De trette menn Av Eivind Tjønneland [print versjon] Sommeren 1890 var på mange måter som et vendepunkt i Garborgs forfatterskap. Det var da han hadde sin Nietzsche-raptus og fikk idéen til romanen Trætte Mænd (1891). Lesningen av Georg Brandes' Aristokratisk radikalisme - en Afhandling om Friedrich Nietzsche (1889) og den svenske forfatteren Ola Hanssons (1860 - 1825) essay om Nietzsche, som Garborg oversatte til riksmål i 1890, fikk ham for en stund ut av tungsinnet og depresjonen. I Trætte Mænd beskriver Garborg konflikten mellom idéene fra 1880-tallet og 1890-tallet. Allerede Brandes beklaget seg over at skjønnlitteraturen i Norden hadde tæret på tanker som ble fremsatt i 1870-årene, "visse Arvelighedsteorier, lidt Darwinisme, lidt Kvinde-Emancipation, lidt Lykkemoral, lidt Fritænkeri, lidt Kultus af Folket osv." Man hadde kort sagt gått lei av de bærende idéer i det moderne gjennombruddet. I Trætte Mænd er det Georg Jonathan som representerer den engelske nytte-filosofi, liberalismen til Herbert Spencer og John Stuart Mill, som utgjorde en viktig del av Venstres ideologiske basis. Men hovedpersonen Gabriel Gram tror ikke lenger på fremskrittet: "'Fremtiden' er en fæl forestilling. Fabriker og velstaaende Arbeidere. Verden fuld af oplyste, velnærede Smaaborgersjæle, som spiser, drikker og forplanter sig videnskabeligt. Jeg vil ikke være med. Jeg vil simpelthen ikke." Oppgittheten skyldtes imidlertid ikke bare at man var trett av tidens tanker. Mange forfattere ble desillusjonerte etter at Sverdrup-regjeringen ikke innfridde de visjonene det frisinnede Venstre hadde hatt før innføringen av parlamentarismen i 1884. Da Stortinget stemte mot å gi Kielland diktergasje i 1885, var desillusjonen et faktum. Garborg skrev et drama om de politiske værhanene og sviket mot idealene i skuespillet med den ironiske tittelen De uforsonlige (1888). Idealet om den opplyste, kulturradikale opplysningshelt av typen Ibsens Dr. Stockman i En folkefiende (1882), var en saga blot. Troen på vitenskap, opplysning og fremskritt ble betydelig svekket. I stedet for heltene, kom de handlingslammede anti-heltene som Garborg portretterte i Gabriel Gram-skikkelsen, inn i litteraturen. Ambivalens, mangel på handlekraft kom på dagsordenen. Gram er en person som er "uheil i seg sjølv, riven hit og dit av ymse hugdrag og tokkar". Dekadensen oppstår når kulturen og den kristne moral temmer menneskedyret; "daa det ikkje lenger kunde tumla seg i sin frie krig utetter, vende det seg innetter, mot seg sjølv, reiv seg upp og sund med samvitsagg, sjølvpining, sjølvvanvyrdnad, skam", heter det i Garborgs essay om Nietzsche i Syn og Segn i 1895. Helt i tråd med dette spør Gabriel Gram når han skal "overvinde denne evige Uro, denne nagende Utilfredshed og Utilfredsstilledhed, denne Tørhed og Tørst gjennem alt mit Væsen". Han føler seg som "en fanget Løve der løber om bag Burets Stænger søgende Friheden". Slutten på Trætte Mænd pekte på en løsning av dekadensens problem som gikk i en helt annen retning enn Nietzsches herremenneske og "blonde udyr". Gram begynner å lese i bibelen og gå i kirken. Garborg brukte senere mye tid på å rense kristendommens sannheter for teologi, f.eks. i Jesus Messias (1906). Men med Trætte Mænd gjorde han faktisk lykke hos teologene. Pastor Gustav Jensen anmeldte romanen i Luthersk Kirketidende og betraktet den som en ny utgave av Predikerens bok: "Intet af det, som hører Menneskelivet til, tilfredsstiller et Menneske. Naar man gjør Alvor af at prøve det, gaar det altsammen i Stykker. Der bliver, nøgent og erfaringsmæssigt sagt, intet andet tilbage end Gud eller Fortabelsen." Han sammenlignet også boken med Faust av Goethe. Romanen slutter med en diskusjon mellom Gram og Georg Jonathan. Gram foretrekker å bøye seg i stedet for å briste, mens vennen beskylder ham for å være for svak: "De trætte gaar til Præsten." Slik sett er ikke boken så entydig som teologene den gang ville ha det til. Garborg skrev da også i et brev til sin tyske oversetter Maria Herzfeld at hans påfølgende roman Fred (1892) "behandler det saakaldt kristelige Sjæleliv (med et Selvmord som Afslutning)". Fred utfyller Trætte Mænd og "markerer mit Standpunkt til de dekadentenhafte 'kristelige' Bevægelser i Tiden", hevdet Garborg. Det er åpenbare paralleller mellom Trætte mænd, som er ikonisk for 1890-tallets idéer, og den melankoli og søken etter ny mening som vi har vært vitne til i norsk litteratur frem mot tusenårsskiftet. Bakgrunnen for 1890-årenes desillusjon og dekadanse var politisk: utopien sviktet. Det kan virke som om hver eneste radikale generasjon er dømt til å gjenta denne erfaringen - når de utopiske drømmene ikke lar seg realisere, slår idealet om i sin motsetning, og man blir kynisk, melankolsk eller religiøs. En lignende politisk årsak til melankolien hos en Jon Fosse eller til den innadvendte tilbaketrekningen hos Dag Solstads romanpersoner, er ikke like lett å få øye på. Det kan paradoksalt nok virke som om melankolien skyldes ettervirkningene av en totalitær maoisme fra 1970-årene. Hvis det er tilfellet, må det være en mer nærliggende løsning å rydde opp i forholdet til fortiden fremfor å flykte inn i nyreligiøsitet, naivisme eller melankoli. Dette gjelder også den generasjon av forfattere som nå er rundt 30 år og opererer med en mytologisk skrekkvisjon av 1968 som begrunnelse for å holde det samfunnsmessige feltet utenfor skjønnlitteraturen. Problemet med å iverksette radikale idéer skyldes også et skisma mellom teori og praksis som både Garborg og Ibsen formulerte på 1880-tallet. Et gjennomgående problem i dramaer som Gengangere og Rosmersholm er at aktørenes "frisinnede" meninger når det gjelder politikk, moral, livssyn og religion ikke har evnet å forandre dem som mennesker. På mange måter yter fru Alving, Rosmer og Rebekka West "lip service" til mange av tidens nye radikale idéer, som pastor Manders og rektor Kroll opprøres slik over. Men de radikale synspunktene har likevel ikke så store konsekvenser når det kommer til stykket. Idéene har vanskelig for å slå rot. Ibsen tematiserte denne konflikten i forbindelse med Rosmersholm: "De forskjellige åndsfunktioner udvikler sig nemlig ikke jevnsides og ikke ligeligt i et og samme individ. Tilegnelsesdriften jager fremad fra vinding til vinding. Moralbevidstheden, "samvittigheden", er derimod meget konservativ. Den har sine dybe rødder i traditionerne og i det fortidige overhovedet. Heraf kommer den individuelle konflikt." Det forblir imidlertid noe av et mysterium hvorfor mennesket splittes opp i "radikale" og "konservative" åndsfunksjoner. En mulig kilde til Ibsens formulering av konflikten, er Garborgs anmeldelse av En Folkefiende i J.E. Sars' og Olaf Skavlans Nyt Tidsskrift. I forbindelse med drøftingen av Stockmanns påstand om at en sannhet varer bare "16, 17 i høyden 20 år", bemerker Garborg: "Meget af det, der virker som løgn, har simpelthen sin grund i den indre usammenheng, hvorunder menneskene i stærke overgangstider maa lide, naar deres bevidsthedsliv er avanceret et stykke forud for deres følelsesliv, eller tænkningen et stykke forud for moraliteten." Ibsen formulerer en motsetning mellom "erkendelse" og "livsførelse", mellom "tilegnelsesdriften" og "moralbevidstheden", mens Garborg snakker om konflikten mellom "bevidsthedsliv" og "følelsesliv", mellom "tænkningen" og "moraliteten". Selv om formuleringene er noe forskjellige, så snakker de om det samme, at handlingslivet henger etter de "frigjorte" tankene. Gabriel Gram beskriver opplevelsen av denne spaltningen slik: "Det er en smertelig, syg, spaltet Kjærlighed, en Opløsning i mit Væsen; Sanser og Sjæl fangne og betagne, men Bevidstheden kold, klar, spotsk, - skamfuldt-forbitret over selve denne Betagethed, som jeg dog ikke kan overvinde." Mens Ibsen tematiserer spaltningen som en intrapsykisk konflikt, betoner Garborg mer det historiske ved denne motsetningen, den skyldes "stærke overgangstider". Garborg eksemplifiserer så dette poenget slik: "Hvad skal man f.ex. sige om frøken Petra Stockmann? Hun er jo frigjort. Hun indigneres i høj grad ved at erfare, at de fritænkerske redaktører vil optage i sit blad en fortælling, der gaar ud fra troen paa et styrende forsyn. Men hvad gjør hun selv? Ifølge sine egne udtryk staar hun hver dag paa skolen og "lyver for børnene", fortæller dem ting, som hun selv ikke tror paa. Lever saa frøken Petra paa løgn? Det ser ikke ud til, at digteren har villet give os det indtryk. Sandsynligheden taler for, at hun ikke er bleven sig modsigelsen tilstrækkeligt bevidst. Hun liker ganske vist ikke dette at maatte staa og lyve; men hendes moralske følelse er ikke saa gjennemlutret, at den formaar at tvinge hende ud af den falske stilling." Verden forandrer seg nå enda raskere enn da Garborg skrev dette. Derfor er det ikke rart at mange norske forfattere opplever et meningstap og reagerer med melankoli, naivisme eller nyreligiøsitet på 1990-tallet. Men før man tyr til slike nødløsninger, kan en lære av Garborgs fokus på de historiske årsakene til meningstapet. Kulturradikaleren Garborgs over 100 år gamle skrifter har bevart sin aktualitet. At han på slutten av sitt liv klamret seg mer og mer til religionen, rokker ikke ved dette. Eivind Tjønneland er førsteamanuensis ved Nordisk institutt ved Universitetet i Bergen. Han hadde et travelt år i fjor, etter å ha skrevet et essay hvor han oppfordret forfatter-Norge til en fjerde kulturradikalisme