Oppløsningsprosessene rundt kjønnsdefinisjonene som startet på slutten av 1800-tallet har vist seg å gå langsomt. Begreper som ”kvinnelig”, ”mannlig” og ”menneskets natur” inneholder fremdeles i stor grad bestemte ”sannheter” og røper at essensialismen i mange av de over hundre år gamle kjønnsdefinisjonene fremdeles har betydelig oppslutning.

Kjønnsspørsmålets aktualitet i den norske politiske offentligheten har de siste årene vist seg spesielt tydelig i debatten omkring kontantstøtteordningen og i spørsmålet om homofiles rett til å adoptere barn. Sakene engasjerer, men viser også at nordmenn flest, inkludert de fleste politiske partier, har en svært snever oppfatning av kjønnsspørsmål, i disse tilfellene hva det vil si å være en ”god mor”. Mange har likevel etter hvert innsett at det hverken er mulig eller ønskelig å gi en snever definisjon av hva det vil si å være kjønn.

Det er flere faktorer som gjør Hulda Garborgs forfatterskap interessant dersom en er opptatt av litteratur i kryssningspunktet mellom kjønn og det moderne. For det første er hun såkalt ”forfatterkone”, og det har vært hevdet at hennes eget svært omfattende forfatterskap kan ha lidd under dette. Enda viktigere er det at hun til tross for en svært aktiv og utadvendt livsstil og et omfattende samfunnsmessig engasjement, likevel har blitt karakterisert som ”antifeminist”. Dessuten deler hun skjebne med mange andre ”glemte” kvinnelige forfattere; til tross for en viss interesse opp gjennom årene, er ikke forfatterskapet hennes ferdig gjennomanalysert.

Begrepene ”modernitet” og ”modernisme” har vært gjenstand for en rekke definisjonsforsøk. Innholdet har vist seg både sprikende og tildels motstridende. Langt de fleste lander likevel på siste halvdel av 1800-tallet når de skal tidfeste framveksten av det moderne samfunnet, det moderne mennesket og den moderne tanke. Det råder også i stor grad enighet om at begreper som ”krise” og ”brudd” er viktige i definisjonen av det moderne.

Gjennom litteraturstudier vet vi at et svært viktig tema i den moderne gjennombruddslitteraturen var problematiseringen av det seksuelle. I det romantiske verdensbildet var forholdet mellom kjønnene svært polarisert. Det herskende synet var at kvinne og mann var hverandres motstykker, med motsatte egenskaper, adskilt gjennom det skarpe skillet mellom den offentlige og den private sfæren. Da det moderne brøt gjennom slo dette bildet sprekker. I en verden som var i forandring var det vanskelig å holde fast på de tradisjonelle kjønnsdefinisjonene. I forvirringen som oppstod ble det viktig å forsøke å definere eller omdefinere kjønnene, å gjeninnsette orden i kjønnsidentitetene bygd på nye tanker. Det er i dette perspektivet fruktbart å lese tekster skrevet av og om kvinner i denne perioden.

Det er viktig å ha klart for seg at definisjonen av Kvinnen i neste omgang hadde mye å si for hvem Mannen var. Kunsten i det moderne gjennombruddet flommer over av idealiserte og demoniserte kvinneportretter, tegnet av menn slik de fryktet, men også slik de gjerne ville se Kvinnen. Myten om den svake, syke, barnaktige og rene Kvinnen var i dette perspektivet med på å opprettholde menns selvforståelse i patriarkatet. Dette kan være grunnen til at mannlige forfattere på denne tiden i så stor grad benyttet seg av kvinners erfaringsverden i romanene sine. Hvorfor finnes det så mange bøker om kvinner skrevet av menn, og så få bøker om kvinner skrevet av kvinner? spurte Virginia Woolf i 1929. Hvorfor er kvinner så mye mer interessante for menn, enn menn er for kvinner? undres hun, og kanskje ligger forklaringen i at dette i neste omgang hadde svært mye å si for mannlighetens bekreftelse.

Arne Garborg var opptatt av den samme problemstillingen, og diskuterte emnet i brevveksling med Victoria Benedictsson og Amalie Skram (1887). Han konkluderer med at hvert av kjønnene først må kunne gi en sannferdig beskrivelse av seg selv, før de i det hele tatt kan tenke på å skildre det motsatte kjønn.

Selv om litteraturen i perioden etterstrebet å gi en objektiv gjenspeiling av virkeligheten, skal man være varsom med å la skjønnlitteratur representere sannheten. De litterære verkene fra perioden er bundet av estetiske krav og sjangerkonvensjoner, og normer for anstendig språk og innhold virket kanskje spesielt begrensende på kvinnelige forfattere.

Likevel har litteraturforskning benyttet seg av skjønnlitterære kilder i sin søken etter individets opplevelse av moderniteten, og fordi man for det meste har beskjeftiget seg med mannlige forfatteres verk, har man bare oppnådd å få et begrenset perspektiv på det moderne. Det har utkrystallisert seg stereotype representasjoner, som den ensomme vandreren i massen, flanøren og det”offentlige fruentimmer”. Feministisk litteraturforskning har pekt på nødvendigheten av å være seg bevisst kjønnsperspektivet i analysen av det moderne. Det moderne består av mangfoldige stemmer, og det er ikke ønskelig å strebe etter å presse mangfoldet inn i begrensede definisjoner (Rita Felski: The Gender of Modernity, 1995).

Tradisjonell litteraturforskning har i særlig grad unnlatt å inkludere kvinners opplevelser av det moderne i bildet av moderniteten, og det er her ikke snakk om kvinners opplevelser i betydningen én felles virkelighetsoppfatning, for kvinnelige forfattere gir mange og svært ulike svar på det moderne. Hulda Garborgs forfatterskap er interessant i dette perspektivet fordi hennes svar på problematiseringen av det seksuelle på mange måter kontrasterer f.eks. datidens kvinnesakskvinners oppfatninger.

Hulda Garborgs forfatterskap er også interessant fordi det omfatter skildringer av kvinner fra ulike sosiale lag, både arbeiderklassekvinner og kvinner fra borgerskapet. De personlige erfaringene hun hadde fra barndommens embetsmannsmiljø, arbeiderklasseforholdene hun levde under i ungdommen og senere kunstnerliv, gir henne en autoritet til å skrive troverdig om kvinner fra ulike sosiale lag som mange andre forfattere manglet.

Hulda Garborgs svært omfattende og allsidige litterære produksjon gjør det vanskelig å plassere henne litteraturhistorisk. Det som kjennetegner forfatterskapet hennes er nettopp mangfoldet, både når det gjelder sjanger, språk og tematikk. Selv er hun svært sparsom med å si noe direkte om litteratursynet sitt, men forfatterskapet viser at det var litteraturens nyttefunksjon som var det aller viktigste for henne. Om hun skrev romaner, drama, faglitteratur eller artikler, så ønsket hun at litteraturen skulle formidle et budskap, enten det var kulturell tradisjonsformidling eller ”sannheten” om Kvinnen hun var opptatt av. Problematiseringen omkring kvinnespørsmålet er ofte tilstede i litteraturen hennes, uten at dette alltid er det mest framtredende. Men kvinnesynet var også bare én del av det litterære programmet hennes, som gikk ut på å gjenreise den norske kulturarven.

Norske litteraturhistorier fra det siste hundreåret har gitt henne varierende mengde spalteplass og vektlagt ulike sider av forfatterskapet og den kulturelle innsatsen hennes, men at hun er Arne Garborgs kone, kommer klart fram i de aller fleste sammenhengene. Etter hvert som vi nærmer oss vår tid trer likevel forfatteren Hulda Garborg sterkere fram. Fra å bli presentert som oversetter og forfatterkone, siden kulturarbeider og ubetydelig forfatter, tegnes det et stadig mer nyansert bilde av en engasjert og aktiv forfatter.

Da Hulda Garborg skrev debutromanen Et frit Forhold i 1892, var det kvinnepolitiske standpunktet hennes ikke så klart uttalt som det senere skulle bli. Romanen fikk liten oppmerksomhet da den kom ut. Arne Garborg var positiv, det samme var Amalie Skram, selv om ingen av dem kan regnes som nøytrale i sakens anledning.

På begynnelsen av 1890-tallet har det begynt å skje endringer i det litterære livet i Norge. I stedet for å skildre ytre, materielle forhold, begynner litteraturen å vende interessen mot menneskets ubevisste prosesser. Den naturalistiske perioden i norsk litteratur er iferd med å miste sin posisjon. Arne Garborg legger derfor skylden på ”den overhaandtagende Strindbergianisme” for å forklare hvorfor Et frit Forhold fikk så dårlig mottagelse. Selv arbeider han i denne perioden med Trætte Mænd (1891) og Fred (1892), og er i ferd med å bevege seg bort fra naturalismen som preget 1880-tallsromanene hans og over til å skildre menneskesinnets indre krefter. Det er altså i denne overgangsfasen Hulda Garborg skriver seg inn i den naturalistiske tradisjonen i norsk litteratur.

Tittelen ”Et frit Forhold” er en ironisk kommentar til bôhemenes lovprisning av den frie kjærligheten, og gir slik tematiske føringer for romanen. Grovt sett tar romanen utgangspunkt i et ”klassisk” naturalistisk motiv, nemlig ”den forførte uskyld”, den unge arbeiderklassekvinnen som blir forført av en mann med høyere sosial status og går til grunne i et rått samfunn. Man finner også igjen et annet naturalistisk motiv som nærmest må betegnes som en klisjé, nemlig det døende barnet. På flere måter imiterer forfatteren annen kjent norsk naturalistisk litteratur, men Hulda Garborg går likevel lenger enn mange samtidige naturalistiske forfattere i sin dristige skildring av seksualitet, utroskap, begjær og fysisk forfall.

Det har vært pekt på at Et frit Forhold ikke er entydig i sin tendens, og det uklare budskapet er et resultat av en tosidig fremstilling av den kvinnelig hovedpersonen. Hun blir både framstilt som et offer for de deterministiske lovene, men også med en viss mulighet til å påvirke sin egen skjebne. Fortellerholdningen er ironisk utleverende, og frk. Halvorsen blir tillagt flere usympatiske trekk. Sammenholdt med datidens teoretisering omkring naturalismens vesen representerer dette et brudd (Arne Garborg: ”Naturalismen – fremskridt eller forfald?” (1882) og Christian Krohgs forsvarstale for høyesterett (1887) ), men ifølge en mer pragmatisk undersøkelse av naturalistiske tekster (Irene Engelstad: ”Sannheten eller døden” (1985) ), viser det seg at det ikke er uvanlig i naturalistisk litteratur at personene er utstyrt med individuelle brister i personligheten, da dette er nødvendig for å skape handling og fremdrift. Hulda Garborg utstyrer frk. Halvorsen med så få sympatiske trekk at den sosiale tendensen nesten forsvinner i den moralske fordømmelsen. Romanen er likevel ikke helt uten samfunnskritikk, og det er grunn til å holde fram forfatterens kritikk av samfunnets kjønnsavhengige rammevilkår. Selv om hverken frk. Halvorsens eller forføreren Jensens moral forsvares av forfatteren, kommer han seg likevel ut av forholdet uten å være sosialt brennmerket.

Når det gjelder kvinnesynet i romanen, er det tydelig at ingen av kvinnene, hverken borgerskapets eller arbeiderklassens kvinner, representerer noe utover det å være kjønn. De er fanget i sin seksualitet som ektefeller, elskerinner, koblersker eller mødre. Forfatteren kritiserer de perverterte former for kjønnsliv som kommer til syne i kjærlighetsløse borgerlige ekteskap, i utroskap og i utnyttelsen av underklassens kvinner i såkalte ”frie forhold”, en type forhold som heller ikke har noe positivt å tilføre borgerskapets menn.

I Et frit Forhold er ikke moderligheten det viktigste ved romanens tendens. Forfatteren antyder aldri at moderskapet kunne vært frk. Halvorsens redning. Hun går f.eks. ikke til grunne som et resultat av barnets død. Det finnes ikke plass for barnet i den virkeligheten frk. Halvorsen er plassert i.
På tross av sitt ikke helt entydige budskap reflekterer romanen likevel problemstillinger som er karakteristiske for moderniteten, nemlig samfunnets dobbeltmoralistiske kjønnstenkning og de utsatte kvinnenes stilling, og kan på denne bakgrunn sies å være moderne.

I årene etter utgivelsen av Et frit Forhold lar Hulda Garborg kvinnespørsmålet ligge. Hun engasjerer seg i disse årene i praktisk arbeid og folkeopplysning, hun driver utstrakt reisevirksomhet, både på egen hånd og sammen med ektemannen, og fra midten av 1890-tallet til 1904 skriver hun, av skjønnlitteratur, bare dramatikk.

I februar 1904 leser Hulda Garborg Otto Weiningers verk Geschlecht und Charakter (1903) (Kjøn og Charakter, dansk utgave i 1905, Kjønn og karakter, norsk utgave (utvalg) i 1977), og stoffet engasjerer henne voldsomt. Nå er det en forfatter med stort kvinnepolitisk engasjement som står fram.

På tross av at Hulda Garborg opprøres av kvinnesynet i Weiningers verk, må hun likevel gi ham rett i mye. I tillegg til å svare Weininger, vil hun også benytte anledningen til å ta til motmæle mot de norske kvinnesakskvinnene som hun mener vil gjøre kvinner til menn. Kvinden skabt af Manden kommer ut anonymt senere samme året.
Mange har lest Hulda Garborgs verk som en nøkkelroman om forholdet mellom de to ektefellene Garborg, men selv avviste hun dette i et dagboksnotat flere år senere.

Sjangermessig ligger Kvinden skabt af Manden nærmere essayet enn romanen i form og innhold. Verket er tredelt: i en ”indledning” og et ”efterskrift” gjennomgår jeg-fortelleren Weiningers teorier, og dette utgjør en teoretisk ramme rundt midtdelen, som illustrerer Weiningers tanker i praksis. Fortellerstemmen i alle tre delene tilhører fru Eva, men forfatterstemmen og fortellerstemmen er mest sammenfallende i forordet og etterordet, uten at det er tale om en fullstendig identifikasjon. I fortellingen om fru Eva, som utgjør midtdelen, er det grunn til å snakke om større ironisk distanse mellom forfatter og forteller.

Kvinden skabt af Manden, med undertittelen ”Studie af en Kvinde”, blir Hulda Garborgs litterære gjennombrudd og kommer i ti opplag allerede første året. Den blir oversatt til en rekke språk og vekker opphetet debatt i kvinnesakskretser. Anmeldelsene varierer fra dyp indignasjon og forargelse til lovprisning. Arne Garborg kommenterer resepsjonen av verket i Knudaheibrev (1904). Han er opprørt over den litterære offentlighetens sykeliggjøring av forfatteren, og nevner spesielt de såkalte ”sande kvinder”, kvinnesakskvinnene, som ”sputtar etter den boki”. Han mener selv at Hulda Garborgs verk representerer viktige tanker.

Tendensen i verket er sterk. Kvinden skabt af Manden er et debattinnlegg, og debattmotstanderne er både Weininger og kvinnesakskvinnene. Hulda Garborgs alternativ kontrasterer både Weiningers kjønnsteorier, som fornekter det seksuelle, og kvinnesakskvinnene, som hun mener detroniserer den ”store Eros” i sin iver etter likestilling med mennene.

Otto Weiningers Geschlecht und Charakter hevder et essensialistisk, polært syn på kjønn og er i spesielt stor grad opptatt av det som er annerledes med Kvinnen. Verket kan leses som et uttrykk for den maskuline seksualitetens krise i moderniteten, og frykten for en femininisering av mannen (Pål Bjørby, 1997). Vitenskapelige verk, både innen naturvitenskap, medisin og sexologi, hadde stor påvirkningskraft på skjønnlitteraturen i det moderne gjennombruddet, og Weiningers kjønnsfilosofiske verk er et typisk uttrykk for ”vitenskapelig” kjønnstenkning i tiden. Det mange den gangen, og de fleste i dag, vil kalle rene spekulasjoner og fordommer, er i verket kamuflert i filosofiske, psykologiske og naturvitenskaplige vendinger.

At det finnes særkvinnelige egenskaper er sentralt både i Otto Weiningers og Hulda Garborgs syn på kjønn, men mens Weininger gjennomgående nedvurderer alt han finner kvinnelig, oppvurderer Hulda Garborg de samme egenskapene. De er begge en del av polariseringstradisjonen, men trekker ulike konklusjoner. Hulda Garborg mener at Kvinnen har andre livsoppgaver enn Mannen, men disse er på ingen måte mindre verdifulle enn Mannens. Kvinnens annerledeshet, som Hulda Garborg, i motsetning til Weininger, hyller, springer ut av kvinnens kjærlighetsevne, i det at hun er nærmere knyttet til jorden gjennom svangerskap og fødsel. Kvinnen må derfor søke sin fullendelse gjennom morsrollen.

Moderskapet blir fremmet mye sterkere i definisjonen av Kvinnen i Kvinden skabt af Manden, enn i Et frit Forhold. Hulda Garborg bruker her moderskapet i argumentasjonen for et biologisk syn på kjønn. De biologiske prosessene gjennomsyrer alt ved Kvinnen og sannheten om mennesket er å finne i seksualiteten. Men mannens rolle er også viktig. Moderskapet representerer noe positivt for kvinnens seksualitet, men når mannen forsømmer kvinnen blir hun, som fru Eva, hysterisk og forsømmer moderskapet.

Der Weininger snakker om kvinnespørsmålet som et menneskehetsproblem, ser Hulda Garborg på kvinnesaken som menneskesak. Idealet hennes er det frie mennesket. Både kvinner og menn må frigjøres fra all undertrykkelse, men dette skal ikke skje ved at kvinner og menn blir like, til det er livsoppgavene for ulike, mener hun.

Kvinden skabt af Manden er et forsøk, i mylderet av andre forsøk, på å definere Kvinnen, og å gi svar på problematiseringen av det seksuelle i moderniteten. Svaret Hulda Garborg gir er et entydig bilde av en kvinne som er fanget i sin seksualitet. Forfatteren hevder gjennom fru Eva at ”sannheten” om Kvinnen finnes i kjønnet hennes. En sunn kvinne er en kvinne som får levd ut kjærlighetsevnen sin gjennom identitetene mor og elskerinne. At opplevelsen av det moderne er mangfoldig og slett ikke er kjønnsbestemt, viser reaksjonene Hulda Garborg fikk etter utgivelsen av verket.

Kjønnsperspektivet er viktig for å få fram mangfoldet i det moderne, men et like viktig poeng er det at kvinnelige forfattere gir mange og ulike svar på kjønnsspørsmålet. Hulda Garborg behandler kvinnespørsmålet i Et frit Forhold og Kvinden skabt af Manden ut fra to perspektiver, både arbeiderklassekvinnens og borgerskapskvinnens. Disse representerer to erfaringsverdener i moderniteten, men konklusjonene i de to verkene skiller seg likevel ikke i særlig grad fra hverandre. Begge kvinnene er fanget i sitt kjønn.

Hulda Garborg skrev litteratur i en førtiårsperiode på begge sider av et århundreskifte, og forfatterskapet som helhet formidler ikke bare én ”sannhet” om Kvinnen. Det tendensiøse bildet hun gir i Kvinden skabt af Manden modererer seg over tid. Senere i forfatterskapet formidler hun gjennom sin framstilling av kvinneskikkelsene at det er mulig å leve et liv som kvinne utover å gå inn i rollen som mor eller elskerinne. Det har likevel vært pekt på at det hviler en resignasjon over disse kvinnene.

Årsaken til at Hulda Garborgs forfatterskap ikke har vært regnet som viktig, kan være en kombinasjon av flere faktorer utover det at hun var gift med Arne Garborg. Gjennom litteraturen formidlet hun verdier som allerede var umoderne i mange kretser da hun presenterte dem, og forfatterskapet har derfor bare vært av begrenset litteraturhistorisk interesse for ettertiden. Hulda Garborgs skjønnlitterære forfatterskap har også vist seg å være av varierende litterær kvalitet, og har ofte en tendens til å bli forkynnende i sin formidling av de ”sanne” verdier. En studie av de to første episke verkene hennes viser en utvikling fra en nokså uklar formidling av det kvinnelige i Et frit Forhold, til en klar oppfatning av Kvinnen i Kvinden skabt af Manden. Verkene er ulike både hva estetikk og motiv angår, men formidler begge en essensialistisk forståelsesmodell i oppfatningen av kjønn. Hulda Garborg åpner ikke for at kvinnen kan overskride sitt kjønn, og hverken frk Halvorsen eller fru Eva har livsinnhold utover det å være kjønnsvesen.





Hulda Garborgs ”sannhet” om Kvinnen
Av kristin Bjelland