Kulturpolitikk i en mediatid
Av Turid Birkeland
[print versjon]


Norge har kunstnere av verdensformat. Over hele landet finnes det et yrende mangfold av profesjonelle utøvere og amatører innen kulturlivet. Hvorfor rynker vi ikke da på nesa over følgende introduksjon i TV2s årskavalkade:” Og nå til kultur - som faktisk ikke er så smalt og kjedelig som man skulle tro..” ?

I dag rystes vi til grunnvollene i den norske sjel av rasistisk motiverte drap. For kort tid siden var det globaliseringens mulige overgrep mot nasjonal identitet som skapte frykt. Alt dette er, for å bruke et velkjent slagord fra 1994 – ”Et spørsmål om verdier”. Et spørsmål om hvilke verdier et samfunn skal holde seg med.

Verdiskaping
Hvorfor får vi ikke en debatt om verdiskaperne i samfunnet? Vel, Verdikommisjonen ble opprettet. Det skjedde uten store politiske protester. Først lenge etterpå, da fiaskoen var et faktum, turde skap-kritikere å le åpenlyst over dette nymoralistiske forsøket på å gjenerobre politikkens makt over moralbegrepet. Når et slikt meningsvakuum fikk oppstå – er det kanskje ikke til å undres over at en debatt om samfunnets virkelig verdiskapende arena uteblir. Sannsynligvis også fordi kunst- og kulturlivet ikke lenger oppleves som en tydelig nok verdileverandør.

Hvor kommer ufarliggjøringen og gjespet fra? Hvem har skapt holdningene? La meg prøve meg på en liten ansvarsdeling. Men først til de som måtte lese dette og tenke: ”Har kunstens posisjon i den almene befolkning egentlig noen betydning?” La meg si det slik - det burde være et tankekors at ”Hotell Caesar” og ”dritt-sekk-TV-varianter” er de av vår tids kulturuttrykk (NB! Jeg bruker ikke forstavelsen kunst-!) som har skapt størst folkelig engasjement i det siste. Særlig bør det være et tankekors for dem som undres over meningsmålingenes sørgelige bevis på navlebeskuelsens frammarsj.

Verdier på norsk betyr enten a) kirkens moralsyn eller b) og som oftest - næringspolitikk. Der verdiskaping er det som materialiserer seg i næringsutvikling, infrastruktur, tunneler og sykehussenger. Industrisamfunnets materialistiske fokus har vedvart som det politiske credo langt inn i informasjonssamfunnet.

Budsjettkrigen
Et parti taper ikke stemmer på manglende teaterbevilgninger (det kan til og med se ut som tvert imot!), men kan se ettsifrede resultater i møte uten troverdig helsepolitikk. Du dør ikke av mangel på teater og samtidsmusikk, men du kan dø av manglende helsetilbud. Så banal, men likevel så nådeløs er budsjettlogikken. En slik tradisjon gjør det forståelig at tidligere kulturministre har iscenesatt retoriske prosjekter som ”Kultur og helse”, ”Kultur og eldre” og ”Kultur og arbeid”, som velmente forsøk på å vise politiske sammenhenger, men først og fremst i jakt på mer generøse pengesekker. Satsing på kultur har vært en vanskelig fane å bære til torgs uten hjelp fra håndgripelige størrelser og velkjente politiske temaer. Det har gjort kulturpolitikken mer konturløs og dens egentlige grunnleggende verdi vanskeligere å få øye på.

Kulturpolitikken formes også av den øredøvende debattvegring feltet omgir seg med. Jeg har aldri vært borti noe politisk område som er mer skjermet fra pressens kritiske blikk. Kulturjournalistikk er i regelen anmelderi, ganske fritt for politiske betraktninger utover den sedvanlige konklusjon: – ”større bevilgninger”.

Mytevern
Kulturlivets etablerte aktører synes egentlig å befinne seg vel med en slik mangel på belysning og kritikk. Det skal tirres lenge og vel før vi får en virkelig debatt om kulturpolitikk. Slik vi for eksempel endelig har sett skje i forhold til teatrene eller NRK. Det kan synes som det er en regjerende oppfatning at en åpen debatt om kulturlivets egentlige situasjon vil kunne fange politikernes interesse kun slik at de fristes til nedskjæringer.

Debattvegring handler også om makt. Penger er makt. Den som sitter med sugerøret ned i et magert kulturbudsjett gir det ikke villig fra seg. Det kan være i disse institusjoners egen interesse å opprettholde status quo og logre med en kulturpolitikk som konsekvent favoriserer det kjente og etablerte uttrykk. Kombinasjonen av manglende politisk reformvilje og manglende påtrykk for endring, gjør at vi lever videre med forestillingen om at kulturpolitikk kun et er spørsmål om mer eller mindre penger på budsjettet.

På denne måten kan virkeligheten tilsløres og myter overleve. Myter som for eksempel at ikke-kommersiell kunst = egen post på kulturbudsjettet. Vi ser gjennom fingrene med at våre tyngste kulturinstitusjoner også har et markedstilpasset repertoar, godt tilpasset sitt mest trofaste publikum. Det får lov å skje så lenge billettinntektene er overbevisende og Csardas-fyrstinnen er definert som høyverdig. Manglende tilgjengelighet, svært ulik fordeling av kulturbruk i befolkningen, urettferdig fordeling mellom kunstuttrykk og kunstnergrupper, mangelfull kvalitetsprøving eller sentralistisk styring som hinder for regionalt mangfold - er hver for seg problemstillinger som burde engasjere.

Mens gresset gror, dør kua
Problemet for institusjonene oppstår den dagen de ikke kan hvile på sitt trofaste publikum. Den dagen de for alvor opplever at nye generasjoner har gått til andre scener, andre saler og andre sofaer. Den dagen vil vi kanskje oppleve at FrP får rett - vi vil ikke betale for et kulturtilbud vi ikke bruker.

Problemet for kunstproduksjonen som befinner seg utenfor den statlige omsorg, er at den til tross for mangfold, kvalitet og eksperimentering ikke finner finansiering, og vegrer seg derfor med all mulig rett fra å leve opp til myten om at stor kunst skapes i ytterste nød.

Det finnes politiske retninger som i særdeleshet er opptatt av å bevare norsk identitet. Og det finnes dem som evner å se at internasjonaliseringen stiller oss overfor andre løsninger enn isolasjon. Felles for dem begge er likevel at industrisamfunnets logikk og sentralistiske virkemidler ikke slipper taket. Ei heller ser det ut til at kunsten og kulturens faktiske betydning så langt har trengt lenger igjennom enn til honnørstadiet.

Uten endring av den politiske blikkretningen, vil vi risikere at vårt viktigste redskap for å skape meningsmangfold og verdidebatt blir fullt ut overlatt andre aktører. Aktører som vi med sikkerhet kan si har større omsorg for inntjeningsmuligheter enn for norsk språk, tilgjengelighet, eksperimentering og meningsmangfold.

Tid for forandring
Etter en slik dommedagsbeskrivelse, skal jeg skynde meg å si to ting.

1. Jeg er ukuelig optimist på kunstens vegne
2. Jeg er også optimist på vegne av kulturpolitikken.


Kunstens kraft vil overleve selv manglende politisk evne, men jeg tror dessuten at vi ser kimer til politisk taktskifte. Mest av alt som resultat av den bevegelse som skjer i tida. Det er i dag en voksende forståelse for behovet for kreativ kapital og kompetanse, ikke minst i næringslivet. Teknologisk utvikling og internasjonalisering kan på en side oppleves som en trussel mot kunstneriske uttrykk, men tydeliggjør samtidig viktigheten av et kompetansebegrep som inkluderer kultur. Fra det enkelte menneskets behov for kulturell ballast i sin selvrealisering, til bedrifter og samfunns behov for kulturforståelse og kreativ kompetanse.

Arbeiderpartiets nye kulturpolitiske programformuleringer er i denne sammenheng faktisk et ganske beskjedent bidrag. Det er likevel mitt håp at den prosessen som jeg de siste to årene har ledet på vegne av partiet, vil bidro til en tettere dialog mellom kunstliv og politikk – og over tid vil føre fram til spennende endringer av politikk og bevissthet. Det spiller selvfølgelig en rolle at landets regjeringsparti faktisk vedtar omfattende endringer av den kulturpolitikken som har blitt ført de siste tyve årene. Det blir i programmet tatt hensyn til at industrisamfunnets tid er forbi, og at vi faktisk har et særlig ansvar for å fortelle vår tids historie. Men som vi alle vet - programerklæringer er sjelden nok. Virkeliggjøring fordrer et faktisk påtrykk utenfra og en faktisk vilje innenfra. Og antagelig i denne rekkefølgen. Det er i hvert fall min konklusjon etter å ha ledet dette arbeidet fram til landsmøtets behandling høsten 2000.

Foruten at Arbeiderpartiet har vedtatt en kraftig årlig økning av kulturbudsjettet framover, kan hovedessensen i rapportens reformforslag beskrives med følgende strekpunkter:

Regionalisering. Et farvel til den sentralistiske tenkning og over til regionalt ansvar. Hvor målet er større nasjonalt kulturelt mangfold og mulighet for kunstnerisk virke i alle landets regioner
Fornying. Modernisering av kulturinstitusjonene, gjennom forsøksprosjekter og regional tilpasning. (Det som er en egnet modell i Oslo er det ikke nødvendigvis i Stavanger) Endring av det offentliges tilskuddsordninger til kunst- og kulturformål, med større vekt på kvalitet og innhold.
Rettferdig fordeling. Med vekt på en mer rettferdig fordeling av midler mellom kunstuttrykk, og økt tilgjengelighet for publikum.

(Programmet finnes på Internett: www.dna.no)

Den kvaliteten vi i dag ser innen norsk kulturliv er ikke kommet tilfeldig. Det er det heller ingen grunn til å tro at framtidas kvalitet vil gjøre. En av de gode tradisjonene vi kan ta med oss videre fra industrisamfunnet, er den vekt etterkrigspolitikerne la på kulturens betydning for den enkeltes livskvalitet og kompetanse. Med en slik forståelse i bunn må det være lov å håpe at ingen trenger å komme trekkende med kulturtilbud som redningen for avbefolkede bygder, for menneskers helsetilstand eller for meningsfylde i tilværelsen. Og skal vår samtid få en annen historieforteller enn kommersielt underholdnings-TV, er det kanskje på tide at noen og en hver tar bladet fra munnen. Det er utrolig hvor lydhørt det politiske systemet egentlig er.




Turid Birkeland er tidligere kulturminister. Nyansatt kulturtsjef i NRK. Nylig ferdig med to års programarbeid for AP om kunst- og kulturfeltet I Norge.
Web-adresse: http://www.dna.no/internett/politikk/utredninger/utrednsekr/.