Dette Maale hev med sin framande Tone og sitt heile uheimslege Lag vori for Bonden noko paa Lag som den gamle Kyrkjelatinen. Og at Gud, som andre Storfolk, tala annarleis enn me Bøndar, det var daa ein sjølvsagt Ting. At bonden skulde kunna skyna Vaarherre betre enn han skyna Skrivaren og Futen, var ikkje rimelegt. Yvi det dimme, halvtydde Kyrkjemaale lagde det seg daa noko av den Æventyrtonen som eit so høgt Ord maatte hava etter den gamle halvkatolske Bondetanken; og det kunde daa aldri bli kravt, at ein i vanleg Meining skulde skyna Gudsord. (S. 201)
|
|