Parabelen om den torturerte kvinnens offer
Av Jan Inge Reilstad



Til minne om den tragiske oppstanden som skjer hele tiden i alle verdens hjørner.

En kvinne voldtas i to timer på omgang mens barna ser på før hun slepes inn i torturkammeret. Hun sparkes metodisk i skrittet med jernbeslåtte støvler. Håret rives av henne tuftevis av sikre hender.
Det tar bare et kvarter.
Et øye stikkes ut med en skitten nål mens hennes sønn skytes i hodet foran henne så blodspruten står langt opp i ansiktet.
I vinduet i bakgrunnen sprenges huset hennes i luften sammen med hennes gamle og uføre foreldre.
Hun får lov til å se på.
Torturisten truer med å skyte også hennes datter om hun ikke snart gir seg, om hun ikke oppgir sin overtro om selvstyre og identitet.
Hun blir bedt om å se realitetene i øynene, godta at det beste for henne er å overgi seg, fortelle alt, la ham endelig få gjøre alt bra for henne. Så skal hun slippe å leve uten klær og bolig. Da skal hun få mat og en ovn å varme seg på. Slippe flere overgrep. For han har råd til å skaffe henne alt dette.
Bare hun ikke går på selvstyr.
Bare hun lar ham ta den hele omsorg for henne og den vesle jordiske eiendommen hennes. Så utbombet og ørkentørr på overflaten, men under jorda med store saftige flak av sort gelé fra våre forfedre og fordyr.

Men torturisten blir for trygg på sin egen suverenitet.
Kvinnen river plutselig nåla ut av eget øye og planter den i torturistens, samtidig som hun griper pistolen hans med blodige hender.
Hun retter den skjelvende mot ham, forteller ham at det eneste hun vil er at hun og hennes datter kan få fred. Leve i fattig fred og ro.
De vil ha vekk bombene eller de vil vekk fra bombene. Ha sin gud og sin natur for seg selv. Få lov til å ha omsorg for hverandre.
Hun vil snakke med torturistens sjef. Det må da gå an å snakke sammen, sier hun. Få problemene ut av verden. Legge ting bak seg på menneskelig vis.
Hun sier hun ikke klarer tenke på at også andre skal miste sine barn og foreldre slik hun har gjort.
Hun vil ikke gi sitt livs erfaringer videre til sin datter, derfor dreper hun ham om han ikke trekker seg ut av henne, forlater hennes eiendom, slutter å pisse på hennes hjerte, slutter å skamfere hennes forstand med lange kniver.
Om han ikke kan oppføre seg annet enn som et rovdyr så må hun drepe ham. Uten å gi ham den siste olje.

En av verdens beste journalister overværer det hele. Men han ser ikke for seg annet enn bildet av torturistens sjef.
Han skriver: Stort nederlag for torturistens sjef.
Torturistens sjef blir sint når han leser dette. Han ville gjerne reddet torturisten, sier han, men det var umulig.
Torturistens sjef sier at han ikke hadde noe valg. Han kunne ikke gi etter for utpressing og terrorisme. Han stormet derfor inn med gevær og gass og drepte kvinnen og hennes datter og de fleste andre i torturkammeret.
Journalisten skriver etterpå at torturistens sjef ikke hadde noe valg. Det kunne gått verre. Flere kunne blitt drept om han ikke hadde reagert som han gjorde.
Ingen kan utpresses til samtale. Ingen kan utpresses til å diskutere fredsløsninger.
Journalisten sendte straks en artikkel til alle verdens aviser om dette, og snart var det over hele verden.
Torturistens sjef hadde igjen reddet verden fra terroristene.
Verden var igjen kommet på plass.
Rettferdigheten hadde skjedd fyldest.

Utenfor torturkammeret hadde publikum stått.
De hadde alle lest journalistens artikkel i alle avisene.
De heiet på torturistens sjef.
De var både redde og glade. Redde fordi at noen virkelig kunne gjøre slikt som dette mot deres egne. Nesten som krig dette, jo. Glade fordi at deres sjef, som var torturistens sjef, hadde stått i mot.
Tapet var til å bære. Det kunne gått verre.
Det går ikke an å snakke med slike mennesker som kvinnen og hennes datter om fornuftige ting.
Kona til torturisten var lei seg, men tross alt glad for at hennes mann hadde dødd en verdig død, i tro tjeneste for hennes land og fører.
Til beste for menneskeheten.
Hun håpet at kvinnen og hennes datter råtnet i helvete.

I Utopia satt den kristne oversjefen til torturistens sjef.
Han kunne ikke dy seg for å godte seg over at det ikke bare var han som hadde problemer med onde forrædere mot hans egen menneskehet. Han var selvsagt litt lei seg også, særlig på vegne av den døde torturisten, men torturistens sjef hadde vist sin handlekraft, ikke ulik den han hele tiden hadde etterlyst av sine undersåtter, og som nå så ut til å bli en realitet.
Det fantes en ondskapens akse, et Mordor, og det måtte ødelegges eller okkuperes en gang for alle.
Han kikket på gifteringen sin og lovet å være tro mot sin gud, sin familie, sitt folk og alle andre som adlød ham, helt til all verdens ondskap og mobbing var utryddet, helst innen to år.
Han tenkte på at gullet før i tiden hadde gullfarge.

I Utopias fredelige nordre forpost satt de kristne undersjefene og var litt mer lei seg. Slik de gjorde det i alle andre av Utopias forposter, kristne eller ei.
Det viktigste var det prinsipielle.
Ikke å skue terroristene på håret.
Og folkets mening var viktig.
Men folket fikk sine meninger fra Verdens Gang, ikke fra verdens gang eller gode bøker som handlet om menneskelivet. Derfor hadde undersjefen allerede snakket med journalisten.
Han skrev nå at all humor og mobbing skulle være utrensket innen to år. Og det måtte være rent i landet.
Han skrev også at den fredelige nordre forposten var et selvstendig land med egne meninger og høy moral, som var mot all utpressing og terrorisme. Et fredselskende land med egen prisutdeling og egen Halloween-feiring for barna.
Han var enig med torturistens sjef om at han hadde reddet verden fra terroristene da han drepte kvinnen og datteren hennes i stedet for å snakke med dem.
Verden var igjen kommet på plass.
Rettferdigheten hadde skjedd fyldest.
Det var det aller, aller viktigste.
Det kunne bombes i nødsfall, men helst ikke med klasebomber eller atombomber.
Han var kristen klasebombehumanist, tenkte han.
Selv om ingen offer egentlig kunne være for store for at verden skulle fortsette som før.

En torturert kvinne under skalpellen fra en ny torturist tenkte samtidig:
Hva er den torturertes virkelige offer?
Det er ikke å bli voldtatt, skamslått, oppskåret, drept og utrensket.
Det er bare torturens fornavn og spede begynnelse.
Den torturertes virkelige offer, er aldri å bli trodd, aldri bli tatt alvorlig, verken av torturistene eller sine egne, alltid å måtte føle seg underlegen, fornedret, vektløs og ute av kontroll mellom enorm hatefullhet og kvalmende takknemlighet.
Den torturertes offer er hele hennes menneskeverd og forstand.
Den torturertes offer er hele menneskehetens menneskeverd og forstand.
Den torturertes endelige offer er alltid ens: å ta skylden for torturistens gjerninger. Før, under og etter hennes død.
Så døde hun.





Jan Inge Reilstad
Redaktør, skribent og litteraturkritiker