LETTVINTHETENS TYRANNI – Continued
Av Morten Harry Olsen
[print versjon]


Så jeg det virkelig, eller var det en drøm, et mareritt? På Karl Johan, en bøling forlagsdirektører i fullt firsprang nedover fortauet, viftende med kontraktsformularer og sjekkhefter. De løp etter Christer Falck. De ville ha ham til å skrive en bok. Fortrinnsvis en roman, aller helst en kriminalroman.

Kanskje så jeg det ikke. Ikke desto mindre kunne det ha skjedd. Kanskje har det allerede skjedd. For dette er hvor den norske skjønnlitteraturen befinner seg i øyeblikket, inneklemt mellom etermedienes fjas og de tannløse dusinvarebøkenes lettselgelighet.

Et jærtegn: "Kritikertorget" er nedlagt, i kjølvannet av en rekke andre av NRKs litteratur- og kulturprogrammer. På TV, for å bruke dette mest gjennomslagskraftige mediet som eksempel, betyr det at litteraturdekningen i sin helhet nå består av "Bokbadets" og Anne Grosvolds peiskoselige Se og Hør-pludder, som har høstet høyst berettiget kritikk de siste dagene. Det betyr også, og kanskje mer alvorlig, at NRK TVs litteraturformidling i øyeblikket er et heleid datterselskap av De norske Bokklubbene/Bokklubben Nye Bøker, som sannelig de siste to-tre årene har gjort lite for å fremme kvalitetslitteratur, og heller i stadig større grad konsentrert seg om den like lette som lettselgelige litteraturen.

Et annet jærtegn: Posten Norge skal etablere egen butikkjede med en rekke produkter. Jeg siterer pressetalskvinne Lise Fredriksen i Dagens Næringsliv, 30.10.00: "Målet vårt er at du skal kunne få den siste boken til Anne Holt, en god cd, noen aksjer og et boliglån i samme handlekurv". God handel! Dette sier mye om moderne kremmeres holdning til substans, kompetanse og produktkunnskap, spesielt i et system som idag ikke engang leverer sitt kjerneprodukt på skikkelig vis. Verre for de som ennå er opptatt av litteraturens mangfold, er de signaler som sendes ut gjennom Fredriksens opplisting av Postens vidunderlige nye verden, for i hele reportasjen er det bare ett produkt som skilles ut med merkenavn, og det er merkenavnet Anne Holt i sortimentsgruppe bøker. Her angis hverken musikkartist eller mobiltelefonleverandør eller hvilken aksje Posten skal tilby, når det gjelder disse produktene skal man åpenbart kunne velge. Det er bare når det kommer til bøker at man skal utsettes for det oppleste og vedtatte og velkjente, "the quick fix". Fredriksens smakløse og respektløse holdning gir et skremmende signal om hvilken lav status litteraturen har i offentlighetens bevissthet.

Og enda et jærtegn: Det handler ikke lenger om hva man sier, men hvor og hvordan man sier det. Da tidsskriftet Vagant i fjor høst inviterte til en enquete om strid som litterært tema oppdaget man, som det sto i svarbrevet jeg fikk fra redaksjonen. "at norske kritikere og forfattere ikke var villige til å tone flagg, ihvertfall ikke hos oss og på vår oppfordring". Dette er helt i tråd med hva essayisten Torunn Borge sa til Dagbladet 20.11.: "Av og til er det vanskelig å se hva som kom først, Erlend Loe eller Akersgata. Det er trist at det bare er den type forfattere som vanker i media. Det ser ut som media bare vil ha en viss type ytringer…" Og videre: "Problemet er enkelte forfatteres begeistring over muligheten til å være `popstjerne´, uten en kritisk samtale rundt det som fenomen."

Det har sneket seg inn en lettvinthet i formidlingen av litteratur, og den er i ferd med å utvikle tyranniske trekk . "Popstjerne-syndrom" eller kjendiseri er hva det handler om idag. Det er påfallende at de tre "debutantene" Bokklubben Nye Bøker har presentert de siste ti årene alle hadde mer eller mindre etablerte navn i offentligheten fra før av, uansett hva man nå ellers kan og vil mene om deres litterære bidrag. Det er påfallende at flere og flere forfattere som ikke på noen måte kan sies å bidra med noe nytt, litterært sett, har kjente navn før de kommer med bøker, og at mange av dem kommer med forterskede kriminalromaner; en like lettskrevet som lettsolgt sjanger.

Alt tyder på at en "ferdigpakket målgruppe" har blitt viktigere de siste årene. En person med et etablert publikum vil ha så mye lettere for å ta med seg dette over i ny virksomhet, og gjennom medias velvillighet overfor det allerede kjente etablere seg i "ny virksomhet," så å si — følgelig jaktes det med lys og lykte på A-, B- og C-kjendiser som er i stand til å krafse noen ord ned på papiret.

Jan Kjærstad refset i august i år litteraturkritikerne for å ha forbigått Lars Amund Vaages bok "Den framande byen", og skrev: "Hvordan kan en slik bok "forsvinne"? Kan det skyldes en stadig tydeligere tendens - en aviskritikk som er på vei inn i underholdningsbransjen? … ”Kritikeren er en journalist som leverer sin tekst til forlystelsesspaltene." Selve litteraturkritikken er ikke tema her. Men det er i hvert fall ikke bare den kritiske offentligheten (les: litteraturkritikerne og litteraturanmelderne) som skal pålegges skyld for utviklingen. I langt større grad er det de mindre kritiske formidlerne: Media (les: desken og – kanskje – journalistene), bokklubber, forlag, og bok-kremmere i alle fasonger. Det er disse som jakter tydeligst på det som er lettselgelig, det som kommer med ferdigpakkede målgrupper og innebygde overskrifter. Kampen for at god litteratur skal kunne betraktes som godt stoff i seg selv, virker tapt i offentligheten og oppgitt av forlag og bokhandlere. Nå er det "godt stoff" som er det "interessante": Forfatteren har blitt viktigere enn verket.

Men i dette bildet finnes enda et jærtegn, som – hvis man fortolker det riktig – kan vendes til noe positivt: Norsk Kulturråds innkjøpsordning er igjen under debatt. Påny ser det ut til at man må gå til nye nedskjæringer i støtten. Så langt har disse avkortningene vært underlagt et ostehøvelprinsipp, slik at man i praksis har fått oppgjør for eksempelvis 850 av innkjøpsordningens opprinnelige intensjon på 1000 eksemplarer. Dette ostehøvelprinsippet er ikke godt; i lengden truer det først og fremst de "vanskelige" bøkene: Lyrikken og de fleste prosautgivelser som ikke går i bokklubb eller blir høyt prioritert av en eller annen salgskanal. Norsk Kulturråd har da også satt i gang en ny evaluering av innkjøpsordningen ved tidligere forlagssjef Halfdan W. Freihow, og bedt om å få forslag til endringer.

Og endringer i innkjøpsordningen er helt nødvendige nå, for å opprettholde det grunnleggende i innkjøpsordningens opprinnelige målsetning: Å bevare kvalitetslitteraturen. Midlene må i mye sterkere grad styres mot den virkelige kvalitetslitteraturen, de titlene som fortjener å bli omfattet av et generelt kulturvern. Økningen i mer eller mindre spekulativt motiverte utgivelser må ikke lenger omfattes av støtteordninger. Dermed holder det ikke lenger med ostehøvelendringer, eller med justeringer av vurderingskomitéenes mandat slik at antallet såkalte "nullinger" øker. Det må skarpere lut til, men også klarere retningslinjer overfor forlagene. Og to-tre endringer peker seg ut som både gjennomførbare i praksis og ønskelige ut fra dagens situasjon:

For det første bør man fjerne kriminallitteraturen fra innkjøpsordningen. Inntil 1976 var den ikke omfattet, annet enn ved særskilt søknad, og ble bare innkjøpt hvis den fremviste litterært meritt. Det var en utmerket ordning som man idag med fordel kan vende tilbake til. For det andre bør man underkaste hovedbøker på bokklubber særskilt vurdering. Disse bøkene selger godt nok, både for forfatterne å leve av, og for forlagene å tjene på, og deres litterære kvalitet blir mer og mer diskutabel. Og for det tredje bør man i hvert fall være villige til å diskutere om også debututgivelser skal vurderes særskilt. Rekruttering er idag ikke et problem i bokbransjen, tvert om kan det diskuteres om ikke overetablering er et legitimt begrep å bruke.

Kanskje vil man ved hjelp av disse håndgrepene demme opp for noen av de styggeste tendensene til vulgarisering av samtidslitteraturen. Kanskje vil man på denne måten få forlagene til å tenke seg om en gang eller to før de tilbyr bokkontrakter til samtlige deltakere i "Baren" og tidligere værdamer fra TV2.


Det foregående skrev jeg I Dagbladet den 09.12.2000. Til det følgende:
Det videre er en lett redigert samling av de synspunkter jeg fremla i mine svar på diverse innlegg, intervjuer og kommentarer i Dagbladet, Dagsavisen, Aftenposten og Klassekampen. Noen gjentakelser og drøye sprang i logikken er uunngåelig på grunn av samskrivingen av tre forskjellige innlegg som er variasjoner av hverandre. De respektive innleggene mine sto i Dagbladet 22.12. ("Holy cow!"), Dagsavisen 23.12. ("La oss snakke om innkjøpsordningen") og Aftenposten 29.12.00 ("Stemland forundrer meg").


Imøtegåelse av diverse innlegg
Mot mitt ønske, men som en uunngåelig konsekvens av min argumentasjon for endringer i innkjøpsordningen (heretter IO) i en kronikk i Dagbladet den 9.12., har jeg kommet til å trekke i gang flere debatter som nå pågår i flere aviser. Enkelte ønsker først og fremst å debattere kriminalbøkenes litterære verdi, andre hvordan litteraturen og forfatterne blir presentert i det offentlige rom. Selv ønsket jeg rett og slett å sette i gang en debatt om IO. Og selv om både Dagbladets og Dagsavisens dekning har vært av det saklige og gode slaget, vil jeg gjerne få kommentere noen momenter.

Innkjøpsordningen var en genistrek da den ble innført. Den tilfredsstilte forlagenes, forfatternes og bibliotekenes behov på samme tid. Men det geniale er ikke nødvendigvis perfekt, og det som ikke er perfekt må justeres iblant; derfor mine innspill til den pågående gjennomgang av IO. Siden 1965, da IO kom, har svært mye endret seg i litteratur-Norge, og endrede forutsetninger må prege en gjennomgang.

Kriminalbøkenes posisjon er en slik endret forutsetning, og derfor årsaken til at jeg valgte dem ut som et litterært område som må vurderes nøye. Da Anne Holt debuterte syntes jeg hun var en interessant tilvekst til samtidslitteraturen med sin insider-bakgrunn og skriveførhet. Anne Holt per se bekymrer meg fortsatt ikke. Det som bekymrer meg er den formidable posisjon halehenget hennes har fått – Lindell, Rygg, Nesbø, for å nevne noen. Selvsagt var en slik suksess fristende å forsøke og kopiere, både for forlag og forfattere; det bekymringsfulle er at det lyktes. Man kan heller ikke hevde at kvaliteten på norske kriminalbøker nå er høyere enn tidligere, og at de som sådan fortjener støtte i større grad enn tidligere, slik William Nygaard later til å mene: Måler man dagens krimforfattere mot Torolf Elster, André Bjerke, Gerd Nyquist, Anker Rogstad og Jon Michelet, for å nevne noen, er kvalitetsnivået nå ikke selvsagt. Men for meg er det selve titteltallet som er det beste argumentet i denne saken.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken litteratur og hvilke forfattere som får en posisjon i offentligheten, synes jeg det blir godt og ironisk illustrert idet man ruller ut Ari Behn for å slå løs på en tomtønne resirkulert fra sommerens diskusjon om hvordan man best kan skråle seg til spaltemillimetere. At en utmerket forfatter som Hanne Ørstavik nå får større oppmerksomhet slår heller ikke helt og fullt ihjel mine synspunkter; enslige svaler gjør fortsatt ingen sommer.

At enkelte forfattere måtte bli støtt av mitt utspill, var umulig å unngå. Selv ønsket jeg ikke å navngi noen, for å slippe diskusjoner om relative størrelser. Det gjelder såvel kriminalforfattere som andre. I det lengste vil jeg fortsatt unngå en slik debatt, fordi den er vanskelig, stor, og såpass viktig i seg selv at den fortjener sin egen plass.

I sin kommentar 17.12., samt i en slags enquete i Klassekampen den 16.12., trekker Dagsavisens kulturredaktør Cathrine Sandnes så frem et vesentlig moment, nemlig at bokflommen generelt begynner å bli farlig stor. Dette henger etter mitt syn sammen med økningen i antallet kommersielle utgivelser, og igjen sammen med IO´s generøsitet. IO´s nåværende problem er at den er en nesten for stor suksess, i den forstand at den overstimulerer produksjonen. Når Sandnes sier at man ikke må skyte på IO, mener jeg derfor hun tar feil; jeg tror det er nettopp til IO man må skjele for å løse problemene. Jeg tror heller ikke at staten i all fremtid vil være en like velvillig og ekspansiv mesén, og jeg tror derfor at man allerede nå må begynne å se etter andre måter å fordele begrensede ressurser på. I denne sammenheng er det verdt å nevne at norsk essayistikk og oversatt kvalitetslitteratur har et skrikende behov for økte midler. Det jeg altså tar sikte på, er at man omfordeler midler, både innenfor IO´s nåværende omfang og innenfor en IO med økte midler, ikke at man fjerner dem, slik enkelte har skullet ha det til at jeg mente. Jeg er slett ikke ute etter å rasere en uunnværlig støtteordning, men å justere den for å møte morgendagens krav.

IO er, som Bengt Calmeyer i andre ordelag påpekte i Dagsavisen 16.12., offentlighetens eneste virkelige instrument for å motvirke negative tendenser, slik den også var ment å gjøre da den ble innstiftet i 1965. At de negative tendensene har endret karakter på disse 35 årene, er soleklart; at IO derfor må justeres følger etter min mening like klart av dette.

Det er ennå ikke grunn til å gå inn i den dypeste depresjon, men det er såvisst grunn til å rope et varsko, slik at bokbransjen ikke fortsetter å bli mer og mer lik popmusikkindustrien. Min bekymring både når det gjelder kriminalbøker og bøker skrevet av folk som tidligere har markert seg på andre måter i offentligheten, er i bunn og grunn en bekymring over tendenser i en utvikling – det er mitt stikkord: Tendenser – i samtidslitteraturen selv, og i formidlingen av den, som vil kreve en motkraft, og IO er denne motkraften. Det var altså IO, og ikke disse tendensene, som var mitt egentlige anliggende. Og jeg har såvisst ikke, som William Nygaard påstår, foreslått at man skal "bygge ned innkjøpsordningen". Hvis han har lest meg slik, er det på tide å oppklare den misforståelsen. IO må opprettholdes og utvides, det er jeg helt enig i. Men jeg tror altså dessverre ikke – muligens i motsetning til Nygaard og Forfatterforeningens formann, som er inne på samme spor – at Staten i all fremtid vil være en like velvillig og ekspansiv mesén. Det jeg anser som nødvendig er at man omfordeler midler, både innenfor IO´s nåværende omfang og innenfor en IO med økte midler, ikke at man fjerner dem. De tre forslagene jeg fremsatte var i høyeste grad seriøst ment, i den form og med de forbehold og nyanser jeg uttrykte dem; forbehold og nyanser som dessverre i stor grad har blitt borte i den følgende debatten.

Det Eva Bratholm og flere andre har forbigått, er at IO i høyeste grad er en del av offentligheten. Det er derfor ikke helt riktig, som Bratholm skriver, at "den ene store arena er sårbar, uregjerlig og ofte urettferdig, men verneverdig". Ikke er arenaen så "en og stor" som Bratholm skal ha det til, og IO er slett ikke så uregjerlig. Tvert om er IO den delen av offentligheten som kan – og til en viss grad skal – styres. Den ble institusjonalisert som en motkraft mot en negativ utvikling; og som en motkraft, men basert på endrede forutsetninger, bør den videreutvikles.

Det er av flere av de ovenstående årsaker følgelig et mildt sagt underlig debattnivå Aftenpostens medarbeidere har lagt seg på i forhold til min kronikk. At avisens kulturredaktør Jan E. Hansen går ut i en konkurrerende avis med en overfladisk avvisning av hele problemstillingen, holdt i syrlig nedlatende tone, får nå så være. Jeg føler større ubehag når Aftenpostens anmelder Terje Stemland tråkker til i samme stil i en kommentar i Aftenposten 19.12.
Jeg har alltid holdt Stemland for å være et kunnskapsrikt og vidsynt menneske; at vi i flere år har vært uenige om definisjonen av begrepet "kriminallitteratur", og hva som er godt og dårlig innenfor forskjellige definisjoner av det, har aldri rokket ved det. Desto større er min forundring og skuffelse når Stemland med uvant arroganse i praksis fradømmer meg enhver meningsberettigelse i enhver sak, nå og for all fremtid, uten på noe vis å begrunne styrken i formuleringene. Det kunne ikke falle meg inn å mene at Stemland på grunn av våre like reale som reelle meningsforskjeller om vurderingsspørsmål burde tre ut av sin litteraturkritikerrolle.

Hva angår Stemlands primære anliggende, kriminallitteraturens relative kvalitet, kan jeg ikke annet enn å forundres over at Stemland i sin egen avis avviser enhver sondring mellom "krim og annen form for belles lettres" mens han til bladet Forfatteren (nr. 4, 2000), når han blir presentert for det faktum at han i 1999 anmeldte 76 bøker, sier: "Det er mange, men det er på et helt år. Og så er tallet stort fordi jeg anmelder mange krimbøker." Her sondrer jo Stemland selv i høyeste grad mellom formene, og impliserer med all tydelighet at krim er lettere å lese og/eller går hurtigere å lese enn andre bøker, noe som er helt i tråd med det jeg sa i utgangspunktet for debatten.

Årsaken til at jeg kommer med mine innspill akkurat nå, er selvsagt at IO, ganske sikkert på grunn av titteltallets press på den, i disse dager er til vurdering, med henblikk på endringer. Halfdan W. Freihow, som skal utrede IO, er en kompetent person til dette arbeidet, og jeg trekker overhodet ikke hans vurderingsevne i tvil. Men denne gjennomgangen er kanskje det viktigste som har skjedd i litteratur-Norge siden ordningen ble innført i 1965, og innspill fra såvel som debatt i det offentlige rom er av den grunn likevel nødvendig mens den finner sted.

Det var på denne bakgrunn jeg fremsatte mine tre konkrete forslag til endringer. De tidligere debattene om innkjøpsordningen har vært fattige på konkrete og gjennomførbare forslag, og et sted må man begynne. Alle mine tre forslag har vanskelige sider, men de ville tross alt være mulig å institusjonalisere. Hvis man mener at mine forslag er for dårlige, bør man komme med alternative forslag; jeg skal gladelig støtte dem fremfor mine egne hvis jeg mener de er bedre.

Så håper jeg at man i hvert fall kan enes om at IO, i likhet med avisenes og etermedienes litteraturdekning, krever kontinuerlig oppmerksomhet og debatt. Slik krig er for viktig til å overlates til generalene, er hellige kuer kanskje for viktig til å overlate til brahminene, i hvert fall hvis de dobler i rollen som melkekuer.




Morten Harry Olsen er forfatter. E-post: morten.h.olsen@morten-h-olsen.net
Web-adresse: http://www.morten-h-olsen.net/