Arne Garborg. Bladmannen i Den 17de Mai
Av Bente Midjås
Bokskriveren Arne Garborg er godt kjent. Bladmannen derimot, er ikke like grundig behandlet. Hva med ham, var han av samme kvalitet og integritet som bokskriveren? Samtidig som han utga anerkjente verk som Haugtussa (1895) og Læraren (1896) var Garborg bladstyrer i Den 17de Mai. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på denne siden av Garborg sin karriere; bladstyrerperioden i Den 17de Mai på midten av 1890-tallet.
Artikkelen er bygget på min hovedoppgave ved universitetet i Oslo høsten 1997(1) og vil diskutere en del hovedproblemstillinger som dukker opp når det kommer til bladmannen Arne Garborg i Den 17de Mai. Jeg vil se på bladmannen i forhold til bokskriveren. I den sammenheng vil jeg ta for meg en del av bakgrunnen og ikke minst hensikten med utgivelsen av et nytt målblad bare tre år etter at Fedraheimen gikk inn. Det var hele tiden klart at utgivelsen av Den 17de Mai hadde et overordnet mål, nemlig kampen rundt unionen med Sverige. Artikkelen må derfor også gå inn på hvorfor Garborg følte så sterkt for unionsstriden. Hvilke – om noen – redaksjonelle kameler måtte svelges for å holde abonnentene samlet på den norske siden? Sentralt her vil være hvordan den redaksjonelle linje i Den 17de Mai utvikler seg i løper at de fire årene Garborg er bladstyrer.
Den 17de Mai. Bakgrunn og intensjon.
Da Den 17de Mai kom ut første gang i 9. januar 1894 sto Arne Garborg og Rasmus Steinsvik som ansvarlig redaksjon; bladstyrere. Garborg skulle ta seg av det politiske og skrev utallige artikler under signaturen ”g”. Begge bladstyrerene hadde en fortid som tidligere redaktører av Fedraheimen, målmenn, venstremenn (eller det som verre var…) – hovedmenn i tidens radikale motkultur med forgjengere som Olaus Fjørtoft og Aasmund Olavsson Vinje.(2)
Det er relevant å få med arven fra Fedraheimen, all den tid både Garborg og Steinsvik hadde vært med på den skuta. Bladaet var i sin tid tenkt som et folkeopplysningsblad, men oppnådde med sin altomfattende radikalisme mer å skremme folk fra seg enn å opplyse de brede lag. Erfaringene derfra hadde mye å si i forhold til både utgangspunkt og videre politikk i Den 17de Mai. Det blir der allerede i programartikkelen slått fast at dette bladet ikke har til hensikt å dele skjebne med Fedraheimen. Til og med tittelen ble valgt for at den skulle virke samlende, ikke støtende. Fedraheimens radikale linje fra 70-og 80-tallet ble forkastet. Bladets utvikling hadde vist at det ikke var veien å gå for å nå folkekopplysning for de brede lag. Garborg skriver i 1894 at et litterært blad som Fedraheimen alltid ville være et ”faamannsblad” for en ”liten æstetiserande maalmannsring”. Dette skulle endre seg med Den 17de Mai. Nå gjaldt det å få mengden med seg, landsmålet ”maatte ut i livet, vera med i dagsstriden, tevla om magti med andre blad”.(3)
Ved lanseringen av Den 17de Mai i 1894 understreker bladstyret at det som kanskje var den største stenen på Fedraheimens vei, nemlig det religiøse, det skulle nykommeren ikke befatte seg med. Programartikkelen framhevet at bladet skulle være et organ for norskesiden i ”denne syrgjelege unionsstriden” og ikke befatte seg med det ”gudelege”. (4)
Den 17de Mai fant en linje som passet lesermassen. Skepsisen mange hadde følt ved oppstarten ble gjort til skamme. Tidlig i1894 skrev Den 17de Mai at det var mest lærere som leste bladet. Tre år etter, i 1897, hadde Rasmus Steinsvik en situasjonsrapport som pekte i retning av at bladet nå nådde fram til den jevne mann og kvinne utover landet.(5) Samtidig kunne han vise til et jevnt økende opplag.(6) Den redaksjonelle linjen i Den 17de Mai rommet ikke de store konfrontasjoner og vyer som Fedraheimen en gang førte, det var en linje full av kompromiss for å nå et størst mulig antall lesere.
Spenninger og konflikter i bladmannen Garborg.
En nærlesning av tekstene i Den 17de Mai avslører hvordan Garborg på flere områder
ble dratt i motstridende retninger. Som bladmann måtte han tilpasse seg ytre situasjoner som på flere områder gjorde ham sårbar for egne idealer. En daglig posisjonering som skulle tilpasses et overliggende mål gjorde at han flere ganger måtte hoppe fra leir til leir med brennende føtter.
Bladmannens utallige hensyn til økonomi, opplagsutvikling og målgrupper passet ikke alltid inn med det ideale som bokskriveren og tenkeren var opptatt av. Denne interessekonflikten kom i forhold til Garborg fram blant annet overfor arbeiderne. Bladmannen Garborg måtte balansere kraftig for ikke å støte fra seg bønder og kulturnasjonale kretser som hadde problem med å svelge den sosialradikale delen av det politiske partiet Venstre sitt program. Bøndene var den kretsen som Den 17de Mai så som sin hovedmålgruppe i forhold til den store unionssaken. Dessverre var ikke bøndene en samlet gruppe, det fantes alt fra storbønder med politiske tilbøyligheter i retning Høyre til småbøndene som nok sto Garborg sitt hjerte nærmest. Han argumenterte intenst for å vekke den nasjonale følelsen hos storbøndene og holde dem vekk fra ”samrøringspartiet” Høyre. Dette resulterte i at vi på den ene siden finner en Garborg som argumenterer for utvidede retter for byarbeiderne – mens han på den annen side klager over dugløshet hos landarbeideren.
Ser en på arbeidertekstene i helhet, kan en likevel trekke den konklusjon at den gamle radikaler ikke sviktet de svakes retter tross all unionsfokusering. Han gikk inn for en utvidelse av arbeiderene sine rettigheter i samsvar med Venstre sitt sosialradikale program – samtidig som han påpekte det fortvilte med at landet måtte føre to så viktige og sterke saker på en gang.
Interessekonflikten, eller den politiske balansegangen mellom velferdsutvikling og unionspolitikk, går parallellt med en personlig identitetskonflikt som finnes både hos bladmannen og forfatteren.
Konflikten er ofte sentral i Garborgs skjønnlitterære verk og sees like mye i hans rolle i Den 17de Mai. Var han den akademiske aristokraten eller var han bondesønnen, var han bymannen eller bygdemennesket? Konflikten var ikke uvanlig i samtiden, den fantes hos mange andre utdannede bondesønner. I likhet med flere likesinnede hadde han funnet løsningen på splittelsen i en posisjonen som målmann og bondeleder, ”ein fyregangsmann”. Han var en ledende personlighet i målbevegelsen alt på slutten av 1870-tallet og i tiåret etter, den gang bevegelsen var radikal og på linje med de fremste ”europeiske” tankeganger.
Vi kan altså feste et bilde av en etablert og profilert forfatter, Arne Garborg, med solid fotfeste i en målbevegelse som han hadde vært med på å gjenoppbygge fra slutten av 1870-tallet. Side om side med forfatterrollen hadde han en identitet i forhold til folket som var bygget rundt posisjonen som målmann.
Den 17de Mai. Forholdet mellom bladstyrerene og utviklingen innen målbevegelsen.
Den 17de Mai var først og fremst Steinsvik sitt prosjekt. Arne Garborg ble med som en forsikring overfor abonnentene om at Steinsvik ikke skulle bli for radikal.(7) Det var Steinsvik som i utgangspunktet var det usikre kortet – tross alt var det bare tre år siden Fedraheimen gikk med ham som redaktør; - ildrødt og som anarkistisk-kommunistisk organ.
I løpet av de første årene i Den 17de Mai endret Rasmus Steinsvik posisjon. Han ble mer og mer pragmatisk, mens Arne Garborg holdt en mer uendret linje. Den Steinsvik som ved inngangen til 1890-tallet sto langt til venstre for Garborg, skiftet utover tiåret side og endte i Garborgs omdømme som ”reindyrka kapitalist”. Selv holdt Garborg seg, etter egen vurdering, på en jevnere utviklingslinje: ”Eg er jærbuen, Flatlendingen som veks roleg og seint, men held fram i det lengste; …” (8) I etterhånd var ikke Garborg nådig i skildringen av Steinsvik. Dagbøkene hans refererer ofte til at den tidligere fritenker og anarkist nå var både rett-troende og kapitalist.
Endringene hos Rasmus Steinsvik slo ut i, eller tillot et skifte i Den 17de Mais redaksjonelle linje som syntes utenkelig ved lanseringen av bladet – for ikke å snakke om i Fedraheimstiden. Dette skjedde parallellt med en hegemonikamp mellom forskjellige retninger i målbevegelsen. Flere forskere enes om at denne striden tok sted rundt århundreskiftet – og at det var den radikale retningen som tapte terreng for den kristelig-nasjonale. Et av resultatene var at landsmålet ble ”kristnet” og avradikalisert i forhold til folket. Retningsendringene kom også til syne i at kritikken mot kirken og pietismen ble betydelig mindre, det ble slutt på åpen støtte til sosialistiske ideer og anti-militaristisk fredsagitasjon. Pågående samfunnskritikk ble ikke favorisert. (9)
Hva betydde så dette for Garborg? Vi har allerede etablert at han hadde fungert og talt til folket ut fra en radikalt tenkende målbevegelse. Han hadde, sammen med Steinsvik, også vært erklært fritenker og sterkt kritisk til forskjellige utslag av religion. Sammen hadde de et redaksjonelt ansvar for et blad der de hadde muligheten til å diskutere en retningsendring som en skulle tro var svært sentral for dem begge. Foran en redaktør Garborg eller Steinsvik i Fedraheimen ville kristelig-nasjonal overtakelse av målbevegelsen ha vært som å vifte med en rød klut.
I Den 17de Mai derimot var det ingen diskusjon å spore over retningsendringen. Det er heller ingen markert slutt på engasjement hverken rundt sosialistiske ideer, freds- eller voldgiftsbevegelser. Bladet holder sin linje her ubemerket av hvem som er mest ”in” i målbevegelsen. Endringene kom i begynnelsen av 1898 og på et annet plan. Bladet fikk en registrerbar profilendring – samtidig som Arne Garborg stilltiende sluttet som bladstyrer. Han skrev fremdeles i bladet, men deretter uten noe offisielt ansvar for den redaksjonelle linjen. Det ble aldri gitt noen hverken offisiell eller uoffisell forklaring på dette. Men – bladet begynte å komme ut daglig og inntok en pro-gudelig posisjon ved å publisere kristelige ”Sundagstankar” på førstesiden i hver lørdagsutgave. Dette er absolutt å lefle med det ”gudelege”, noe bladet ut fra programartikkelen i 1894 ikke skulle gjøre.
I listene over hvem som skriver i bladet i 1898 kan en merke seg et tett register av kristne ledere. Det er her et par faktorer som er verdt å få med seg. For det første ser en at selv om en del av disse hadde vært skribenter i bladet over lengre tid, er det nå et merkbart antall av dem: Bernt Støylen, Hognestad, Mathias Skard, Anders Hovden, Halfdan Møller, J.A. Barstad, Thorleif Homme… En annen faktor er at mange av disse kristne lederene på 1870- og 1880-tallet var på sterk kollisjonskurs med både Garborg og Steinsvik og talte med overbevist inderlighet mot fritenkermålet.
Jeg finner det betryggende å registrere at Arne Garborg, mannen som på slutten av 1870-tallet skrev ”Ein Fritenkjar”, som tok kristendommens avarter opp til diskusjon, som sterkt kritiserte kristendommens lefling med de høye i samfunnet og talte dens autoriteter midt imot, trakk seg ut av et blad som så sterkt fravek tidligere prinsipper. Dette er den eneste registrerbare protest fra Garborg sin side mot en retningsendring i målbevegelsen som tiåret før ville brakt store diskusjoner.
Unionen, den samlende ytre fiende.
Tenkeren og forfatteren Arne Garborg gikk inn som bladmann for å få et organ der han kunne uttale seg i unionssaken. Jeg har sett på de kompromiss han måtte inngå først og fremst i målbevegelsen for å få denne uttaleretten. Siden kompromissene var alvorlige, må en trekke den slutning at unionssaken var uhyre sentral for Garborg. Det er derfor vesentlig å gå inn på hva det var han kjempet for. Det som kommer fram er politiske, sosiale og kulturelle argumenter som representerer en bredde av hva Garborg hadde stått for i hele sitt offisielle liv.
Kampen sto i utgangspunktet mellom det han så som ”den rette unionen”; den som hadde vart fram til ”storsvensken” og norske ”Høire-folke” begynte å se for seg en annen utvikling. Gjennom all sin unionsargumentasjon fokuserte Garborg på at unionens grunntanke var full selvstendighet for hvert land – og at det var en union mellom to likestilte partnere. Den ”rette” unionen skulle i praksis være et spørsmål om felles konge og forsvar. Sambandet mellom Norge og Sverige gikk ut på at den norske og svenske kongen var i en og samme mann.(10) Gjennom artikkel etter artikkel påpekte han at riksakten i 1815 hadde dannet en ”fullkomlig jämnlikhet” mellom Norge og Sverige, nærmere bestemt en likhet ”utan afseende paa folkens antal eller deras lands afkastningar”. At svenskene gjennom flere revisjonsforsøk hadde forsøkt å forandre denne opprinnelige likestillingstanken til ”at kvart rike skulde ha rang og rett i unionen ettersom det var sterkt til”, så Garborg som et forsøk på maktforskyvning til fordel for Sverige.(11) Utviklingen viste en glidning fra det som skulle være en ren personalunion i retning av en realunion. To i utgangspunktet likestilte unionspartnere var på vei mot en situasjon der Garborg så Norge i en underordnet rolle på linje med en provins.
Med å se på ordbruken i forhold til de to systemene som sto mot hverandre, kan en forstå ytterligere av bakgrunnen for prioriteringen av unionssaken. Det svenske systemet sto for Garborg som et adels- og stormannsstyre der det var grever og baroner som rådet. På norsk side, derimot, fantes et politisk folkestyre, symbolisert gjennom et liberalt bondesymbol. Alt tyder på at Garborg så unionsstriden som en kamp for å opprettholde den utvikling i retning av folkestyret som venstresiden vant på begynnelsen av 1880-tallet. Denne utviklingen hadde han argumentert sterkt for gjennom Fedraheimen på begynnelsen av 80-tallet. Opposisjonen i 1890-årene ble rettet mot de svenske overklasseinstitusjonene og deres maktpolitiske orientering. Sterkere forbindelser og samarbeid med det stormannsstyrte Sverige ville reversere Norges politiske utvikling fra 1884 og føre tilbake til embetsmannsveldet – mot folkestyreutviklinga, mente og skrev Garborg.(12)
Et annet motiv for dommen over storsvensken og den falske unionen var like viktig; svenskebror truet med krig. Samtidig med at mange argumenterte for unionen med at landet skulle ha en betryggelse i tilfelle krig, så Garborg en fare for at svenske stormaktsambisjoner i stedet kunne føre oss inn i en angrepskrig mot Finland.(13) Garborg var personlig engasjert i fredsbevegelsen og prinsipielt imot krig . Store nasjoner forbandt han med krig; mens de små sto for kultur og utvikling – og fred. I motsetning til andre retninger innen fredsbevegelsen godtok han likevel forsvarskrigen.
Garborg så ikke bare en politisk fare i unionsutviklingen. Han var også på hogget vedrørende en kulturell utglidning. Til tross for at det i forskningen er vanlig akseptert at det ikke fantes noen offisiell svenskifiseringspolitikk i unionstiden, var Garborg bekymret for den språklige utviklingen i landet.(14) Den norske nasjonaliten var ennå såpass svak etter dansketiden at den var mottagelig for påvirkning fra Sverige. Svenske innvandrere øvet språklig påvirkning på sosialt lavere lag, samtidig som personlig karriere for eksempel i diplomatiet krevde en overgang til svensk språk. Garborg var redd for at unionelle fellesinstitusjoner i økende grad ville ta over og kreve bruk av svensk språk – og landet ende opp som et ”Halv-Sverige”.
Garborg nevnte heller ingen offisiell svenskifiseringspolitikk, men mente at dette var bevisst svensk strategi. Svenskene visste at dette ville fyre opp norskene til kamp, skrev han, mens et gradvis økende daglig behov ville la forsvenskingen gli inn ubevisst . Til støtte for argumentasjonen trakk han fram et sitat der det ble hevdet at en svensk baron under et middagsselskap hadde uttalt at ”norska språket måste väl egentligen betraktas som en luxus”.(15)
Og hva kunne så Norge eventuelt ha å stille opp mot disse snikangrepene fra Sverige? Prinsipielt var svaret enkelt; nasjonalfølelsen! Dette irrasjonelle aspektet hang sammen med en nasjonal livsvilje – som hvis så galt skulle skje - ville være et solid fundament i forsvarskrigen. Nasjonalfølelsen var nasjonen – og en nasjon med en sterk sådan kunne aldri gå under.(16)
På den annen side hadde Garborg som vi alle vet sine mørke stunder. Disse fantes også når det gjaldt den norske nasjonalfølelsen. Norge hadde ingen nasjonalitet og dermed ingen kraft! Landets befolkning var delt i ”to nasjoner” uten noen form for samhørighet. De to nasjonene var ”hjemmenasjonen” eller de norsk-norske, og den dansk-norske innflytternasjonen; med andre ord: Bonden og Dannelsen. Og et folk som var splittet både nasjonalt, sosialt og politisk var kraftløst, likegyldig og uten motstand.(17) ”No trengjer svensken meir og meir paa”, skrev han i juni 1897; - ”og her stend me med dette sundkløyvde folket, som der ikkje kan vera den rette motstand i”.(18)
Målet, eller drømmen, var for Garborg en nasjon der folket smeltet sammen; i en nasjon og med ett språk. Han gikk så langt som mulig inn for nasjonal og språklig samling: ”Og alle vil forstaa, at ei rik og sterk vekselvirkning millom landsmaal og bymaal er det einaste, som kan føra oss fram til det me no alle vil naa: eit landsnorsk, som badde er norskt – og kulturmaal”.(19) Akkurat som målformene skulle de to nasjonene smelte sammen som to likeverdige til en nasjon – bygd på to fundament. Målet med nasjonen var at det var en og at den var hel – ”det eine og heile nynorske folke”.
Språklige virkemiddel
I perioden 1894-97 hadde Garborg rundt 500 artikler i bladet; halvparten av disse tok opp unionsstriden.(20) Når det gjaldt unionen var han heller på ingen måte hverken nøytral eller objektiv – og ga heller ikke uttrykk for å være det. Budskapet overfor unionen skulle fram i bladet. Skrivemåten hans på dette området var intens og subjektiv, akkurat som den tidligere hadde vært i Fedraheimen. Det er her ikke snakk om en hverken uavhengig eller objektiv journalistikk i ideell forstand; Garborg var ”argumenterande, overbevisande, subjektiv, til tider frekk, nedlatande og lite etterretteleg”. Intensiteten var et særmerke ved Garborg sin politiske argumentasjon.(21) Som litterære virkemidler i den politiske argumentasjonen brukte han humor, logikk, historie og ironi.
Ut ifra hva journalist og jærbu Jon Line skrev i 1928 om Garborg, får en underbygget at forfatteren bruker sine skriftsmessige knep for å nå det ønskede mål. En måtte aldri glemme at det var dikteren som talte – alltid:
| ”diktaren er allstads framme og set farge på, ljosfargar, angstfargar etter ymse stemningar, eller med eit anna fyrmål for auga, eller ein baktanke, dylgjer sumt, openberrar nokre emne, legg til trekker frå, forgyller, osfr. Det er mest uråd alltid å kontrollera. Sume tider hev eg vorte heilt harm når eg ser kor han fer åt. Din lure, underfundige satan! Din lurendreiar, slik bondefulskap,kunde eg mest seia! Men soleis var han.(22) |
|
Line hevder altså at Garborg alltid hadde en hensikt med det han skrev – og når han derpå var mester i skriftlige virkemidler må en ta til følge at han fikk fram det han ville. Dette er selvsagt en bekreftelse av hva alle vet om Garborg; han var god til å skrive. Penn og blekk var hva han kunne og de våpen han hadde i en strid som han tilla uendelig stor betydning; nemlig Norges fremtid som nasjon.
Garborg som politisk aktør i Den 17de Mai.
Så kan en diskutere påvirkningskraften Garborg hadde gjennom Den 17de Mai. Tydeligvis måtte han ofre en del på aktørarenaen og det er derfor interessant å se på om han nådde fram. Det er også interessant å se om ”tenkjaren” var en original aktør på unionsarenaen, eller var han kun et talerør for andre?
Garborg var selv den første til å påpeke at han var preget av tidstrendene. Alt i 1877 sammenliknet han det å være bladmann med å ”vera træl; du trur du er styrar for dagens straumar, og just so er du berre eit tutarhorn for dei tankar og meiningar som til kvar tid er uppe”.(23) Han vurderte altså seg selv som styrt av kollektive tanker i tiden mer enn av egne, individuelle tankestrømmer. Ikke rart at han kviet seg for bladmannsrollen.
En gjennomgående undersøkelse av Garborg sine artikler i Den 17de Mai om unionsforholdet finner ikke noe som peker i retning av at han skilte seg ut som spesielt original i unionskampen. Han skrev som venstremann, - om enn ikke som venstreleder.(24) Blant kildene han selv trakk fram som bakgrunn for sitt syn på saken, var Nyt Tidsskrift med Ernst Sars og Sigurd Ibsen.(25) Behovet for en samlet nasjon var viktig for å få inn det politiske partiet som stor for en nasjonal linje overfor Sverige. Det gjaldt å overbevise for å få folket til å stemme Venstre – partiet med den rette unionsinnstillingen: ”Me maa hugsa, at det thinget, me skal velja næste gong, det vil faa ei ny unionsakt for-seg-lagd; og daa spelar det um so store ting, at det vert lite tid til aa tenkja på det som skil oss aat”.(26) Han gjorde det selv klart at han i unionskampen stilte seg på Venstre sin side. Altså hadde han ingen illusjoner om sin egen selvstendige politiske innsikt i dette henseende.
Med Garborg i en sekundær rolle i forhold til originalitet i unionsargumentasjonen vil hans betydning i saken ligge i om han nådde sitt publikum. Tidligere i artikkelen kom det fram at mens det fantes mange dansk-norske aviser i tiden, var Den 17de Mai det eneste politiske ukebladet på landsmål. Dette kan tyde på at en mann med den kjendisstatus Garborg som forfatter etter hvert nøt, kan ha hatt stor betydning utover bygdene. Den 17de Mai ble lest og videreformidlet av naturlige autoriteter i bygdene som læreren. Det læreren mente ble gjerne regnet som det rette syn og hadde store ringvirkninger. Likevel kan dette bare bli spekulasjoner.(27) Det en derimot kan finne å støtte seg til er hva Sven Moren skriver om denne tiden. Budskapet fra Den 17de Mai gikk rett hjem hos bondeungdommen, skriver han:
| Eg kan aldri tru det har vori eit blad i landet som har hatt slik makt over norsk bondeungdom som ’Den 17de Mai’ hadde desse åra – mest da sjølvsagt så lenge Arne Garborg var med, men sidan og. Den vesle g-en (Garborg) var som tennsatsen på ei bombe.(28) |
|
Garborg hadde i Den 17de Mai betydning for folks holdning i unionssaken. Budskapet nådde fram. Dermed var ikke alle kompromissene i forhold til det å være bladmann forgjeves.
Konklusjon
Ut ifra hva jeg har argumentert i denne artikkelen kommer det fram at unionsstridigheter fikk Garborg - om enn motvillig - til å starte med ”bladsjau” igjen. Da han etter fire år i redaksjonen trakk seg tilbake som medredaktør var det samtidig med at den redaksjonelle linjen i bladet ble endret til fordel for en kristelig-nasjonal orientert retning. Når det gjelder profilendringen i Den 17de Mai synes denne å bli tillatt på grunn av en ytre, felles fiende som fikk primat, nemlig faren for å bli oppspist som nasjon i unionen med Sverige. Om Garborg så de langsiktige konsekvensene av denne retningsendringen innen målbevegelsen er vanskelig å vite. Selv ble han i senere år i økende grad stående isolert innen bevegelsen.
Det er lettere å være gjennomført og idealistisk i skjønnlitterære verk enn i dagsaviser med artikler skrevet for å påvirke forskjellige målgrupper i politisk strid. I bøkene er tankegangen ideologiske og gjennomført – det er ”tenkjaren” Garborg som styrer. I Den 17de Mai måtte han balansere prinsippsaker alt etter overliggende mål, målgruppe og politikk i den aktuelle sak. Ideologen var uten tvil større enn bladmannen, det var skaldskapen som var hans rette og store yrke. Og derfor slutter jeg meg til – og lar til tross for uenigheten dem i mellom - ”kapitalisten” Steinsvik avslutte med sine treffende ord om bladmannen Arne Garborg til 60-års dagen i 1911: ”Han var daa ogso for god til aa slite seg ut paa bladmannskrakken”.
Kilde:
Hovedoppgave ved universitetet i Oslo, 1997: Bente Midjås: Arne Garborg og folket. I union. Ståstader ut frå Den 17de Mai, 1894-97.
Fotnotehenvisninger til følgende litteratur:
Dalhaug, Ole 1997: ”Den 17de Mai. Rasmus Steinsvik 1863-1913” Sluttrapport til Kjell Rasmus Steinsvik.
Egnund, Ivar Mortensson 1924: Ein Fyretalsmann (1897). Oslo
Frøyen, Morten Haug 1996: ”Ein kulturnasjonalist. Arne Garborgs kulturelle og politiske ståstader 1877-1883”. Hovudfagsoppgåve i historie, Universitetet i Oslo.
Gausemel, Steffen 1937: Rasmus Steinsvik. Oslo.
Gripsrud, Jostein 1990: Folkeopplysningas dialektikk. Oslo.
Hanto, Kristian Ihle 1986: Ideologiar i norsk målreising. Oslo.
Høydal, Reidun 1995: ”Periferiens nasjonsbyggjarar. Vestlandslæraren og Volda Lærarhøgskule 1895-1920”. KULTs skriftserie nr. 39, Oslo.
Moren, Svein 1972: Møte og minne. Oslo. 2. utgåva.
Nerbøvik, Jostein 1984: ”Rasmus Steinsvik”. I Ottar Grepstad og Jostein Nerbøvik (red): Venstres hundre år. Oslo.
Obrestad, Tor 1991: Arne Garborg. Ein biografi. Oslo.
Obrestad, Tor 1994: ”Om Fred og Nihil”. Oslo.
Steinsvik, Rasmus 1911: ”Bladmannen Garborg”. Syn og Segn. Oslo.
Sørensen, Øystein 1994: ”Nasjonalisme, skandinavisme og pangermanisme hos Bjørnstjerne Bjørnson”. I Sørensen, Øystein (red.): ”Nasjonal identitet – et kunstprodukt?” KULTs skriftserie nr. 30. Oslo.
Sørensen, Øystein 1996: ”Når ble nordmenn norske?” I Revolusjon og resonnement. Festskrift til Kåre Tønnesson på hans 70-årsdag 01.01.1996. Oslo.
Thorkildsen, Dag 1996: ”Grundtvigianisme og nasjonalisme i Norge i det 19. århundre”. KULTs skriftserie nr. 70, Oslo.
Tvinnereim, Jon 1973: ”Då landsmålet vart kristna”. Syn og Segn, Oslo.
Bente Midjås er cand.philol. fra 1997, med hovedoppgave om Garborg og Den 17de Mai.
NOTER:
1. Hovedoppgave: Arne Garborg og folket. I union. Ståstader ut frå Den 17de Mai, 1894-97.
2. En tredje redaktør var Ivar Mortenson Egnund.
3. Den 17de Mai, 18.12.94 (sitat) og 01.08.96.
4. Den 17de Mai, 09.01.94.
5. Den 17de Mai, 02.11.97.
6. Gausemel 1937:146. Det er grunn til å være litt forsiktig med dette tallmaterialet. Mye tyder på at det ligger for høyt i forhold til realitetene.
7. Kilde til oppstart av Den 17de Mai: bl.a. Gausemel 1937.
8. Dagbok, 03.03.07.
9. Gripsrud 1990:104, Tvinnereim 1973, Høydal 1995:177-179. Jfr. Thorkildsen 1996:170, 194f, 199f, 232f, 254ff.
10. Den 17de Mai, 03.07.94,17.04.94.
11. Den 17de Mai, 22.11.94.
12. Den 17de Mai, bl.a. 26.01.95b, 17.01.95, 28.05.96, 28.05.96.
13. Den 17de Mai, 30.03.95, 28.07.96
14. Sørensen 1994b:25.
15. Den 17de Mai, 15.08.96, 22.12.96. Ellers om forsvensking: 22.12.96, 09.01.97, 31.01.95b.
16. Den 17de Mai, 09.06.94, 20.11.97.
17. Den 17de Mai, bl.a.15.06.97.
18. Den 17de Mai, 15.06.97.
19. Den 17de Mai sitat fra: 07.04.96a. Ellers for eksempel 12.10.95. Jfr. Garborg i Fraa Bygd og By, nr. 8 1877: ”Det er ingen Nationalitet, so lengje det er tvo Maal og daa paa ein Maate tvo Folkaslag i Landet, som inkje er vaksne i hop. … Det nye norske Nationaliteten er enno liksom berre til i Fræet, og han vil veksa ut nett i og med detta at det veks fram eit samnorsk Tungemaal”. Sitert fra Hanto 1986:42. Hanto understreker Garborg sin bruk av ordet samnorsk i 1877 som lenge før Moltke Moe – og med samme betydningen. Forskerne har ikke vært klar over dette, mener Hanto.
20. Dalhaug 1997.
21. Frøyen 1996a:72 og 84. Jfr. Olav Midttun, som skriv om Garborg at han var en ”ihuga politisk skribent, kvass, kunnskapsrik, logisk, aandfull, spelande, medynksam, harmglødande, og fann alltid dei saaraste stadane hjaa motstandarane”. I Olav Midttun: Garborg, Arne. I Norsk biografisk leksikon, Oslo 1929.
22. Henta frå ”Frå breva Jon Line skreiv til Lars Eskeland vinteren 1928”, i Obrestad 1994:79.
23. Etter Garborg i Mortensson 1994b.
24. Den 17de Mai, 22.11.94. Se også Garborg: Tankar og utsyn, bind 2,side 119.
25. Den 17de Mai, 15.01.95.
26. Den 17de Mai, 14.07.96.
27. jfr. Den 17de Mai, 01.08.96.
28. Moren 1972:82.