av Jannicke Låker [print versjon] Spiderwoman, videokunst av Jannicke Låker. De to kunstverkene som har gjort mest inntrykk på meg den siste tiden er "Eliassens samling"1) av Lars Traegde, og "Parasite" av Pasi Mann, Tea Mäkipää og Anni Laakso. Fellestrekkene ved begge disse arbeidene er generøsiteten og storheten. Selv er jeg videokunstner og jobber med et språk som er tett og nærgående. Disse arbeidene blir derfor en befriende opplevelse. "Eliassens Samling" er et portrett i form av en installasjon. Det består av modeller av ulike krigsskip, et arbeidsbord med uferdige modeller, en tekst med beskrivelse av hendelsen, et foto fra havet og en CD med en slags durende nynnelyd. Installasjonen er en rekonstruksjon som beskriver løytnantens virksomhet etter en tragisk hendelse hvor han var ansvarlig for tapet av en torpedobåt som kostet to mennesker livet. Han gikk arbeidsledig inntil sin død noen år senere. Gjennom installasjonen setter Lars oss inn i løytnantens verden i tiden etter ulykken. Den beskriver ensomheten og desperasjonen som ligger bak arbeidet med de flere hundre miniatyrskipene. Galskapen som oppstår i løytnantens hode i forsøket på å rette opp mistaket. Ensomheten uttrykkes også gjennom estetikken. Rommet er stort og måten båtmodellene sirlig er festet bort etter veggen gir installasjonen et spartansk uttrykk. Arbeidsbordet er vendt mot fotoet av et endeløst hav. Fotoet er forholdsvis stort og vakkert, men uten å være pretensiøst, og sammen med den monotone nynningen fra headsettet blir følesen av stillstand enda sterkere. Det at Lars selv går inn i denne situasjonen blir for meg en av de store opplevelsene med arbeidet. Jeg ser det som at Lars selv gjør hele prosessen for å forstå Eliassens mani og situasjon. Dette handler om en stor generøsitet og ydmykhet. Det handler ikke lenger bare om kunst og dens form men om mennesket og viktigheten av å presisere menneskets irrasjonelle eksistens. Lars Traegde er norsk kunstner bosatt i Stockholm. Han gikk ut Konsthögskolan i Stockholm i 99 og arbeidet er fra hans avgangsutstilling. "Parasite" så jeg i 1998. Det var i forbindelse med ArtGenda på Kulturhuset i Stockholm. "Parasite" ser ut som en hytte laget av barn men det kan også minne om et uteligger-bo man har sett i større byer. Det var plassert på utsiden av Kulturhuset, festet med vaier, høyt oppe på bygningen. Huset var vendt mot Dottninggatan som er Stockholms store turist gate og verste stedet man kan befinne seg på en lørdag formiddag. Det var et befriende syn av en søppelkladeis og så virkelig ut som en byll på det høye arkitektbygget. Jeg fikk senere vite at huset er utstyrt med vann og strøm som stjeles via vinduer eller andre åpninger i veggen på vertshuset. "Parasite" er et skulpturelt bra arbeid. For den som jobber med lignende gir den et "kick" som skulptur. Men det har også en funksjon. Huset har en løsning som er mulig å gjennomføre, hadde det ikke vært kunst ville det selvfølgelig blitt fjernet med en gang, men det gir i hvert fall ideer, samtidig som samfunnets avfall synliggjøres. Arbeidet er både aggressivt og humoristisk. Det er tydelig, uunngåelig og det tar plass. Pasi Mann, Tea Mäkipää og Anni Laakso er alle unge kunstnere fra Finland. M.A.P Media art project –exhibition at Helsinki region in 1997 Artgenda 98, Stockolm Jeg må også fortelle om en forelesning av Chris Burden. (Forelesningen ble holdt på IASPIS i Stockholm.) Han viste en kort film og noen få slides og resten var mest prat. Filmen var, for de som ikke kjenner arbeidet, dokumentasjon av et stort absurd skulpturprosjekt. Det foregikk på en stor åpen slette. Det var gravd et hull i bakken som var på 8-10 meter begge veier og ca 5 meter dypt. Det var gravemaskiner og heisekran på plass. Hullet ble fylt med betong. Etterpå ble det heist gigantiske jernsøyler eller bjelker på ca 15 meter høyt opp i lufta, og siden sluppet rett ned i den våte betongen. Der ble de stående. Dette gjentok seg ca 15 ganger. Han viste også slides fra "flying steem roller". Det er en gul dampveivalse som flyr. Han forklarte at han hadde hatt en liten dampveivalse som leketøy når han var liten og alltid hadde vært fascinert av disse. Den var også gul. Når han senere så denne store gule veivalsen ville han få den til å fly for egen maskin. Dette løste han ved å feste dampveivalsen og et lodd, med samme tyngde, med en pendel eller stang til en midtaksel. Når pendelen får fart løfter loddet og valsen hverandre og steem rolleren flyr. Han hadde ulike forklaringer til begge arbeidene. Hovedpoenget var at han brukte ingeniør-teknikken til å utføre absurde løsninger også som en kritikk av teknikken. Jeg velger å se bort fra kritikken av teknikken og ser heller Cris Burden’s fantastiske fantasiverden. De nevnte arbeidene forteller meg at det er viktig og gledefullt å holde på med det man gjør, og at man kan ha noe å fortelle som man også hevder er betydningsfullt. Arbeidene påminner også om den store tilfredstillelsen som oppstår når man får konkretisert hva man vil si. Det blir derfor viktig for meg å nevne Cris Burden i dette tilfellet. Han er et eksempel på at man faktisk kan fortsette hele livet med vital holdning til arbeidet. Det finnes mange eksempler på det motsatte og det gir meg derfor et stort kick å kjenne til en kunstner som dette. Det er likevel få eller nesten ingen kunstverk som har direkte innvirkning på mine egne arbeider. Men en film har påvirket meg direkte. Det er Motorsagmassakren. Det er en skrekkfilm som lenge har vært totalforbudt i Norge. Hvorfor vet jeg ikke. Motorsagmassakren fokuserer verken på synlig fysisk vold eller har overdreven bruk av blodige scener, og sex finnes ikke. Men jeg tror jeg forstår hvorfor: Sensurgrunnen er antagelig den samme som gjør filmen så bra, nemlig spillet på menneskets irrasjonelle underbevissthet. I denne filmen er det det irrasjonelle handlingsmønsteret som er skrekken i filmen. Det utspiller seg i den mørke verden til en familie på to brødre, deres far og farfar. De har vært slaktere i alle generasjoner og slakteteknikken er familiens stolthet. Leatherface er den eldste av brødrene og familiens kokk. Han lager bygdens beste biffsnadder, som faren selger nede ved bensinstasjonen. Biffsnadderet er basert på menneskekjøtt. I og med at de vet at dette er en beskjeftigelse som ikke er tillatt, blir alt som kommer i nærheten av deres område en trussel. Dette blir også skjebnen til fem nysgjerrige ungdommer. Den ene av scenene jeg vil trekke frem beskriver Leatherface’s redsel etter et besøk fra to av ungdommene. Leatherface opplever ungdommene som inntrengere. Han slakter fort den ene, og får til slutt, etter en jakt gjennom kjøkkenet og stue, fatt på den andre ungdommen, slår henne ned og legger henne i fryseren. Scenen som kommer etter er beskrivende. Han gjennomsøker kjøkkenet og stue, setter seg siden ned ved vinduet på kjøkkenet. Han gynger urolig frem og tilbake, tar seg til hodet og utstøter fortvilte dyrelignende lyder mens han kikker paranoid ut bak kjøkkengardinen for å se om det kommer noen flere. En annen scene er fra en familiemiddag etter at den siste av de fem inntrengerne et fanget. Hele familien er samlet. Det er dags for at farfaren, som er familiens overhode, skal demonstrere sitt håndverk. Alle står forventningsfulle rundt den eldgamle farfaren, som mest likner en innskrumpet zombie. Han skal slå det dødelige hammerslaget i pannen på kvinnen som sitter fastbundet. Farfaren har ingen kraft og bommer eller mister hammeren. Det tar lang tid og stemningen er hektisk og høytidelig. Hele familien hjelper konsentrert til, og det ender faktisk med at kvinnen klarer å flykte. Filmen er en B-film med tanke på budsjett. Den ser litt hjemmelaget ut i effekter, kameraføring og filmkvalitet, men energien og konseptet gjør dette til en film i en klasse over alle andre. Jeg ser det som et kunstverk i utføring og handling. Første gang jeg så filmen ble jeg helt ødelagt. Den konfronterte meg med en galskap som jeg ikke hadde kontroll over. Jeg gjenkjente absurde tanker som i filmen var materialisert. Det blir feil av meg å ikke nevne Tommy Olsson i denne sammenhengen. En kunstner som har inspirert meg på en lignende måte. Men det blir for mye å skrive om denne gangen. Jeg kan bare anbefale leserne å oppsøke hans arbeider. Jannicke Låker, Sveaborg, februar 2000. 1)Eliassens collection Oskar Eliassen, Lieutenant in the Norwegian Royal Navy, was 1986 in charge of an MTB. Under a NATO-exercise the boat got lost because of an accident. Eliassen was forced to retire immediately, and remained unemployed. For long periods he could dedicate himself to do small models of different warships. As Eliassen because of a cardiac infarcation died in 1996, most of his properties got lost when his flat was emptied. "Eliassens collection" is a reconstruction of the material I consider necessary to visualise his situation after the accident. Lars Traegde, 1999