjent av Stortinget.

Den ett år gamle episoden illustrerer viktige problemer. Når jeg i min artikkel vil diskutere scenekunstens muligheter som estetisk og politisk pådriver tar jeg utgangspunkt i den ekstraordinære kulturpolitiske situasjonen som inntraff i og med fjorårets overstyring av Kulturrådet. Ved å nøste derfra, vil jeg vise hvordan mangel på åpenhet og produksjonsmessige forutsetninger – vakuumet som oppstår i kunstpolitikkens fravær – svekker kunstfeltet. 1990-tallets regjeringer har forårsaket et stadig større underskudd på både estetiske og politiske visjoner for kunstfeltet. Tiden vil vise hvor lekende lett Fremskrittpartiet kan bygge videre på den etablerte nedvurderingen av scenekunsten.

På 1990-tallet behandlet alle politiske partier scenekunsten som en unge det var enkelt å rappe sukkertøy fra. Hovedforskjellen på Fremskrittpartiet og de andre, var at Fremskrittpartiet demonstrerte større åpenhet om hvor de konfiskerte godene skulle plasseres. Den alvorlig utarming av kunstscenen ble sist demonstrert i regjeringens forslag til Statsbudsjett, der et lovet nybygg i siste liten inndras fra Hålogaland Teater.

Parallelt med den økonomiske underprioriteringen av scenekunsten, har scenekunstnerne selv kunnet vise til kunstnerisk suksess i inn- og utland. Det er naivt å tro at suksessen vil vedvare med dagens svake kulturpolitikk. I takt med ressursmangelen reduseres selve tiden kunstnere har anledning til å bruke på et kunstnerisk arbeid.


Avsporinger

Hvis Kulturrådets fagkompetanse er en trussel mot velgernes medbestemmelsesrett i kulturpolitikken, hvis partipolitikere fritt skal kunne overprøve rådets vedtak til en hver tid, ja da må partiene straks definere sine respektive kunstsyn slik at velgerne vet hvilken kunstpolitikk de stemmer på.

Det siste tiårets scenekunstpolitikk har vist hva man får ut av knappe midler. Hva om det fantes risikovilje til å finne ut hva slags kunstnerisk kvalitet som ville komme ut av økte bevilgninger? Penger er ikke bare cash i lommen. I og med Fremskrittsspartiets økte oppslutning, trengs tilbud om kurs i sponsing av både kunstnere og næringsliv.

I denne alvorlige situasjonen er det at Trond Giske avsporer debatten med sin forsikring om at Arbeiderpartiet er for kunstnerisk frihet. Hva skulle partiet ellers være? Jeg vil minne om at kunstnerisk frihet nærmest er obligatorisk i et demokrati. Trusselen mot den kunstneriske friheten i Norge er relativt liten. En viss grad av kunstnerisk frihet vil også eksistere i andre typer styreformer enn demokrati, ettersom sensur sjelden greier å kneble absolutt alle kunstneriske ytringer.

At Arbeiderpartiet er for kunstnerisk frihet kan derfor knapt betraktes som noe klargjørende argument i kunstdebatten i et demokratisk land. Først og fremst fordi alle de andre partiene på Stortinget også bekjenner seg til et tilsvarende kunstsyn. Selv Fremskrittspartiet støtter den kunstneriske friheten, bare den ikke koster noe.

Når Giske i sin debatteknikk likevel forfekter et så edelt prinsipp, kan vi formode at mer enn selvfølgeligheter ligger bak. Når en politiker tar til orde for kunstnerisk frihet i et demokrati, kunne man få inntrykk av at enten vil politikeren sørge for at alle kunstnere får virke fritt, ved for eksempel å lønne alle kunstnere. Eller at alle mennesker bør få frihet til å være kunstneriske, altså en mer anarkistisk modell.
En slik form for kunstnerisk frihet ville endre Norge fra et demokrati til et anarki, og ingen tør vel beskylde Ap-politikere eller andre Stortingspolitikere for slike visjoner.

Inntil nylig har Stortinget hatt tillit til det Kulturrådet det selv har delegert myndighet til. Fjorårets umyndiggjøring av Kulturrådet reiser imidlertid prinsipielle spørsmål om mekanismene i norsk kulturpolitikk. Hvis Kulturrådets fagkompetanse er en trussel mot velgernes medbestemmelsesrett i kulturpolitikken, hvis partipolitikere fritt skal kunne overprøve rådets vedtak til en hver tid, ja da må partiene straks definere sine respektive kunstsyn slik at velgerne vet hvilken kunstpolitikk de stemmer på.

Hadde partiene stilt med ulike kunstsyn i valgkampen kunne velgerne for eksempel fått vite at Arbeiderpartiet støtter jazzballett og swing fordi det har bredere publikumsappell enn samtidsdans. Så detaljerte partiprogram har til nå vært umulig å utarbeide, det kan være en forståelig grunn til at Stortinget besluttet å overlate enkelte bevilgningsspørsmål til et kunstfaglig råd som Kulturrådet.

Selv om kunstnerisk frihet i Norge er underlagt det politiske bevilgningsmaskineriet, betyr det ikke at den kunstneriske friheten er i fare. Prinsippet om en armlengdes avstand mellom lovgivning og forvaltning er langt skjørere, slik for eksempel flere kulturministre har vist når de favoriserer enkelte kulturaktører som tilsynelatende glir spesielt lett inn i statsbudsjettet.


Problematiske grep
Både Ellen Horn og Valgerd Svarstad Haugland har prøvd å bøte på pengeunderskuddet i bevilgningspotten ved å ”hjelpe” henholdsvis et danseensemble og en kulturkirke bort fra Kulturrådets kunstfaglige nåløye. Av en eller annen grunn lot de to kulturministrene Oslo Danse Ensemble (ODE) og Kulturkirken Jakob skifte status fra prosjektbaserte foretak til politisk hjertesak. Vips, så var de sikret nødhjelp fra statsbudsjettet.

Slike grep er problematiske i seg selv. Ikke bare fordi de virker tilfeldige og utenfor sammenheng, men også fordi velgerne ikke får vite hvorfor. I dag er fravær av begrunnelser fra det offentlige en langt større fare for en demokratisk kulturpolitikk enn fravær av kunstnerisk frihet. Enda mer foruroligende er det at eksemplene ODE og Jakobs viser mangelen på kriterier i kulturpolitikken. For eksempel savnes retningslinjer for hvilke kunstnere som omfattes av statsbudsjettet og hvilke Kulturrådets mandat omfatter. At driftstilskudd går via statsbudsjettet og prosjektsstøtte via Kulturrådet er ikke lenger enerådende praksis.


Scenekunstutredningen
I følge ”Etter alle kunstens regler – en utredning om norsk scenekunst” vil man opprette et eget scenekunstråd der også regionteatre må konkurrere på lik linje med frie grupper. Hvis scenekunsten skal vurderes av et råd kan det like godt gjelde alle, er utredningens konklusjon. Men i kortene ligger harde prioriteringer, for alle eller ingen-prinsippet er ikke politikk; politikk er å prioritere. For at de som prioriterer skal ha tillit, må de argumentere og begrunne. Unntak må begrunnes.

Selvfølgelig kan ikke alle som søker om penger til kunstnerisk virksomhet få. Norge har mange kunstnere i forhold til folketallet. Derfor er det avgjørende at de som gis økonomisk støtte, og da får mulighet til å drive på fulltid, også er støtteberettigede. Hva som er støtteberettiget må diskuteres og vurderes - så åpent som mulig. Tas geografiske, elitistiske, populærkulturelle eller andre hensyn må disse frem i lyset.

I Norge lever for eksempel dansere under vanskelige arbeidsvilkår, men de er ikke verre i Oslo enn i Hammerfest. Når politikere likevel prioriterer jazzballett i hovedstaden har velgerne krav på å vite hvorfor. Giskes forklaring om at ODE fikk penger for å sikre sin kunstneriske frihet holder ikke. Hvorfor er den kunstneriske friheten mer verneverdig hos ODE enn hos andre? Før begrunnelser foreligger, virker særbehandling og overstyring like kortsiktig som smøring av et defekt system.


Utsettelsenes politikk
Som alle andre maskiner trenger også det politiske bevilgningsmaskineriet kyndig stell. Noen ganger må deler faktisk skiftes ut, men før man gjør det, må dysfunksjonelle komponenter lokaliseres. Her har politikerne pekt ut Kulturrådet som en instans moden for evaluering. Kulturrådet trenger evaluering på linje med andre organer Stortinget har oppnevnt, men Stortinget burde ikke tillatt at regjeringsskiftet fikk forsinke den annonserte kulturmeldingen og evalueringen av Kulturrådet med flere år.

Hvis Stortinget skal overkjøre Kulturrådet i fremtiden, og hvis dagens system med støtte til kunstformål over statsbudsjettet skal opprettholdes, bør velgerne få vite hvilke kunstsyn de ulike partiene har. Å stå for et kunstsyn er mer nyansert enn å velge side i kulturpolitikkens groveste skillelinjer. Hva står egentlig Giske og Ap for kunstpoltisk? Hvilket syn har man på dans for eksempel, hvorfor velges noe fremfor noe annet? Det bør Kulturrådet så vel som partipolitikerne offentliggjøre fortøpende. Da slipper vi kanskje overraskelser der et sterkt og misforstått forsvar for jazzballett og swing utarter til kulturpolitisk krisestemning. Altså: Mer Åpenhet. Den kunstneriske friheten tåler det sikkert.


Men hvor fritt kan egentlig kunsten operere på trange budsjetter? Prinsippet om å ta fra de rike å gi til de fattige gjelder nemlig ikke for scenekunsten.

Men hvor fritt kan egentlig kunsten operere på trange budsjetter? Prinsippet om å ta fra de rike å gi til de fattige gjelder nemlig ikke for scenekunsten. Ikke bare scenekunstutredingen, men også Nasjonal plan for opera og dans foreslår en politikk som tar fra de fattige og gir til noen andre fattige. Samlet gir scenekunstutredningen og ”Nasjonal plan for produksjon og formidling av opera og ballett” inntrykk av offentlig fattigdom. Det virker som om et helt kulturfelt, det teaterorienterte, må settes på vent når et annet, det operaorienterte, skal få blomstre.

Selv om resultatene av høringsrunden skal vurderes før planene vedtas, kan i alle fall teatersektoren belage seg på en dyster fremtid. Her var utvalgets mandat å foreslå endringer innenfor dagens økonomiske rammer.


Klam reorganisering
Resultatet av scenekunst-utredernes arbeid er en klam reorganisering av eksisterende ordninger og infrastruktur. Forslag til opprettelse av et nytt Scenekunstråd som skal fordele midler både til institusjoner og frigrupper, må klare seg uten friske midler. Utredningen har møtt kritikk fra alle institusjonsteatre utenfor Oslo, og det selv om knapt et hår er blitt krummet på institusjonsteatrenes indre organisasjon. Store scener får ture på som før, bare de holder seg innenfor myndighetenes rammebetingelser.

For å få penger i den nye modellen må teatrene fremdeles tilfredsstille gamle krav til tilgjengelighet og ressursutnyttelse. Fornyelse er også ønskelig, men her krever staten minimalt. Utrederne har relativt lite å utsette på statens målstyring. De hevder at ”kunstnerisk fornyelse skjer uavhengig av politiske målformuleringer”, og tar i mindre grad høyde for at slike formuleringer også dreper fornyelsen og fremmer reproduserende kunst.


Kvalitetssikring ?

Hva er det så teaterinstitusjonene skriker for? Jo, dersom utredningen tas til følge skal teatrene kvalitetssikres.


Hva er det så teaterinstitusjonene skriker for? Jo, dersom utredningen tas til følge skal teatrene kvalitetssikres. Bortsett noen få nasjonalhelligdommer (Nationaltheatret, Det Norske) som slipper, skal landsdelsscener og regionteatre konkurrere på kunstnerisk innhold. Til nå har kunstnerisk kvalitet blitt avfeid som et uhåndterlig begrep i evalueringen av institusjonene. Utenfor har imidlertid de frie teatergruppene alltid vært utsatt for regelmessig kvalitetsvurdering.

I det frie miljøet er argumentasjon og diskusjon omkring kvalitet en forutsetning. En frigruppe som kun evaluerer sin egen organisasjon og kvalitetsforståelse ut fra økonomiske hensyn, ville aldri fått støtte. Fra nå av må også institusjonene argumentere kunstnerisk, på lik linje med frigruppene.

Det burde ikke være problematisk for en statsstøttet institusjon å redegjøre for hvilken kunstnerisk utvikling støtten eventuelt bidrar til. Er det problematisk kan overgangen til privat teater kanskje være en løsning. Med sin målstyring har staten allerede fremelsket institusjonsteatre med senket kunstnerisk ambisjonsnivå. Statens målstyring har skapt institusjonsteatre som repertoarmessig skiller seg lite fra kommersielle teatre.

Scenekunstutredningen vil vri utviklingen mot et bedre teater. Det er vel og bra, men hvordan kan det la seg gjøre gratis, i en sektor der økonomien allerede er tynn? I så måte fikk ”Nasjonal plan for produksjon og formidling av opera og ballett” et romsligere mandat. I motsetning til teatret, er det nå opera og dans som loves friske midler. Både opera og ballett skal få nye institusjoner. I operasammenheng snakker man som kjent i milliarder, mens Dansens Hus må klare seg med noen skarve millioner. Bortsett fra disse nyetableringene går begge utredningene imot etablering av nye institusjoner.

Videre skal lokalsamfunnet mobiliseres på alle nivåer. Forfatterne av planen drømmer om samarbeid i distriktene der næringslivet går hånd i hånd med amatørorkestre, og produserer opera med solister fra hovedstaden. Her blir operapolitikken stående litt i motsetning til resten av scenekunstpolitikken, der kunstnerisk profesjonalitet regnes som en forutsetning for kvalitet.

De to utredningene mangler analyse av hvilke barrierer som hindrer publikum i å nå scenekunsten. Høringsdokumentene er så omfattende at det synes som om vi aldri har visst mer om norsk scenekunst enn i dag. Men om publikum vet vi mindre enn noensinne. Hvilke hinder nye publikumsgrupper møter, og hvordan disse kan brytes ned, bør være åpenbare tema neste gang Stortinget putter scenekunsten i tenkeboksen.



II

Det finnes politisk scenekunst i Norge

Samtidskunst er politisk kunst. Med det mener jeg at kunst har en forpliktelse om å være alternativ, visjonær, progressiv etc


Hvordan står det så til med scenekunsten selv? Hvilke politiske ambisjoner har den? I dag er forestillinger med politisk innhold stadig mer alminnelig. Men fenomenet gjenspeiles i liten grad i anmeldelsene og i kritikken. Noen perspektiver omkring mulighetene for en politisk kritikk skal skisseres i det følgende.

Samtidskunst er politisk kunst. Med det mener jeg at kunst har en forpliktelse om å være alternativ, visjonær, progressiv etc. Er den ikke det, kan man fremdeles kalle det kunst. Men den dekorative, ikke-subversive kunsten, den som neglisjerer sosiale og økonomiske forhold, blir, om ikke utelatt fra hele diskursen omkring kunst, så i alle fall ikke ledende i kunstdebatten.
Ikke-subversiv og anti-politisk kunst er konservativ og konform kunst, d.v.s. kunst som rettferdiggjør og viderefører samfunnets rådende synsvinkler. Resten er politikk.


Kritikkens muligheter
Når man undersøker mulighetene for en politisk kritikk, må man først spørre om politiske anmeldelser i det hele tatt er relevante i dag. Enkelte kunstnere vegrer seg riktignok mot en politisk definisjon av arbeidet sitt. Jeg skal komme tilbake til dette, for øyeblikket vil jeg bare hevde at det å skape forestillinger, ikke malerier eller andre objekter med potensiell markedssuksess, men det å skape og vise forestillinger som forsvinner i det kunstnerne mottar applaus, denne presentasjonen av scenekunst i den globale vareøkonomien er en politisk aksjon.

Mitt anliggende er ikke å søke med lupe etter politiske ansatser i hver eneste forestilling, eller å politisere verk som hevder å være isolert fiksjon, illusjon og fantasi. Men jeg vil fokusere på mulighetene for politisk kunstkritikk, og på mulighetene for å etablere en politisk agenda i anmeldelser av forestillinger der en slik agenda allerede er tilstedeværende.

Hvis kunst impliserer politikk, hvorfor er det så støtende?
Kanskje fordi kunstnere og publikum vegrer seg mot å bli stigmatisert i små, f.eks. venstreorienterte miljøer som stadig blir mindre ettersom fordommene mot venstreorientert teori har økt. Kunstneres og publikums motstand mot f.eks. venstreorientert teori er ikke overraskende om man ser hvilke problemer denne teorien, men også andre ideologier har hatt etter Sovjetunionens kollaps. Videre er fundamentet for f.eks. venstreorientert teori vaklende i dagens scenekunstneriske ekteskap mellom kunst og underholdning. Men faktisk var Brecht blant de første til å fremme dette ekteskapet ved å pakke inn og dele opp politisk materiale for å kunne formidle det mest mulig effektivt.


Fascistisk og sosialistisk kunst

I dag trenger vi nye tilnærmingsmåter overfor det politiske i kunsten. Det er ikke lenger realistisk at scenekunsten skal tiltrekke seg et arbeiderklassepublikum, for at dette publikummet skal skape sin egen klassebevissthet.


Spektakulær politisk kunst av typen fascistisk kunst har også et dårlig omdømme i dag. I alle fall når vi snakker om den. I praksis leker deler av postmoderne arkitektur og byplanlegging med mange ideer fra fascismens estetikk. Til sammenligning er sosialistisk kunst knapt akseptabelt i dag. Se f.eks. hvordan sosialismens arkitektur i Øst-Berlin rives eller ombygges for å ligne den i vest. Innen scenekunsten tilhører betegnelsene sosialistisk og fascistisk teater historiebøkene med sine fremstillinger av for eksempel russisk konstruktivisme og futurismens performances. Denne historiske avantgarden har fremdeles innflytelse, men den omtales i estetiske heller enn politiske kategorier.

I dag trenger vi nye tilnærmingsmåter overfor det politiske i kunsten. Det er ikke lenger realistisk at scenekunsten skal tiltrekke seg et arbeiderklassepublikum, for at dette publikummet skal skape sin egen klassebevissthet. Dette var målet i Sovjetunionen, og faktisk også i USA på 1920-tallet. Siden hadde 60- og 70-tallet sin fremvekst av ideologisk informert teater.

Mange av dagens unge kunstnere ønsker ikke å assosieres med denne formen for politisk teater. De ønsker ikke å stå på de samme barrikadene som sine foreldre. Det er forståelig at dagens kunstnere vil være uavhengige og velge sin egen motivasjon. Men det er uforståelig om kritikken bidrar til å avpolitisere en hel generasjon.


Politisk kunst

De unge kunstnernes reservasjoner mot politisk identifikasjon hindrer også utviklingen av forestillinger basert på samtidshistorien. Et eksempel på dette er neglisjeringen av 1990-tallets kirkebranner som dramatisk materiale.


Performancegruppen Baktruppen har ofte hevdet at den ikke er politisk, bare subversiv.
(Om det politiske hos Baktruppen, se min artikkel Europe as we speak om forestillingen Eurohæ? på Baktruppens hjemmesider www.baktruppen.org, nærmere bestemt: www.baktruppen.org/a_marit1.html

Baktruppen er politisk i måten den behandler og avslører maktstrukturer i samfunnet på, og ved at den i forestillingene markerer muligheter for å destabilisere disse. Forestillingene kan leses som dramatiserte maktutredninger. Etter min mening bør ikke kritikken unnvike eller ignorere de politiske argumentene som reises i denne typen teaterarbeid.

De unge kunstnernes reservasjoner mot politisk identifikasjon hindrer også utviklingen av forestillinger basert på samtidshistorien. Et eksempel på dette er neglisjeringen av 1990-tallets kirkebranner som dramatisk materiale. Årsakene til at dette stoffet ikke dramatiseres er mange, men det er mulig at kirkebrannene og hendelser omkring disse anses å tilhøre en stofftype som det kan være vanskelig å kontrollere den politiske fortolkningen av.

Selv om kunstneren unnlater å definere arbeidet sitt som politisk, så velger hver enkelt kunstner å tro på noe som oppleves som meningsfullt å kommunisere. Det rekker ikke når kunstneren erklærer at hun ikke vet hva arbeidet hennes dreier seg om eller betyr. Sant nok etterspørres ikke lenger kunstnerens intensjon, men resepsjonen og publikums reaksjon er avgjørende, og for å oppnå den må kunstneren formulere et fokus som kan bidra til å nå publikum. Dagens kunstnere må kunne plassere kunsten sin i en diskurs, de må kunne snakke fokusert om sin kunst. Bedriver de en politisk fokusert kunst må dette reflekteres i anmeldelsen.
(Flere artikler av undertegnede og andre om kritikk av scenekunst er utlagt på Norsk Kritikerlags nettsider www.kritikerlaget.no .)

Å diskutere kvalitet er fortsatt et ’must’ i anmeldelser. Å ”forstå” forestillinger uansett kvalitet er etter min mening et forståelsestyranni vi må prøve å unnslippe.

For det eksisterer et annet tyranni som det er enda vanskeligere å unnslippe. Selvfølgelig snakker jeg om penger. Penger er involvert i forestillingsproduksjon per definisjon, og allerede det er politikk.

I den senere tid har man på flere seminarer om scenekunst stilt følgende spørsmål; gitt ”sløsingen” av penger som i dag brukes på militære utgifter, og pulveriseringen av kapital i finansmarkedene, hvorfor kan ikke disse pengene like godt ”kastes bort” på scenekunsten? Ideen er at det er mer moro i å tape penger på kunst enn på våpen.

Hvis det er ønskelig at kritikeren prøver å vurdere virkemidler og å presentere forestillingens tematiske innhold, er dette overhodet mulig? Faktisk er tidlige deadlines en viktig årsak til overflatisk, substansløs kritikk, i tillegg til at tidlige deadlines, ved å forhindre resonnement, også forhindrer politisk relevant kritikk. Hvordan skjer dette?

Anmeldelser og kritikk er produkter basert på visse omstendigheter. Deadline for anmeldelser i Klassekampen er klokken 14.00, i Bergens Tidende klokken 22.30. Til sammenligning kan VG’s desk strekke seg til over midnatt. Her må man vurdere nyhetsverdi og aktualitet opp mot refleksjon og lesverdighet. I dagspressen hegnes det om aktualiteten. Men det spørs om ikke aktualitetsbegrepet i trykte medier må revurderes og ses i sammenheng med konkurransen til for eksempel etermedier og digitale medier.

Et annet hinder i forsøket på å skrive mer politisk bevisste anmeldelser, er myten om at politisk agitasjon er ut, i og med –ismenes fall. Noen forveksler også begrepet politisk med ekstrem, totalitær, anti-sosial eller samfunnsfiendtlig.


Et annet hinder i forsøket på å skrive mer politisk bevisste anmeldelser, er myten om at politisk agitasjon er ut, i og med –ismenes fall. Noen forveksler også begrepet politisk med ekstrem, totalitær, anti-sosial eller samfunnsfiendtlig. Mitt innspill er intet forsvar for en partipolitisk kunstkritikk. Men en invitasjon til å diskutere politikken i kunsten så vel som i kritikken, for å finne flere aktuelle tilnærmingsmåter. Selv tror jeg at det å skrive politisk overveid kritikk er én relevant måte å skrive på i dag, i noen tilfeller den eneste. Vi må heller ikke glemme at kritikere har anledning til å skrive politisk engasjert i den uavhengige pressen. Det er ikke kritikerens oppgave å referere objektivt, på samme måte som det er journalistens oppgave å rapportere så objektivt som mulig.

Det er kritikerens jobb å være kritisk og analytisk. Kritikker, anmeldelser og kommentarartikler unndrar seg journalismens tilnærmet objektive reportasjekriterier. Er man kritisk og analytisk, er man også nødt til å berøre og i noen grad posisjonere seg i forhold til politiske problemstillinger. Det er viktig å være klar over dette, og å forholde seg realistisk til det.

I dagens situasjon er det påfallende hvordan kunsten dreier mot politikk, at den blir mer politisk. Kritikeren har plikt til å følge opp territoriet som tegnes i forestillingen. På samme måte krever kulturpolitikken kommentarer. Så lenge Norge ikke har noen kunstpolitikk, er kulturpolitikken debattarena. Å etterlyse en kunstpolitikk i dagens partipolitiske situasjon kan virke fåfengt. Meningen er vel derimot at vi skal være glad for at vi i det hele tatt har en kulturpolitikk å kritisere. Folkevalgte som tar kulturansvar er nemlig ingen selvfølge lenger.

Flere artikler av samme skribent ved søk på marit strømmen i www.dn.no/arkiv




Marit Strømmen, cand. philol, teateranmelder og kulturjournalist i Klassekampen
marit.strommen@klassekampen.no