| E-say://www.skriften.i.rommet.com Av Jan Inge Reilstad |
|
På Internett er det enorme kunnskapsverket Encyclopedia Britannica en liten bit av en prikk i et enormt virtuelt fasettøye, kun en enkelt liten elektrisk impuls gjennom hele verdens strømnett.
Internett ligner himmelen på den måten at hele kunnskapsverdener blir til en av universets bittesmå milliarder av stjerner. Synlig og tilsynelatende tilgjengelig.
Når man stiller seg selv alene overfor stjernene en kald og skyfri natt, hutrer man gjerne forgjengelig ved tanken på at en selv er en mye mindre prikk enn den aller minste lysdott man skimter langt ute i universet. Der man står med føttene godt plantet i den marginale jordiske provinsen Norge.
Dette er imidlertid annerledes når vi stiller oss overfor Internett og cyberspace, hvor enkeltmennesket tvert imot blir mer synlig og større enn vanlig sammenlignet med all verdens selvlysende makt- og medieinstanser. Hjemmesiden til Ola Nordmann (http://www.ola.nord.no) og Encyclopedia Britannica (http://www.eb.com), eller for den saks skyld Verdensbanken, Astronomiforeningen eller VG, er på en måte like store i overflate, like tydelige på nettet, like tilgjengelige, om enn ikke nødvendigvis like interessante og fyldige. Men et nettsteds fyldighet består i lenkestrukturer fra forsiden og nedover eller utover i det vertikale hierarkiet av enkeltoppslag under hovedoppslaget.
På nettet er hierarkiet underordnet den horisontale jevnbyrdighet mellom hvert enkelt nettsted, om dette så er produsert av amatører eller profesjonelle, makt eller avmakt, humanistiske globaliseringsskeptikere eller finansielle globaliseringsforkjempere. Dette er – foruten selvsagt den kolossale betydning av e-post og databaser – kanskje det viktigste demokratiske overskuddet av denne virtuelle oppfinnelsen som vi oftest bare benevner nettet, opprinnelig en ide til styrking av det amerikanske militærvesen i forhold til resten av verdenssamfunnet. Utviklingen er ikke alltid styrbar, og av og til tar den en menneskelig retning selv med militær motivasjon og teknologiske og økonomiske drivkrefter.
Det var av alle ting en Bush, med Vannevar til fornavn, som 50 år før WWW første gang skisserte en teknisk innretning, »Memex», som skulle hjelpe til med å organisere enorme mengder med informasjon. Via J.C.L. Licklieders »Galaktiske Nett» kom så det amerikanske forsvarsdepartement opp med ARPAnet, hvor også @, eller snæbel-a, som danskene kaller den, første gang tas i bruk for å skille brukernavnet til sender og mottager fra maskinadressen. Vi er i 1972. Først et 20-talls år senere legger fysikeren Tim Berners-Lee i CERN hypertekstsystemet World Wide Web ut på nettet med åpen kildekode. Ganske snart har andre med Berners-Lees system som grunnlag utviklet en nettleser som blir totalt markedsledende.
Hva så med Norge? Uninett, det norske universitetsnettet, etableres i 1976 i samarbeid med det europeiske OSI. I 1991 etableres det kommersielle Oslonett. I forbindelse med Lillehammer-OL kjøper Oslonett rettighetene til å formidle NTBs direkte meldinger oversatt til engelsk på WWW for 6.000 kr! Det blir en kanonsuksess, som ender med at lekenes hovedsponsor IBM blir rasende for at de ikke har tenkt på dette selv, men roer seg noe når de får en bannerannonse på Oslonetts forsider. Siden har konvergensen pågått, kan vi si. Internett og de andre mediene har og vil bli stadig mer integrert. I løpet av ett 10-år har WWW på godt og ondt forandret verden; både materielle samfunnsstrukturer, politiske holdninger, aktuell medieforståelse og individenes så vel egenforståelse som verdensanskuelser.
Det er som sosiologen og empiristen Manuel Castells har sagt ikke til å unngå at Internett blir det fremste kommunikasjonsmediet i samfunnet, som integrerer de andre mediene og dermed gjenskaper verden i sitt bilde. Spørsmålet er imidlertid om det ikke heller enn Oslonetts gründerholdning er NTB og IBM sin sneversynte praksis vi nordmenn inkarnerer, også i 2002?
Castells fortolker og analyserer samfunnet som uvegerlig innvevd i nettverkene som oppstår i og gjennom Internettet. Informasjonsalderen gir oss nettverkssamfunnet, som overtar etter det tradisjonelle industri- og mediesamfunnet, ifølge Castells. I sin siste bok The Internet Galaxy spiller han i tittelen på den avdøde medieguru Marshall McLuhans klassiker, The Gutenberg Galaxy – The Making of Typographic Man (1962), hvor McLuhan tok for seg den monumentale betydningen for menneskesamfunnets utvikling av spredningen av det trykte ord og de trykte tall. I forlengelsen av McLuhans berømte »The Media is the Message» lanserer Castells selvfølgelig: »The Network is the Message».
Men ikke alle kjøper Internett som en berikelse for både individ og samfunn, som et nøytralt tilskudd til demokratisering, som et utømmelig bibliotek eller et tilgjengelig tilfang av tiltrengt kulturforståelse. I rak motsetning til den optimistiske Castells kom i 2001 jusprofessor Cass Sunstein ut med boka Republic.com, en langt mer pessimistisk analyse av nettets betydning for individ og samfunn og et forsvar for folkelige massemedier som TV2 og VG. Internettet er »narrowcast» hvor TV er »broadcast», sier han. Internett gjør det mulig for hver enkelt å fordype seg kun i sine interesser og dermed avstår de fra en forpliktende allmenn offentlighet, antar Sunstein. Det demokratiske overskuddet i The Global Village som over er antydet ved Internettet, det antas her å være første skritt inn i et Cyber-Balkan, hvor kun individets frihet og ingen kulturell enhet finnes. I stedet for åpen verdensborger gjør Internett menneskene til flyktninger i deres egne kulturrelative lommer, anslår han. Hvor Castells innsiktsfulle samfunnsanalyse av The Information Age overdriver nettets betydning, der er Sunsteins svært begrensede nettanalyse ekstremt enøyd og altfor pessimistisk.
Her på oljeberget kan vi si det finnes to hovedkategorier av pessimister: Majoriteten utgjøres av dem som ikke er i stand til å måle verdier annet enn i et kommersielt profittperspektiv. Det er alle bønder og arbeidere som er oppdratt til premiekonsumenter og skjulte næringslivsledere i det norske overflodshornet, og som har lest hos dagens medieguruer i VG og Dagens Næringsliv at det ikke er mulig å tjene penger på nettet og at IT-aksjer er usikre papirpenger å spille med på alle verdens børser.
Den andre leiren utgjøres av fundamentalistene. Det er dem som står Sunstein og hans likesinnede nærmest, og som alltid trenger profeter med tungsinn og redsel for frihet, uansett hvordan denne opptrer, til å innpode god moral og asketisk livsstil. Det norske dannelsesgapet ligner dermed seg selv, kan vi si, mellom nyliberalisme og sosialdemokrati, mellom BI og Sosialhøgskolen.
I Norge finnes knapt den teknomeritokratiske eliten eller for den saks skyld hackerne. Det finnes verken tilstrekkelig med tilhengere av virtuelle fellesskap eller nok entreprenører som vil tjene penger på Internett, om noen. Det er disse som Castells på sin side hevder utgjør den firelagsstrukturen som Internett-kulturen faktisk består av, og som er de fire motorene i det romskipet som for lengst har tatt av inn i cyberspace, og som til sammen her og nå omformer samfunnet i sitt bilde. Det er blitt en klisjé å bruke menneskets reise til månen som eksempel på menneskets kraft og evner. Men månereisen er unektelig som en liten nyttårsrakett mot betydningen for samfunnet av menneskets reise inn i det virtuelle rommet.
Nettet er metaforisk talt et stort bibliotek med et uendelig magasinrom, som vokser på samme ukontrollerte og uforståelige vis som det fysiske universet. Skriften i rommet er ikke en daglig utstilling av en nasjonal og fordomsfull nyhetsoverflate skrevet og redigert av en liten klikk mennesker, slik vi møter den i tradisjonelle medier. Skriften i rommet er multimedial og internasjonal på en måte som virkelig gjør det mulig å bli både en dannet samfunnskritiker som en næringsbygger med vidsyn.
Den nyhets- og informasjonssøkende på Internett vil ikke lete etter den type nyheter som finnes i dagens dominerende medier, stuvet full av konformitet, intimitet og underholdning av kommersielle hensyn. Internett har sin egen både visuelle og intellektuelle kode, som vil frigjøre leseren til både større bredde og dybde i sin bruk av offentligheten, samt ganske sikkert gi en omseggripende kritisk holdning til tradisjonelle medier.
Men i motsetning til Sunstein tror jeg ikke at det vil medføre noe demokratitap. Det er mye større sjanse for at Internett er det verktøyet som endelig skal fri oss fra den ubevisste avdemokratisering det er å låne vår kulturelle enhet ut til VG og TV2. Jeg vil anta at det til enhver tid å kunne lese multimediale dagsaviser og tidsskrift fra resten av verden – som kanskje ikke engang er smørefrie deler av ultrakommersielle mediekonsern – neppe skaper noe Cyber-Balkan. Om enn The Global Village er en utopi (eller dystopi). Sistnevnte metafor er likevel mer treffende enn førstnevnte.
Formidlingspotensialet ved Internett er enormt og ennå i sin barndom, og det går selvsagt begge veier; utenfra omverden og inn til oss (for eksempel altså bare det endelig å kunne vurdere norske medier mot all verdens), og innenfra og ut til resten av verden.
Slik de tradisjonelle medier er utsatt for et dobbelt press fra både stat og marked, hvor utvilsomt markedet den siste tiden har vært den samfunnsinstitusjon med størst kraft til på godt og ondt å formatere den tradisjonelle medieutviklingen, slik er også Internett utsatt for en lignende kryssild. Men her ser det ut til at det er staten og myndighetene som akkurat nå har mest makt i forhold til å formatere utviklingen. I USA ved sensur. I Norge kanskje mest ved ikke å satse tilstrekkelig på å utbedre verken infrastruktur eller innhold, for å gjøre Internett bredbåndtilgjengelig for hele Norges befolkning snarest mulig med et mest og best mulig norskprodusert innhold på alle viktige samfunnsfelt.
Om Manuel Castells har rett i at Internett sakte men sikkert er i gang med å gjenskape den fysiske og åndelige verden i sitt bilde, er ikke da en aktiv og kritisk holdning til Internett ganske viktig – både på kort og lang sikt?
Skriften i rommet er skriften på veggen!
Det er likevel ikke et dårlig tegn at det innledningsvis nevnte Encyclopedia Britannica, det store engelskspråklige stjerneleksikonet, nå faktisk velger å gå tilbake til papirformelen. EB var kanskje den første store medieaktøren som valgte det immaterielle nettet fremfor det tradisjonelle trykte skriftmediet. Deres retrett til papir er økonomisk motivert ut fra en vurdering av den nærmeste fremtidens inntjeningsmuligheter på Internett. Men EB er også et USA-produsert produkt, skrevet som en vestlig monolog om verdens innhold. Det er dette Internett i seg selv avdekker, når det kan tilby hundrevis av portaler og databaser laget der hvor globaliseringen av informasjonen fortsatt er ansett som et samfunnsgode.
Internett er derfor også det virtuelle lyset som lar aktørene i den nære fortidens vestlige mediesamfunn sprekke som troll. All verdens mediemakt vet dette. The Media is not the Message anymore. The Network is the Message. Problemet er at Media ennå er Makten, både den økonomiske og kulturelle, som omkoder beskjeden eller rett og slett bare destruerer den. Så kan vi spørre: Hvor er politikerne? Hvor er de intellektuelle? Hvor er folket? Hvor er den brede opinionen?
Jan Inge Reilstad er medredaktør av Localmotives.