MANIFEST av Cecilie Ore

...og enda en gang dette tilbakevendende spørsmål om hva som befinner seg i skjæringspunktet mellom fortid og fremtid, i dette nå hvor øyeblikket går over i enda et nå, går over i et utstrakt flytende presens hvor skillet mellom fortid og fremtid viskes ut og alt skjer på samme tid, samtidig, i et utvidet tidrom hvor kronologien mister sin altoverskyggende posisjon og hvor en ikke-kronologisk lydverden trer frem på tross av og på grunn av alle de underliggende mekanismer eller tidsmaskiner som ubønnhørlig tikker og går, disse polyfone urverk som holder det hele oppe slik at dialogen mellom det lineære og det ikke-lineære aldri opphører, og slik at det som er både var og blir hele tiden, og således kan bære alt det uforutsette, alle bruddene, som bare tilsynelatende er brudd, forandringer som skjer så plutselig at sammenhengene forsvinner, slik at det beregnelige blir uberegnelig og omvendt, men uten å bryte sammen, og med vedvarende standhaftighet beveger det hele seg videre, og videre, som om det besitter et indre prinsipp, en vekstkraft, som holder det oppe, utvikler og transformerer, i søken etter å gjenta seg selv uten noensinne å gjenta seg selv, skynder det hele seg svært langsomt videre inntil alle muligheter er uttømt...