OVERFLATENS RETORIKK
Om bokvolum, bokvekt og andre «overflatiske» egenskaper,
særlig ved Kjartan Fløgstads roman Kron og mynt

av Erik Skjeveland
[print versjon]


En tykk bok tar opp stor plass og er lett å få øye på i bokhyllen. En tykk bok er vektig i hånden og innbyr til store forventninger. En tykk bok krever leserens tid og oppmerksomhet. En tykk bok kan være både grunn og dyp. En tykk bok kan forårsake store skuffelser. En tykk bok har en egen dyp tone når man smeller den igjen. Hvorfor har jeg en mistro til boktykkelse? Dette spørsmålet dukket stadig opp mens jeg var i ferd med å lese Kjartan Fløgstads siste roman Kron og mynt, som er en ganske tykk bok 1). Jeg hadde gledet meg til å lese den og var godt motivert. Etter hvert som boken (tross tykkelsen) fanget meg opp i sin mangesidige språkverden var det likevel dette perifere spørsmålet som stadig opptok meg: hvorfor er jeg skeptisk til tykke bøker? Før jeg sier mer om Kron og mynt vil jeg forsøke å utdype bakgrunnen for mitt ambivalente forhold til boktykkelse.

Boktykkelsens ethos
Min skepsis til voluminøse bøker har i utgangspunktet lite med deres innhold å gjøre. Skepsisen er der allerede før jeg har lest en linje. Den kan eksemplifiseres i det enkle spørsmålet: «er denne boken verd bryet?» Selv om det heter at man ikke skal skue hunden på hårene kan jeg, som de fleste andre, ikke la være. Om kjærligheten heter det forresten at førsteinntrykket betyr alt. Mistroen til tykke bøkers utseende og omfang griper meg forut for lesingen og er således noe som jeg selv bringer med meg til lesegjerningen. Dette får meg til å tro at også tykkelsen på en bok formidler noe, om enn på en måte som ikke direkte kan knyttes til forfatteren eller bokens innhold. Det har med min egen personlige, sosiale og språklige bakgrunn å gjøre. Dette er overflatens retorikk.

Mine tidligste minner om tykke bøker er ganske generelle. Når man er liten oppfattes alle voksne som kjemper og alle bøker som store. Jeg trødde mine barnesko i en stor amerikansk vestkystby og minnes telefonkatalogen der som en enorm trykksak. Den var god å stå på når man skulle nå ting som de voksne hadde plassert utenfor rekkevidde. Likeledes minnes jeg den smellfeite søndagsavisen, The San Jose Mercury, som ukentlig dumpet ned foran vår inngangsdør. Den inneholdt et eget tegneseriebilag i farger som vi unger kranglet om å få lese først. Resten av den svulmende avisen tok de voksne seg av. De kunne bla høytidelig gjennom de knitrende sidene i timevis. At de gadd! Senere pleide far å ta min søster og meg med til byens bibliotek. Det er selve størrelsen på bibliotekbygningen jeg husker best. Barneavdelingen lå i kjelleretasjen mens far pleide å sitte oppe i fjerde etasje. Det fantes to heiser ved siden av hverandre i biblioteket, og vi to drev ofte på med en fantasifull form for vertikal kappkjøring. Min søster og jeg tilbrakte ofte like mye tid i heisen som vi gjorde blant bøkene. Heisen var det første offentlige transportmidlet som jeg fikk benytte alene. Det fantes også rulletrapper i bygningen, men det var mye mer spennende i heisen. Rulletrappen var åpen for innsyn mens heisen utgjorde et lukket rom der fantasien fikk fritt utløp. Senere oppdaget jeg at bøkenes verden utgjorde et lignende «skjermet rom» for fantasien.

Vi brukte tid på bøkene også, selvfølgelig. I en periode ble jeg fascinert av en type barnebøker som handlet om store og tykke dyr, nemlig dinosaurer. Dinosaurenes dimensjoner ble forklart ved hjelp av sammenligninger med biler, bygninger, broer, mennesker, elefanter og blåhvaler. Jeg kunne forholde meg til biler, bygninger, broer og mennesker. Elefanter hadde jeg dessuten sett på sirkus og i zoologisk have. Men blåhvalen var like fremmed for meg som noen dinosaurus. Lenge trodde jeg at blåhvalen var utryddet av grådige hvalfangere. Først mange år senere oppdaget jeg at blåhvaler fremdeles lever på jorden, eller rettere sagt i havet. Ifølge bøkene hadde dinosaurene også eksistert i verden. For meg virket disse kjempeøglene like eventyrlige som uhyrene som holdt til under sengen min om natten.

Bibelen er en ganske tykk bok. Jeg mottok min første private bibel som konfirmant. Den var en relativt liten og lett billigutgave. Eldre og mye vektigere var den svarte slektsbibelen som stod og støvet ærverdig ned i familiens stue. Nå støver den ikke ned lenger. Jeg slår ofte opp i den. Den veier 1395 gram og er 5,4 cm tykk. Jeg har ikke lest hele Bibelen og jeg tror heller ikke jeg kommer til å gjøre det (man skal aldri si aldri), men det er den første tykke boken jeg husker noe av innholdet i. Senere har jeg lært at Bibelen ikke er én bok, men flere bøker samlet i ett bind. Det samme kan sies om mange andre tykke bøker.

Snorres kongesagaer er en annen tykk bok som jeg husker fra min oppvekst. Den kalles også for Heimskringla, men hjemme hos oss var det Snorres kongesagaer det var snakk om. Jeg oppdaget den som en skatt oppe på loftet; en falmet billigutgave fra etterkrigstiden, med løs perm. Den minte meg litt om Bibelen i sin stil. Særlig oppramsingene av person- og stedsnavn kunne virke tørre og langdryge. Til gjengjeld var boken full av dramatiske tegninger som beskrev personene og hendelsene i boken. Jeg ble så oppslukt av Snorre at det påvirket meg fysisk. Boken hadde nemlig svært liten skrift og jeg drev med så lange leseøkter at jeg etter hvert fikk vondt i både hode og øyne. Dette skjedde da jeg var kommet omtrent en tredjedel gjennom boken. Min mor tok meg til øyelegen og beskjeden var klar: leseforbud. Snorre ble lagt på hyllen inntil videre, men bragdene til Eirik Blodøks og hans likesinnede levde i min fantasi. Størrelsen på bokstavene i en bok er også del av overflatens retorikk.

Min første gjennomførte, lange lesegjerning er forbundet med en annen mytologisk bok: Ringenes herre av J.R.R. Tolkien, samt dens forløper: Hobbiten. Ringenes herre utgjør en trilogi fullpakket med ord som jeg slukte til tross for tunge partier. Egentlig var det ikke ordene jeg slukte, men bildene. Det var eventyrets fantastiske bilder som tok meg med på en reise som på merkelig vis avspeilte min egen pubertet. Ordene var kun til hinder i denne prosessen. De mange partiene med vers minte om skaldediktene i Snorres kongesagaer og de fungerte først og fremst som finurlige rekvisitter som framhevet det fremmedartede ved den merkelige fantasiverdenen som boken beskrev. Jeg var så heldig å oppdage Tolkien på egen hånd, uten å ha hørt om ham på forhånd. Helt tilfeldig kom jeg over Ringenes herre i bokhyllene på biblioteket. Jeg har stadig et bilde i hodet av den plassen der bøkene stod, selv om Stavanger offentlige bibliotek for lengst har flyttet til nye lokaler. Det var litt av en opplevelse å oppdage slikt lesestoff i hyllene til voksenavdelingen. Det var ikke uten en viss stolthet jeg leste meg gjennom disse bøkene. Nå hadde også jeg lest tykke bøker fra perm til perm!


Bitt av basilisken
Tolkiens bøker hadde vekket en lesehunger i meg, nærmere bestemt en billedhunger. Jeg var bitt av basilisken. (En basilisk er et drage- eller slangeaktig fabeldyr som kan drepe med blikket.) Snart oppdaget jeg at det fantes egne genrer som var sterkt inspirert av Tolkien. Disse bøkene gikk under betegnelsene fantasy, swords & sorcery og science fiction. Uttrykket «fantastiske fortellinger» er en god norsk samlebetegnelse for slike bøker. Jeg tror det er riktig å betrakte dem som nært beslektede genrer. Fantasybøker er ofte bygget opp etter samme lest som Ringenes herre. En ung, snill, uerfaren og ofte motvillig helt, en askeladd så å si, kjemper mot en ond overmakt. Han reiser gjennom forunderlige verdener og opplever motgang og farer, men på grunn av gode hjelpere og magiske hjelpemidler vinner han til slutt prinsessen og halve kongeriket. Den samme oppbygningen finnes ofte innenfor science fiction med den forskjellen at trolldom byttes ut med mirakuløs teknologi og mytiske raser som troll og drager erstattes av vesener fra fremmede planeter. Bare tenk på Star Wars filmene. Felles for begge typer genrer er at bøkene ofte er tykke.

Jeg slukte uttallige slike episke mursteinsromaner i min ungdom og var i en periode svært ukritisk i mitt valg av lesestoff. En stund gikk det så langt at bildet på omslaget langt på vei avgjorde om jeg ble interessert i en bok. Dette er overflatens retorikk. (Det var forresten på grunn av et grotesk bokomslag at jeg første gang leste Hermann Hesses bok Steppeulven). Fantasy og science fiction bøker er først og fremst opptatt av bilder og handling, av fantastiske skildringer og utrolige reiser. I så måte er de fundamentalt utadvendte genrer. De er ofte befriende fri for psykologi og eksistensielt grubleri. De mørke, innesluttede grublerne utgjør ofte heltens motstandere i slike bøker. Tenk for eksempel på det underjordiske vesenet Gollum fra Tolkiens bok Hobbiten. Gollum lever i mørket dypt under jordens overflate og underholder seg (som den beste dekonstruksjonist), ved å snakke med seg selv og framsi gåter. Et annet godt eksempel er den onde Darth Vader fra Star Wars filmene. Darth Vader opptrer alltid innelukket i en svart maske.

Innenfor science fiction miljøer snakker man gjerne om en sense of wonder effekt, og det var nettopp det jeg var ute etter i min tid som fantasy og science fiction fantast: den svimlende følelsen av å oppdage en fremmed verden. Man finner forresten den samme dragningen i de populære PC-spillene som kalles rollespill. Det er påfallende hvordan fantasy og science fiction genrene så lett har tilpasset seg det nye pc-mediumet. For barn er verden en mellomting mellom rollespill og virkelighet, mellom drage og dinosaur eller mellom lek og alvor.

Jeg tror en av grunnene til at fantasy og science fiction bøker ofte er tykke er kravet til fengende og overbevisende beskrivelser. Paradoksalt nok er det viktig at den fantastiske verdenen trer fram for leseren på «realistisk» vis. Da må ordene og språket ikke stå i veien for skilderi og handling. Følgelig er språket i disse bøkene ofte (men ikke alltid) enkelt og gjennomsiktig. I så måte er det kanskje sant som enkelte har hevdet (blant dem Friedrich Nietzsche) at en såkalt realistisk skrivemåte er den mest usanne. For språket kan aldri bli helt gjennomsiktig, og da er det urealistisk å gi inntrykk av dette. På den annen side kan kanskje slik fantasifull litteratur lære oss noe om barnets måte å oppfatte virkeligheten på, nemlig som en fantastisk fortelling som barnet selv kan tre inn i. Er barnets måte å tilpasse seg verden urealistisk? Er barnets tro på bilder og handling helt verdiløs? Det er viktig at barnet lærer å skille fantasi fra virkelighet, men mister barnet noe viktig i løpet av denne læringsprosessen? Jeg kan ikke svare på dette. For min egen del kan jeg bare si at et eller annet sted på veien til å bli voksen mistet de lange episke evighetsromanene sitt fantasifulle grep på meg. Slikt er vel uunngåelig. Etter hvert begynte jeg å tvile på mine fantasibilder. Skillet mellom fantasi og virkelighet kan også forstås som et forhold mellom drøm og virkelighet eller mellom tanke og verden.

Navnet Dostojevskij forbinder jeg med en annen tykk bok, Brødrene Karamásov, som var en av de første bøkene jeg leste utelukkende på grunn av dens renommé. En boks renommé er som kjent en overflatisk egenskap. Brødrene Karamásov er en av de bøkene jeg har slitt mest med å komme i gang med. Gang på gang begynte jeg på første kapittel uten å få skikkelig fotfeste. Nå i ettertid kan jeg godt forstå dette. Her fantes ingen fantasirike bilder à la Tolkien som kunne hjelpe meg opp på første trinn av lesingen. Den første setningen i boken (om man ser bort fra forfatterens innledning) er lang og består av 59 ord. Sant nok nevner setningen en «hemmelighetsfull død» og antyder således bokens slektskap med detektivromanen, men så lenge jeg bare lette etter handling og bilder så irriterte den snirklete, divergerende og psykologiske fortellerstilen meg. Overgangen fra den knapphugne stilen hos Snorre var brutal. Jeg så ikke handlingen for bare ord. Hvorfor kunne ikke boken komme til saken? Allerede i den første lange setningen sier fortelleren at han utsetter dette. Han vil komme til fortellingen «når tiden kommer». Det hadde vært morsomt å vite hvor mange ganger jeg begynte på Brødrene Karamásov uten å fullføre den. Heldigvis kjente jeg til Dostojevskijs kvaliteter fra før av, så jeg ga ikke opp. Både Raskolnikov og Kjellermennesket hadde jeg stiftet bekjentskap med i andre bøker. Løsningen ble å skumlese de kjedelige partiene i Brødrene Karamásov. Det var Brødrene Karamásov som lærte meg å skumlese. Jeg har forresten en sterk aversjon mot å hoppe over noe i en bok. Det er nesten en tvangstanke hos meg at når jeg først leser en bok så leser jeg alt.

Etter hvert som jeg vokste fra min barnslige dragning mot eventyr og fantastiske bilder forsto jeg Brødrene Karamásov bedre. Den var ikke opptatt av bilder og handling, men av forholdet mellom språk, omgivelser og handling. Dostojevskij syntes å være opptatt av hvordan menneskets oppførsel var påvirket av selve språket i tillegg til dets omgivelser. Etter hvert som mine barnslige fantasibilder ble gjemt bak språkkonvensjoner, sosiale krav og tidsbegrep, fikk bøker som Brødrene Karamásov større betydning for min lesepraksis.

En annen tykk bok av russisk opprinnelse er Krig og fred av Leo Tolstoj. Mitt forhold til denne boken er delvis av anekdotisk art. En tidligere arbeidskollega brukte nemlig Krig og fred som trøstemiddel når han var ekstra lei av den til tider slitsomme IT-jobben sin. «Eg glede meg te' å slutte i jobben og lese Krig og fred» pleide han å si. Å ha tid til å lese en så tykk bok dagen lang stod for ham som eksempel på en behagelig tilværelse. Han trengte selvfølgelig ikke slutte i jobben for å få lest Krig og fred, men det var ikke lesingen som var poenget. Det var bokens ry som en lang og altomfattende bok han var opptatt av. Kanskje spilte ordet «fred» i tittelen også en viss rolle i dette forholdet. Slik symboliserte tykkboken Krig og fred noe viktig for min venn selv om han ikke hadde lest selve boken.

Hva så med min skepsis til tykke bøker? Det er vanskelig å gi et konkret svar. Jeg tror skepsisen delvis henger sammen med at jeg begynte å se min tidligere fascinasjon med det fantastiske som et barnslig og naivt selvbedrag. Jeg ristet etter hvert av meg troen på uhyrer under sengen, troen på mektige trollmenn som hjalp troskyldige hobbiter, troen på en allmektig og omtenksom Gud, troen på en allvitende forfatter og troen på de voksnes verden. Brent barn skyr ilden og jeg følte meg lurt både av Bibelen, av Tolkiens drager og av språket. Verden var mer enn lek med ord og bilder. Jeg var blitt skeptisk til de store fortellinger og til de store eventyraktige sannheter. De voksne var ikke lenger kjemper, Bibelen var ikke lenger Guds ord og de tykke bøkene var ikke lenger de mest vektige.

Dette er noen av assosiasjonene jeg får når jeg reflekterer over tykke bøker. De utgjør en del av den konteksten jeg bringer med meg når jeg leser en tykk bok. Det var Fløgstads siste roman som vekket disse tankene hos meg, og da særlig denne romanens utvendige, overflatiske egenskaper.


Kron og mynt: om språkets overflate
Pengestykkets opprinnelse er forbundet med dets materielle egenskap som byttemiddel og verdienhet. Man skjelnet blant annet mellom gullmynter, sølvmynter og kobbermynter. Etter hvert har myntenes legeringer blitt tynnet ut med mindre edle metaller. Det er myntens imaginære symbolverdi eller myteverdi som har betydning i dag, ikke dens faktiske innhold av gull, sølv eller kobber. Et pengestykkes symbolske verdi er angitt gjennom tegn og figurer som er preget på dets kron- og myntsider. Men et pengestykke er fremdeles noe vi holder i hånden, og det kjennetegnes da ved fysiske egenskaper som form, farge, vekt og legering. Uttrykket «kron og mynt» beskriver en måte å bruke et pengestykke på som ikke har med kjøp og salg å gjøre. Når man kaster om kron og mynt er det pengestykkets fysikk som bestemmer hvilken side det lander på. Myntens symbolverdi har i denne sammenhengen ingen betydning. Da kommer myntens materielle egenverdi tilbake til sin rett. Også språket i en bok har slike materielle egenskaper. Uten å referere til den oppdiktede handlingen i Fløgstads roman, kan man si at de faktiske ordene i boken forsøker å avspeile språkets forhold til konkrete sider ved menneskets kulturelle og naturelle liv. Jeg vil derfor forsøke å si noe om, eller rettere sagt kaste kron og mynt med, Kjartan Fløgstads roman på en håndfast, fysisk og «overflatisk» måte.

Innenfor kritikken finner man gjerne en tendens til å undervurdere det overflatiske. Men overflaten er viktig fordi den skaper et førsteinntrykk. Enhver overflate har også en underflate. Ikke alle overflater har en dybde, men enhver dybde har en overflate. Foruten kanskje universet, som synes å ha en dybde men ingen overflate! Et menneskes kropp har både overflate og dybde. Noen mener at menneskets underbevissthet utgjør en dybde som er viktigere enn menneskets bevissthet. Den russiske tenkeren Mikhail Bakhtin mente at bevisstheten var mye dypere enn underbevisstheten. I sin bok om Dostojevskij skriver han: «The depths of consciousness are simultaniously its peaks (up and down in the cosmos and in the microworld are relative). Consciousness is much more frightening than any unconscious complexes.» (Bakhtin 1997: 288). Er overflaten mindre viktig enn dybden? Jeg vil i det som følger fokusere på to «overflatiske» aspekter ved Kron og mynt: bokens utseende og bokens bruk av finurlige navn og ordspill. Dette er overflatens retorikk.

Kron og mynt er som nevnt en tykk bok. Den utgaven jeg har foran meg veier 825 gram og er 5 cm tykk. Den er altså litt lettere enn slektsbibelen min, men nesten like tykk. I motsetning til Bibelen, og i likhet med Snorres kongesagaer, Ringenes herre, Brødrene Karamásov og Krig og fred, så er Kron og mynt skrevet av én forfatter. I likhet med Bibelen, Snorres kongesagaer og Krig og fred så leker Kron og mynt med historisk og mytologisk stoff som ikke er oppdiktet av forfatteren. I likhet med Brødrene Karamásov hadde jeg vansker med å komme i gang med Kron og mynt, men jeg tror ikke av de samme grunner. Mens Brødrene Karamásov forsøker å knytte selve språket opp til psykologi og personlig atferd, så betrakter Kron og mynt forholdet mellom språket og verden fra et mer vidtgripende og sosialt perspektiv. Fløgstad fokuserer ikke først og fremst på karakterenes innadvendte psykologi, men forsøker å beskrive dem ut ifra utvendige sosiale og fremfor alt språklige forhold.

Forholdet mellom fantasi og virkelighet, mellom tanke og objekt, mellom ånd og materie, mellom symbolverdi og metallverdi, eller mellom språket og verden, utspiller seg allerede på forsiden av Kron og mynt som består av ord og bilder samt av blekk og papir. Øverst finner vi navnet på den verdslige forfatteren: «Kjartan Fløgstad». Under forfatternavnet finner vi navnet på den fiktive fortelleren: «Aa. Aavaath». Ved å stille opp dette fiktive egennavnet under sitt eget navn oppnår Fløgstad å rette fokus mot egennavnets språklige og ikke-personlige aspekter. Dette avspeiler et utvendig forhold mellom språk og virkelighet. Spillet på egennavn antyder også måten Fløgstad skaper karakterene i sin roman på. Bokens karakterer, deres psykologi og handlinger, er hele tiden underlagt dette utvendige forholdet mellom tegn og ting. Derfor, tror jeg, blir bokens karakterer på den ene siden tingaktige, eller «reine skriveøvingar, utprøvingar og framvisingar av narrative sjablongar» som Atle Kittang skriver i sin anmeldelse av Kron og mynt i nettutgaven av Vinduet (16-09-98). Karakterene får preg av å være rene semantiske konstruksjoner. De blir på et vis mytologiske og historiske symboler på menneskets uløselige knytning til språket og fungerer langt på vei som «bilder på språkbruk» og ikke som gjengivelser av karakterenes personligheter.

De fantasifulle navnene Fløgstad gir sine figurer bærer ofte i seg konnotasjoner til kulturelle og verdslige forhold. Noen eksempler er Samson Avsenius, Leo Zilber, Tjerand Fonn, Pål Seland, Gro Ruud og Aa. Aavaath. «Samson» vekker assosiasjoner til Bibelen og fortellingen om Samson. Den bibelske Samson dukker senere opp i beskrivelsen av prekestolen i Stavanger domkirke. «Avsenius» gir en moderne leser assosiasjoner til en historisk epoke forbundet med latinsk språkbruk og den katolske kirke. «Leo» antyder stjernebildet løven. Løven møter vi også igjen mellom Samsons ben i prekestolen i Stavanger. «Zilber» skaper assosiasjoner til det tyske ordet for sølv (Silber) som videre forbindes med mynter. Leo Silbers store tryllekunst, der han enten tryller fram en kvinne eller en løve, er en avansert form for kron og mynt. «Tjerand» klinger mistenkelig lik den verdslige forfatterens eget fornavn: Kjartan. «Fonn» skaper assosiasjoner til ordet «snøfonn» og antyder kanskje det geografisk kalde nord. «Fonn» viser også til det tyske ordet «von» som er en preposisjon forbundet med adelige egennavn. «Seland» er en sammensetning av verbet «å se» og substantivet «land». «Gro Ruud» skaper assosiasjoner til en bydel i Oslo, samt til en forhenværende norsk statsminister med fornavnet Gro. «Aa. Aavaath» framhever både den første og den siste bokstaven i det norske alfabetet. I forordet til Kron og mynt er dette navnet beskrevet som det siste i telefonkatalogen. I etternavnet Aavaath klinger også ordet «våt» som passer fint til fortellerens beskrivelse av seg selv som en «myk realist».

Denne leken med navn har ingenting med karakterenes indre psykologi å gjøre. Navneleken benytter seg av språkets overflatiske og materielle egenskaper forbundet med lyd og form samt praktisk og historisk kontekst (en kunne gjerne beskrevet «historisk kontekst» som «historisk vekt»). Ordspillene utgjør således en slags språklig «kron og mynt kasting». (Det engelske uttrykket «to coin a phrase» beskriver nettopp et slags ordspill.) Videre tjener navnespillet til å minke den psykologiske kløften mellom subjekt og verden ved at skillet mellom egennavn og vanlige ord viskes ut. Fløgstad avslører her en innflytelse både fra den russiske språkforskeren Mikhail Bakhtin og den franske munken, legen og forfatteren François Rabelais. I sin bok om Rabelais skriver Bakhtin således:
«We here touch upon a striking peculiarity of Rabelais' verbal style: his common and proper nouns are not sharply differentiated, as we are accustomed to find them in modern literary style. This softening of the dividing lines between proper and common nouns has the goal of expressing praise-abuse in a nickname» (Bakhtin 1984: 458-459).
Fløgstad nøyer seg ikke med å myke opp skillet mellom egennavn og fellesnavn, han bryter ned skillet mellom egennavn og alle andre ord. De mange ordspillene og ordassosiasjonene i boken foregår på et språklig mikroplan der ord og setninger lever sitt eget liv i forhold til hverandre, uavhengig av fortellingens personer og røde tråder. Den særegne ordbruken kan også sees som en utforskning av forholdet mellom subjekt og verden. Dette kommer også fram gjennom karakterenes handlinger som hele tiden veksler mellom personlige, hverdagslige, og troverdige sysler og allegoriske, mytiske og fantastiske gjøremål. Dette grepet er velkjent hos Fløgstad og blir ofte beskrevet som magisk realisme. Selv foretrekker han beskrivelsen «burlesk» eller «moderne barokk». Gjennom burleske og barokke handlinger fungerer bokens karakterer som bilder på språkbruk, mytologi og kultur.


Mellom himmel og hav
Etter dette lille dykket under bokens perm må vi tilbake til overflaten. Under de to navnene som står øverst på omslaget finner vi et allegorisk bilde. Denne tegningen framstiller en fisk med et tre som vokser ut av ryggen istedenfor en ryggfinne. På fiskens rygg sitter også en eventyraktig figur med hodet til en torsk. Denne figuren holder i et seil som er festet til treet. På seilet er det et «bilde i bildet», så å si, som framstiller en komet. Kometen peker nedover mot fisken. Forholdet mellom treets vertikalt voksende «krone» og den horisontalt svømmende fisken kan tolkes som et forhold mellom «det høye» og «det lave» eller mellom tanke og verden. På engelsk heter uttrykket kron og mynt «heads or tails». Dette framhever et forhold mellom hode og bakstuss eller mellom sjel og kropp. På bildet finner vi både fiskehode og fiskehale. Også kometen som er avbildet på seilet, har hode og hale. Figuren som sitter på fiskens rygg har dessuten et fiskehode.

Man finner treet og fisken brukt som bilder mange steder i Kron og mynt. Treet og fisken er begge eldgamle mytologiske symboler som kan tolkes på mangfoldige vis. Det vil føre for langt å forsøke å utdype dette her. Jeg ønsker bare berøre overflaten av omslagsbildet ved å påpeke hvordan det lar gamle symboler «vokse» sammen og «gli» over i hverandre. Dette er analogt til måten Fløgstad lar egennavn, fellesnavn og andre typer ord smelte sammen i bokens ordbruk og ordspill. Bildet på omslaget er således satt sammen på samme vis som ordene i Kron og mynt er flettet sammen.


Og barnet skal hete...
Nederst på omslaget, under det sammensatte emblemet av «treet i fisken og fisken i treet», står bokens tittel: Kron og mynt. Også her kan vi finne noe som ligner på spillet mellom egennavn og fellesnavn. Som tittel på et avgrenset kunstverk fungerer uttrykket «Kron og mynt» som et egennavn. Det finnes kun én roman av Kjartan Fløgstad som heter Kron og mynt. Men samtidig er denne frasen forbundet med et folkelig uttrykk som, i motsetning til et egennavn, viser til noe allment. Dette kommer fram i bokens undertittel: Eit veddemål. Det finnes mange slags veddemål her i verden. Videre kan dette forholdet også leses ut av selve ordene «kron» og «mynt». Kikker man på et vanlig pengestykke er som regel kronsiden viet til personer og symboler. Her avbildes sentralmaktens statsoverhoder, konger, dronninger, politikere og berømtheter samt deres kongekroner, våpenskjold, motto og maktemblemer. Her står også landets og statsoverhodenes egennavn. Kronsiden på en mynt beskriver kort og konsist viktige sider ved et lands statsmakt, dvs. statsmaktens symbolske egenverdi. Staten er som kjent en fiktiv konstruksjon som ikke eksisterer i virkeligheten. Den er tuftet på forfatninger, grunnlover og lovbøker som alle er formidlet eller forfattet av mennesker. Til forskjell fra dette beskriver ofte myntsiden på et pengestykke statsmaktens underside, dens konkrete fundament av fellesverdier. Her står navnet på myntenheten og dens numeriske verdi. Her står det historiske året mynten ble preget. Her representeres ofte det land og folk som staten rår over, gjerne gjennom avbildninger av natur og kultur. Selvfølgelig finnes det ingen regel uten unntak. Det er likevel liten tvil om at uttrykket «kron og mynt» egner seg bra som et bilde på forholdet mellom et lands statsmakt og et lands faktiske ressurser. Språk er makt, men makten må ha noe konkret å råde over. Uten virkeligheten er språkets og statens makt en illusjon. Det samme kan forresten sies om kunsten. Staten, språket og kunsten er alle sosiale størrelser og har ingen verdi i seg selv. De er alle begrenset av det materielle, akkurat som enhver mynt har en form, en farge, en vekt og en legering2).

Om vi studerer kronsiden på et norsk kronestykke finner vi kongeemblemet til Harald den V avbildet over egennavnet «Norge». Myntsiden viser et motiv fra den folkelige rosemalingskunsten. Dette forholdet mellom kron og mynt, mellom statsmakt og folkemakt, mellom Østlandet og resten-av-landet kommer tydelig fram i Fløgstads roman. De nye norske kronene passer dessuten fint til tittelen Kron og mynt på en annen måte. Disse myntene har som kjent et hull i midten. Dette hullet kan stå for det unnselige ordet «og» som forbinder krone og mynt, makten og verdiene, språket og virkeligheten. Ordet «og» angir således en relasjon mellom ord og begreper, og det er nettopp slike relasjoner de mange ordspillene i Kron og mynt framhever. Videre kan hullet i kronen symbolisere sentralmaktens tomme egenverdi. Det er randsonene rundt det sentrale hullet som gir statsmynten tyngde.


Romanens myntenhet
Omslaget på Kron og mynt viser også til forholdet mellom språket og verden på en meget håndfast måte. Om man holder boken i hånden og vender den 180 grader ser vi at også selve bokomslaget er bygget opp som en mynt. På forsiden, dvs. kronsiden, har vi forskjellige navn og symboler som angir bokens overhoder: forfatteren og fortelleren, samt deres emblemer: fisken, treet og kometen, som representerer en symbolsk, mytologisk og barokk form for figurspråk. Her finner vi også navnet på det fiktive språklandet som bokens sider beskriver.
På omslagets bakside eller «myntside» finner vi muligens Kron og mynts pengeenhet eller credo.
Der står det:
ALT
I ALT I EITT OG
ALT

Dette er et slags setningsanagram eller et typografisk figurdikt som sier mye om måten selve innholdet i boken er satt sammen på. Anagrammet kan leses både forlengs og baklengs. Det poengterer et forhold mellom en helhet («alt») og det partikulære («eitt»). Figurativt synes det å danne et krysningspunkt mellom noe vertikalt og noe horisontalt. Kanskje mellom himmel og hav? Som et kort dikt står det i sterk kontrast til de tettpakkete 522 sidene som utgjør Kron og mynts innhold. Diktets tre vers kan videre tolkes som en språklig avbildning av bokomslagets tredelte forside. Første vers («alt») står da til den øverste delen av bokens framside der navnene på romanens «statsoverhoder» står; både det guddommelige forfatternavnet og navnet til den «altvitende» fortelleren. Anagrammets andre vers («i alt i eitt og») står i forhold til det barokke emblemet på framsiden, som representerer en sammensmeltning av tre og fisk, av det høye og det lave, av kron og mynt, av himmel og hav, av det partikulære og det allmenne, av egennavn og fellesnavn, av tanke og verden, av begrep og bilde, av «alt» og «eitt». Endelig viser det tredje verset («alt») til forsidens nederste del der bokens tittel og egennavn står.


Språket er en roterende mynt
Jeg har påpekt at Kron og mynts framside er tredelt. Det samme er diktet på bokens bakside. Også selve det å kaste om kron og mynt kan beskrives som en prosess med tre stadier. Først holder man mynten i hånden og velger kron eller mynt. Så kastes mynten i været med et fingerknips slik at mynten roterer i luften. Til slutt lander mynten og vinneren av veddemålet kan kåres. Det er mellomstadiet i denne handlingen — den roterende mynten — som interesserer Fløgstad. Når mynten roterer glir kronside og myntside over i hverandre: ord og objekt, egennavn og fellesnavn, statsmakt og folkemakt, individ og samfunn, samfunn og natur, hav og himmel, tre og fisk, «alt» og «eitt» roterer sammen og skaper en ny helhet. I et avsnitt mot slutten av boken beskriver Fløgstad/Aavaath dette slik:

Sjølvsagt er det slik at mynten har riksløva på eine sida, og dronninga i profil på den andre. Men det var berre det at Leo Silber hadde eit slikt ekstra lag med handa, som gav mynten ein særleg spinn, slik at den aldri fall ned på ei av sidene, men heldt fram med å sviva rundt på høgkant, fortare og fortare, medan Silber sat og såg på med smale ormeauger, korleis den stadig aukande farten gav mynten større og større masse, slik at den til slutt vart ei heilt kompakt kule, som rulla og rulla og rulla, men som aldri meir kunne falla ned på nokon av sidene. (s. 517)


Den roterende mynten som Fløgstad her beskriver kan tolkes som et finurlig, konkret og kompakt bilde på hans språksyn: språket er en roterende mynt. Språkmynten har både en symbolverdi og en metallverdi. Begge henger sammen. Dessuten er språket dynamisk; det står aldri stille, det faller ikke til ro på den ene eller andre siden. Språket har aldri ligget på latsiden og kommer neppe til å gjøre det i framtiden. (Selv om man aldri skal si aldri.)

Ennå har jeg bare kommet til overflaten av Kron og mynt. Jeg har skuet hunden på hårene. Jeg har holdt meg til overflatens retorikk. Jeg skal avslutte på samme vis, uten å gå dypere ned i bokens innhold. Men innholdet i en bok vil alltid være forbundet med dens overflate, både dens fysiske overflate og dens språklige overflate. Og omvendt vil alltid en boks fysiske og språklige overflate være forbundet med dens innhold. Jeg tror det er lurt ikke å undervurdere de overflatiske sidene ved Kron og mynt. Skinnet kan bedra, men det samme kan innholdet. Det var ved å leve meg inn i Kron og mynts overflate at jeg kom skikkelig inn i den, og det er jeg glad for. Fløgstad er veldig bevisst forhold mellom innhold og overflate, mellom høy og lav, mellom sentrum og utkant, mellom språk og kontekst, mellom «alt / i alt i eitt og / alt». I et nyere intervju sier Fløgstad at han har øvd seg på å skrive dårlig: «Jeg har øvd og øvd meg på å skrive dårlig. Det er altfor lett å skrive godt. [...] I det legger jeg at å skrive godt er å skrive i norsk mellomstil. Jeg prøver å bryte alle språkvettregler.» (Dagbladet, 12/9-98). Å skrive dårlig vil også si å skrive på en «overflatisk» måte. Slik er overflatens retorikk.


Litteratur
Bakhtin, Mikhail: Rabelais and His World, Indiana University Press, Bloomington, 1984.
Bakhtin, Mikhail: Problems of Dostoevsky's Poetics, University of Minnesota Press, Minneapolis/London, 1997.
Duckert, Hege: «Fløgstads moderne barokk», intervju med Kjartan Fløgstad i Dagbladet, 12/9-98.
Fløgstad, Kjartan: Kron og mynt. Eit veddemål, Gyldendal, Oslo, 1998.
Fløgstad, Kjartan: Dei ytterste ting. Nødvendighetsartiklar, Gyldendal, Oslo, 1998.
Kittang, Atle: «Det barokke og det moderne i Kjartan Fløgstads romankunst. Om Kron og mynt. Eit veddemål», i Vinduets nettutgave, 16-09-98.


Noter
1)Det bør nevnes at Fløgstad også ga ut en ganske tynn bok i 1998. Den heter: Dei ytterste ting. Nødvendighetsartiklar. De tre essayene i denne boken kan med stor nytte leses parallelt med Kron og mynt.

2)Noen vil kanskje hevde at gjennom moderne elektroniske betalingsmidler som bankkort og kredittkort så frigjøres pengene fra sin knytning til det materielle. Dette er en misforståelse som lett kan avsløres ved å klippe over bankkortet eller ved å fjerne strømtilførselen til bankenes betalingssentral. Så skjør er de elektroniske pengenes uavhengighet overfor det materielle.




Erik Skjeveland er cand.phil. i litteraturvitenskap på en oppgave om Charles Bukowski. Skribent og fremtidig lærer. Bosatt i Bergen.
hlies@uib.no

Aktuell link:
www.litteraturnettet.no/f/flogstadkjartan.html