| HUMORENS ESSENS KJENNETEGN OG MATERIE av Luigi Pirandello |
[print versjon] |
| I |
Hva er humor?
Hvis vi ville ta med i betraktning alle de svar som er blitt gitt på dette spørsmålet, alle de definisjoner som forfattere og teoretikere har forsøkt, ville vi kunne fylle mangfoldige sider, og når vi til slutt var blitt aldeles forvirret av så mange meninger og meningsforskjeller, ville vi sannsynligvis ikke vite annen råd enn å gjenta spørsmålet:
- Men, alt i alt, hva er humor?
Vi har allerede sagt at alle de som enten tilsiktet eller tilfeldig har uttalt seg om den, kun er enige på ett punkt, nemlig når de erklærer at det er uhyre vanskelig å si hva humor egentlig er, ettersom den er så uendelig mangfoldig og har så mange kjennetegn at når man vil beskrive den alment, risikerer man alltid å overse noen av dem.
Dette er sant; men det er ikke mindre sant at man allerede en stund burde ha innsett at å ta utgangspunkt i disse kjennetegnene ikke er den beste vei hvis man vil nå frem til en forståelse av humorens sanne vesen, for man ender alltid med å ta det kjennetegnet for det grunnleggende som har vist seg å være felles for flere verker eller flere av de forfattere som man med forkjærlighet har studert; slik at man til slutt ender opp med likeså mange definisjoner av humoren som det har vist seg kjennetegn; alle har de naturligvis en flik av sannheten, og ingen av dem er den sanne.
Uten tvil kan man av summen av alle disse forskjellige kjennetegn og de derav utledede definisjoner nå frem til en forståelse av hva humor er i store trekk; men det vil alltid bare være en summarisk og ytre kunnskap, nettopp fordi den er grunnet på disse summariske og ytre bestemmelsene.
For eksempel er det ikke hos alle humorister man finner denne særlige godmodighet eller velvillige overbærenhet som noen vil se som et kjennetegn på humor, eller det Richter en gang definerte som "melankolien hos en opphøyet ånd som er nådd så langt som til å more seg endog over det som bedrøver ham"; heller ikke dette "rolige, på samme tid muntre og reflekterte blikk på tingene", denne "måten å møte de fornøyelige syn på som i sin beherskelse synes å stille sansen for det komiske tilfreds og samtidig gjøre avbikt for det simple ved en slik tilfredsstillelse"; heller ikke denne "åndenes ekspansjon fra indre til ytre som blir møtt og blir sinket av en art tankefull velvilje som strømmer i den motsatte retning", som Sully omtaler i sitt Essai sur le rire. Noen av de trekk som den franske litteraturkritikeren, og ikke kun han, anser for avgjørende for humoren, finnes hos noen, hos andre ikke; og hos noen finnes til og med også det stikk motsatte, som for eksempel hos Swift som er melankolsk i ordets opprinnelige betydning, det vil si full av galle; og forresten vil vi litt senere, under omtalen av Manzonis don Abbondio, få se hva denne særlige godmodighet eller innfølende overbærenhet egentlig består i.
Tvert imot, denne "beske tilbøyelighet til å avdekke og uttrykke det latterlige ved det alvorlige og det alvorlige ved det menneskelig latterlige" som Bonghi omtaler, passer på Swift og på de spottende og bitende humorister av hans type; på andre igjen passer den ikke; og forøvrig er heller ikke denne oppfatning fullkommen, bemerker Lipps og imøtegår her Lazzarus' teori, som også kun betrakter humor som en legning. Heller ikke Hegels oppfatning er da fullkommen når han kaller den "en særlig holdning i intellekt og sinn hvor kunstneren stiller seg selv i tingenes sted", en definisjon som vil virke fullstendig som en rebus, medmindre man betrakter den fra samme synspunkt som Hegel selv.
Vanligere kjennetegn, og derfor mer alment iakttatte, er den grunnleggende "motsigelsen", hvis vesentligste årsak man pleier å ville se i den manglende overensstemmelse som følelsen og ettertanken avdekker enten mellom livets realiteter og menneskenes idealer eller mellom våre bestrebelser på den ene side og våre svakheter og elendigheter på den annen, og hvis vesentligste virkning man vil se i denne vaklingen mellom gråt og latter; dernest i skeptisismen, som farver enhver humoristisk iakttagelse, enhver humoristisk tegning, og endelig i humorens måte å gå minutiøst og også malisiøst analytisk til verks.
Utfra summen av alle disse kjennetegnene og de derav utledede definisjoner kan man, jeg gjentar det, nå frem til en forståelse, sånn i store trekk, av hva humor er, men ingen vil benekte at den kunnskap man oppnår, fortsatt er altfor summarisk. For selv om det ved siden av noen fullstendig utilstrekkelige bestemmelser, som vi har sett, er andre som utvilsomt er mer dekkende, blir den indre årsak i disse bestemmelsene overhodet ikke oppfattet klart og heller ikke forklart. (...)
| II |
La oss altså med det samme se hva det er for en prosess som resulterer i denne særlige fremstilling som man pleier å kalle humoristisk; om den har bestemte kjennetegn som utmerker den, og hva de skyldes; om det finnes en egen måte å betrakte verden på som nettopp konstituerer humorens materie og årsak.
I alminnelighet, - har jeg allerede uttalt i en annen forbindelse, og her blir jeg nødt til å gjenta det - er kunstverket frembrakt av det indre livs frie bevegelse som ordner ideer og bilder i en harmonisk form, hvor samtlige elementer stemmer med hverandre og med den opprinnelige, koordinerende idé. Under unnfangelsen såvel som under utførelsen av kunstverket forholder ettertanken seg langt fra uvirksom: Den hjelper til ved verkets fødsel og vekst, den følger det suksessive faser og gleder seg ved det, samler dets ulike elementer, samordner dem, sammenholder dem. Bevisstheten opplyser ikke hele vår ånd; særlig hos kunstneren er den ikke et lys som, adskilt fra tanken, lar viljen få øse av seg som av et skattkammer med bilder og ideer. Bevisstheten er kort sagt ingen skapende kraft, men det indre speil hvori tanken betrakter seg selv; man kan endog si at bevisstheten er tanken som ser seg selv, og bivåner det tanken gjør spontant. Og i allminnelighet skjuler ettertanken seg hos kunstneren i unnfangelsesøyeblikket, den forblir så å si usynlig; den er nærmest en form for følelse hos kunstneren. Etterhånden som verket blir til, vil ettertanken kritisere det, ikke kjølig slik en upartisk dommer ville gjøre gjennom en analytisk gjennomgang; men ved et enkelt blikk på det, gjennom det inntrykket den mottar av det.
Dette er regelen. La oss nå se om det er den samme prosess som finner sted ved unnfangelsen av verkene til de forfattere som man kaller humorister, med deres naturlige legning, med deres særlige, intuitive måte å gripe menneskene og livet på og deres særlige måte å betrakte dem på; la oss altså se om ettertanken der spiller den samme rolle som vi nettopp har beskrevet, eller om den ikke snarere utøver en særlig virksomhet.
Nåvel, vi skal se at ved unnfangelsen av et humoristisk verk holder ettertanken seg aldri skjult, den forblir ikke usynlig, den forblir altså ikke nesten en form for følelse, nesten et speil hvori følelsen betrakter seg selv; den stiller seg frem foran følelsen, som dommer; den analyserer følelsen, med upartisk distanse; den plukker bildet fra hverandre; men av denne analysen, av denne demonteringen, oppstår det, stiger det frem en annen følelse: Den man kunne kalle, og som jeg da også har kalt følelsen av motsetningen.
Jeg ser en gammel dame, med farvet hår, innsmurt med jeg vet ikke hvilken skrekkelig pomade, og dertil overdrevent og ubehjelpsomt sminket og spjåket ut i ungdommelige klær. Jeg gir meg til å le. Jeg opplever at denne gamle kvinnen er det motsatte av det en gammel, respektabel dame burde være. Jeg kan således godt stanse opp ved dette første og overfladiske komiske inntrykket. Det komiske er nettopp opplevelsen av motsetningen. Men hvis nå ettertanken setter inn hos meg og forteller meg at denne gamle kvinnen kanskje ikke føler noen glede ved å utstaffere seg slik som en papegøye, men kanskje plages ved det og kun gjør det, stakkars, fordi hun innbilder seg at hun utmaiet slik, ved å skjule sine rynker og sitt grå hår, vil kunne bevare sin meget yngre manns kjærlighet; da kan jeg ikke lenger le av henne som isted fordi nettopp ettertanken gjennom sin virksomhet i meg har fått meg til å gå ut over denne første opplevelsen, eller rettere, lenger inn i den: Fra den første opplevelsen av motsetningen har den fått meg til å gå videre til følelsen av motsetningen. Og heri ligger hele forskjellen mellom det komiske og det humoristiske.
- "Ærede herre, ærede herre! å, min herre, alt dette er kanskje like latterlig for Dem som det er for andre, og kanskje forstyrrer jeg Dem bare med min dumme fortelling om disse jammerlige enkeltheter fra mitt huslige liv, men for mig er det ikke latterlig! Thi jeg føler alt dette..."
- Slik roper Marmeladov til Raskolnikov på vertshuset, i Dostojevskijs Forbrytelse og straff, mellom de fulle gjestenes latter. Og dette utropet er nettopp en humoristisk persons smertefulle og fortvilte protest mot den som står overfor ham og er stanset opp ved sin første, overfladiske opplevelse, uten å se annet ved ham enn det komiske. (...)
La oss nå se på et mer komplekst eksempel hvor ettertankens særlige virksomhet ikke viser seg så klart ved første øyekast; la oss ta en bok som vi allerede har omtalt: Cervantes' Don Quijote. Vi vil bedømme dens estetiske verdi. Hva skal vi gjøre? Etter den første gjennomlesning, og det første inntrykk som vi måtte ha fått av den, må vi ta med i vår betraktning hvilken sinnsstemning forfatteren har villet vekke. Hva er det for en sinnsstemning? Vi ville gjerne le av alt det komiske i fremstillingen av denne stakkars tomsingen som maskerer seg selv og andre og alle ting med sin egen galskap; vi ville gjerne le, men latteren når ikke frem på våre lepper likefrem og lett; vi føler at et eller annet forstyrrer og hindrer den: En følelse av medynk, av smerte, og også av beundring, joda, for selv om de heroiske eventyrene til den stakkars hidalgo er aldri så latterlige, er det likevel ingen tvil om at han i all sin latterlighet er virkelig heroisk. Vi sitter med en komisk fremstilling, men en følelse stiger frem av den som forhindrer oss i å le, eller forstyrrer vår latter over det komiske som blir fremstilt; den heller malurt i latteren. Gjennom selve det komiske får vi også her følelsen av motsetningen. Forfatteren har vekket den i oss fordi den er våknet i ham selv, og vi har allerede sett grunnene til det. Nåvel, hvorfor viser ikke ettertankens særlige virksomhet seg her? Jo, fordi ettertanken - som frukt av denne over all måte triste livserfaring som bestemte dikterens humoristiske legning - allerede hadde virket på hans følelse, den følelsen som hadde væpnet ham som en troens ridder ved Lepanto. Ettertanken hadde gjort seg fri av denne følelsen og stilt seg opp foran den som dommer i det dystre fengslet i La Mancha, hadde analysert den med bitter kjølighet og hadde således allerede da vekket følelsen av motsetningen hos dikteren, og frukten er nettopp Don Quijote: Den er følelsen av motsetningen i objektivert form. Forfatteren har her, i motsetning til Giusti i sitt dikt, ikke fremstilt prosessens årsak, han har bare fremstilt dens virkning, og derfor stiger følelsen av motsetningen frem gjennom det komiske ved fremstillingen; komikken er en frukt av følelsen av motsetningen slik denne følelsen er blitt fremkalt hos dikteren gjennom ettertankens særlige virke på den første følelsen som forblir skjult.
Nåvel, trenger jeg tilskrive denne følelsen av motsetningen noen etisk verdi, som Theodor Lipps gjør i sin bok Komik und Humor?
Det vil si, følelsen av motsetningen - la oss forstå hverandre rett - går jo aldri virkelig opp for Lipps. På den ene side ser han ikke noe annet enn en art mekanisme i det komiske såvel som i humoren: Den selvsamme mekanismen som Croce i sin Estetica anfører som eksempel på en akseptabel forklaring på slike "begreper": - "Blir organismen anbrakt i situasjonen a, og tilstøter omstendigheten b, har man fenomenet c." - Og på den annen side vikler han seg stadig vekk inn i etiske verdier, ettersom enhver kunstnerisk og estetisk nytelse for ham overhodet er nytelsen av noe som besitter etisk verdi; ikke som bestanddel i et kompleks, men som gjenstand for den estetiske intuisjon. Og uopphørlig trekker han frem den menneskelige personlighets estetiske verdi og snakker om det positivt menneskelige og dets negasjon. Han sier:
" Som vi har sett, består tragikkens mest almene vesen deri at gjennom den fornektelsen som finner sted av det positivt menneskelige, blir dette menneskelige brakt oss nærmere, dets verdi blir gjort mer åpenbar og følbar. Nettopp deri består også humorens mest almene vesen. Bare at her er fornektelsen av en annen art enn der, den er nemlig en komisk fornektelse. Om det naive komiske sa jeg at det ligger på veien fra komikk til humor. Det betyr ikke at den naive komikk er humor. Tvert imot er også her komikken som sådan humorens motsetning. Den naive komikk oppstår når det som fra den naive personlighets synspunkt forekommer berettiget, godt, klokt, fra vårt synspunkt viser det seg i den motsatte belysning. Humor oppstår omvendt idet det relativt berettigede, gode, kloke dukker frem igjen av den komiske tilintetgjørelsesprosess, og dets verdi først nå blir virkelig tydelig og nydt."
Og litt etter: "Humorens egentlige grunn og kjerne er overalt og til alle tider det relativt gode, skjønne, fornuftige, som også finnes der hvor det etter våre vanlige begreper ikke synes å være til stede, ja, synes å være blitt fornektet forsettlig." Han sier også: "I komikken løses ikke kun det komiske opp i ingenting, men også vi selv blir på en viss måte, med vår forventning, vår tro på noe opphøyet og stort, med vår tenknings regler eller sedvaner osv. 'til intet'. Humoren hever seg opp over denne selv-tilintetgjørelse. Denne humor, den humoren vi har ved betraktningen av det komiske, likesom humoren hos bæreren av den bevisst humoristiske hendelsen, består i siste ende i åndsfriheten, i vissheten om ens eget selv og det fornuftige, det gode og det opphøyede i verden, som tross all objektiv og subjektiv intethet fortsetter å bestå, kanskje til og med først der kommer riktig til syne." Men så blir han nødt til selv å innrømme at "ikke enhver humor når opp på dette høyeste trinnet" og at det er "en spaltet humor ved siden av den forsonede".
Men jeg gjentar mitt spørsmål, trenger jeg å tilskrive det jeg har kalt følelsen av motsetningen, noen etisk verdi eller på noen måte bestemme den a priori? Den bestemmer seg av seg selv, for hver gang, avhengig av dikterens personlighet eller fremstillingens gjenstand. Hvilken betydning har det for meg, en kritiker innen estetikk, å vite hos hvem eller hvor den relative grunn skal søkes, og det rettferdige og det gode? Jeg vil ikke og skal heller ikke bevege meg utenfor den rene skapende fantasis område. Jeg tar for meg en hvilken som helst kunstnerisk fremstilling og setter meg kun for å bedømme dens estetiske verdi. Til denne bedømmelse har jeg fremfor alt bruk for å vite hvilken sinnsstemning den kunstneriske fremstilling vil vekke: Det får jeg vite gjennom det inntrykket jeg mottar av den. Hver gang jeg står overfor en virkelig humoristisk fremstilling, er denne sinnstilstanden rådvillhet: Jeg føler meg som fastholdt mellom to poler: Jeg ville gjerne le, jeg ler, men min latter blir forstyrret og besværet av noe som stiger frem av selve fremstillingen. Jeg leter etter dets årsak. For å finne det trenger jeg aldeles ikke løse opp det kunstneriske uttrykk i etiske forhold, bringe personlighetens etiske verdi på bane, og så videre.
Jeg opplever at følelsen av motsetningen, hvori denne så enn måtte bestå, stiger frem på alle mulige måter av fremstillingen selv, uopphørlig i alle de fremstillinger jeg pleier å kalle humoristiske. Hvorfor begrense dens årsak etisk, eller abstrakt, ved for eksempel å tilskrive den den uoverensstemmelse som følelsen og ettertanken avdekker mellom livets realiteter og menneskers idealer eller mellom våre bestrebelser og våre svakheter og elendigheter? Følelsen oppstår også av det, likesom av mangfoldige andre årsaker som ikke lar seg bestemme a priori. Oss er det kun maktpåliggende å fastslå at følelsen av motsetningen oppstår, og at den oppstår gjennom den særlige virksomhet som ettertanken utøver ved unnfangelsen av slike kunstverker. (...)
| IV |
For å finne ut hva årsaken er til konflikten mellom ettertanken og følelsen, må vi trenge ned i den jordbunn hvor frøet faller, jeg mener i den humoristiske forfatters ånd. For hvis den humoristiske legning ikke i seg selv er tilstrekkelig, ettersom frøet til verket jo er en forutsetning, så nærer dette frøet seg av den umore det finner. Lipps selv, som skjelner tre tilstandsformer for humoren, nemlig:
a) humoren som legning, eller anskuelsesform;
b) humoren som fremstilling;
c) den objektive humor;
konkluderer at i virkeligheten er humoren bare til stede hos den som har den: Subjektivisme og objektivisme er ikke annet enn forskjellige holdninger som ånden kan innta i fremstillingsakten. Den kunstneriske fremstilling av humor, som alltid er til stede i den som har den, kan med andre ord forholde seg på to måter: subjektivt eller objektivt.
De tre tilstandsformer byr seg frem for Lipps fordi han inngrenser og bestemmer humorens årsak etisk; som vi allerede har sett, er humor for ham overvinnelse av det komiske gjennom det komiske selv. Vi vet hva han legger i begrepet overvinnelse. Ifølge ham besitter jeg humor når "jeg selv er den opphøyede, den som hevder seg, bæreren av det fornuftige eller moralske. Det er som denne opphøyede, eller i lyset av dette opphøyede, jeg betrakter verden. Jeg ser det komiske i den, og trer betraktende inn i komikken. Men til slutt gjenvinner jeg meg selv, eller det opphøyede i meg, foredlet, befestet, forhøyet."
Nåvel, dette er en betraktningsmåte som i våre øyne for det første er fullstendig fremmed, og dertil ensidig. Fjerner man den etiske verdi fra formelen, blir humoren i denne definisjonen i høyden betraktet i sin virkning, ikke i sin årsak.
Etter vår mening er såvel det komiske som dets motsetning til stede i legningen selv og iboende i den prosess som legningen fremkaller. Tilstanden til det mennesket som alltid er mer eller mindre ute av stemning, som på samme tid er fiolin og kontrabass; som ikke kan få en tanke uten at det straks melder seg en annen, motsatt, motstridende; som når det har grunn til å si ja, straks finner en annen, to andre, tre andre tvingende grunner til å si nei som holder det fast, ubesluttsomt, rådvilt, mellom ja'et og nei'et, livet igjennom; som ikke kan hengi seg til en følelse uten straks å kjenne noe inni seg som skjærer ansikter av det og foruroliger det og bringer det ut av fatning og forhåner det, - tilstanden til et slikt menneske kan i sitt avvik ikke være annet enn bittert komisk.
Den selvsamme konflikt som utspiller seg i den åndelige disposisjon, kommer til syne i tingene og går over i fremstillingen.
Den er en særlig psykisk fysiognomi som det ville være fullstendig vilkårlig å tilskrive en avgjørende årsak; den kan være resultatet av en bitter erfaring med livet og menneskene, en erfaring som på den ene side ikke lenger tillater den naive følelsen å bre ut vingene og løfte seg som en lerke for å slå triller i solen, uten at den holder den fast i halen idet den skal til å fly, men som på den annen side også kan få oss til å overveie om ikke menneskenes ondskap i mange tilfeller skyldes livets tristhet, de gjenvordigheter livet er fullt av og som ikke alle forstår eller formår å bære. Den får oss til å tenke på at siden livet så fatalt savner et klart og definert mål for menneskeforstanden, så må det, for ikke å fortape seg i tomrommet, ha et eget mål for hvert enkelt menneske, fiktivt eller illusorisk. Om det er høyt eller lavt, det spiller ingen rolle, ettersom det ikke er og ikke kan være det sanne mål som alle åndeløst søker og ingen finner, kanskje fordi det ikke finnes. Det avgjørende er at man tillegger et eller annet betydning, om det så er en illusjon. Det får samme verdi som det man anser for virkelig, for når alt kommer til alt, vil ingen av delene skaffe noen tilfredsstillelse: Tørsten etter å vite vil alltid være like brennende, evnen til å begjære vil aldri slukne, og dessverre er det ikke sagt at fremskrittet er menneskenes lykke.
Vi skal se at alle sinnets fiksjoner, alle følelsens frembringelser er materiale for humoren; vi skal med andre ord få se at ettertanken blir som en liten djevel som demonterer mekanismen i hvert eneste bilde, i hvert eneste fantasifoster som følelsen bringer til verden; demonterer det for å se hvordan det er laget; utløser springfjæren så hele mekanismen hviner skingert, som i krampe. Det er mulig at den undertiden gjør dette med den innlevende overbærenhet som omtales av dem som kun vil se en godmodig humor. Men det er ikke til å stole på, for om den humoristiske legning undertiden har dette som sitt særkjenne, altså denne overbærenheten, denne medfølelsen eller denne barmhjertigheten, så må man huske på at de er en frukt av ettertanken som har virket på den motsatte følelsen; de er en følelse av motsetningen som er avfødt av refleksjonen over disse tilfeller, over disse følelser, over disse mennesker som på samme tid fremkaller humoristens forargelse, forakt, forhånelse; i denne forakten, i denne forhånelsen, i denne vreden er han like oppriktig som han er det i sin overbærenhet, i sin medlidenhet, i sin barmhjertighet. Hvis det ikke var slik, ville det ikke lenger være den sanne og egentlige humor man hadde å gjøre med, men ironi; og som vi har sett, skyldes den en utelukkende verbal motsigelse, en retorisk forstillelse, som er fullstendig uforenlig med den ekte humors natur.
Enhver følelse, enhver tanke, enhver tilskyndelse som dukker opp hos humoristen, spaltes straks i sin motsetning: Ethvert ja i et nei, som i siste ende kommer til å anta samme verdi som ja'et. Kanskje kan humoristen undertiden gi inntrykk av å holde seg til den ene siden alene: Men inni ham taler den andre følelsen som i første omgang ikke synes å ha mot til å åpenbare seg; den taler til ham og gir seg til å fremføre snart en fryktsom unnskyldning, snart en formildende omstendighet som slukker ut heten i den første følelsen, snart en vittig iakttagelse som demonterer dens alvor og vekker lyst til å le.
Slik går det til at vi alle skulle føle forakt og forargelse mot for eksempel don Abbondio, og anse Don Quijote for fullstendig latterlig og ofte for en galning som man ville gjøre best i å binde; og likevel er vi tilbøyelige til medfølelse, endog til sympati for ham, og til å beundre hans latterligheter med største ømhet fordi et høyt og rent ideal foredler dem. (...)
| V |
Vi har kalt det en overfladisk og ensidig måte å betrakte humoren på når man vil se konflikten mellom ideal og virkelighet som dens særmerke. Et ideal kan det godt være i humoren, det gjentar vi; dette avhenger av dikterens personlighet; men hvis det er det, er det for å bli plukket fra hverandre, begrenset, fremstilt på denne måten. Det er klart at idealet, likesom alle andre bestanddeler i en dikters ånd, inngår og gjør seg gjeldende i det humoristiske verk, gir det en særlig karakter, en bestemt tone; men det er ingen uomgjengelig betingelse, på ingen måte! For på grunn av den særlige virksomhet ettertanken utøver i humoristen når den fremkaller følelsen av motsetningen, er det som utmerker ham, at han tvert imot ikke vet hvilken side han skal velge, det er hans rådvillhet, hans ubesluttsomme bevissthetstilstand.
Og nettopp denne adskiller klart humoristen fra komikeren, fra ironikeren, fra satirikeren, for hos dem oppstår ikke følelsen av motsetningen: Hvis den gjorde det, ville den forbitre den latteren som hos komikeren fremkalles av en hvilken som helst avvikelse, og hans latter ville altså ikke lenger vært komisk; den motsigelsen som hos ironikeren er utelukkende verbal, mellom det som blir sagt og det som er underforstått, ville bli konkret, substansiell og altså ikke lenger ironisk; og forakten for eller i hvert fall motviljen mot virkeligheten, som er årsaken til enhver satire, ville opphøre.
Ikke at humoristen av den grunn finner glede ved virkeligheten! Den minste glede ville være tilstrekkelig til at ettertanken gav seg til å virke på den og ødela den for ham.
Ettertanken sniker seg inn overalt, skarp og lumsk, og piller allting fra hverandre: Ethvert av følelsens bilder, enhver ideal fiksjon, enhver tilsynelatende virkelighet, enhver illusjon.
Menneskets tanke, sa Guy de Maupassant, "flyr rundt som en flue i en flaske". Alle fenomenene er enten illusoriske, eller deres årsak unndrar seg oss, uforklarlig. Vår kunnskap om verden og oss selv mangler fullstendig den objektive verdi som vi i alminnelighet tillegger den. Den er en uopphørlig illusorisk konstruksjon.
Vil vi overvære kampen mellom illusjonen, som sniker seg inn overalt den også og konstruerer på sin egen måte, og den humoristiske ettertanken som tar fra hverandre disse konstruksjonene, en for en?
Så la oss begynne med den konstruksjonen som illusjonen skaper til hver av oss, det vil si den konstruksjon som hver av oss ved illusjonens mellomkomst skaper av seg selv. Ser vi oss selv i vår sanne og uforfalskede virkelighet slik vi er, eller er det ikke snarere slik vi ville ønske vi var? Innbilder vi oss ikke, ved et uvilkårlig, indre kunstgrep, en frukt av skjulte tilbøyeligheter eller av ubevisst etterligningstrang, i god tro å være annerledes enn det vi i virkeligheten er? Og vi tenker, handler, lever ifølge denne fiktive og likevel oppriktige fortolkning av oss selv.
Ettertanken kan riktignok hos komikeren og satirikeren like så vel som hos humoristen avsløre denne illusoriske konstruksjon. Men komikeren vil bare le av den og nøyer seg med å punktere den metaforen for oss selv som vår uvilkårlige illusjon har skapt; satirikeren vil forarges over den; men ikke humoristen: Gjennom det lattervekkende i avsløringen vil han se den alvorlige og smertelige siden; han vil demontere konstruksjonen, men ikke bare for å le av den; og istedenfor å forarges vil han sågar, mens han ler, føle medlidenhet.
Komikeren og satirikeren vet gjennom ettertanken hvor meget sikkel erfaringens edderkopp henter fra det sosiale liv når den spinner mentalitetens spindelvev i et gitt individ, og hvordan det man kaller den moralske sans, ofte blir hengende i dette spindelvevet. Hva er, når det kommer til stykket, de sosiale relasjoner i den såkalte konveniens? Beregnende hensyn hvor moralen nesten alltid blir ofret. Humoristen trenger lenger inn og ler uten forargelse når han avslører hvordan vi, også naivt, i aller beste tro, ved hjelp av en uvilkårlig fiksjon, er tilbøyelige til å tolke som virkelig hensynsfullhet, som virkelig moralsk følelse i og for seg, det som i virkeligheten ikke er annet enn konvensjonell, det vil si beregnende hensynsfullhet og følelse. Og han trenger også lenger inn enn som så, og avslører at endog behovet for å forekomme verre enn det man i virkeligheten er, kan bli konvensjonelt, dersom det for å bli opptatt i en eller annen sosial gruppe er avgjørende at man legger de idealer og følelser for dagen som er særlige for gruppen, og som ikke desto mindre forekommer dem som deltar i den, i strid med og mindreverdige i forhold til deres egen, indre følelse.
Det virker som det er lettere å få i stand en forsoning mellom de sprikende tendenser, de motstridende følelser, de motsatte synspunkter, på grunnlag av en felles løgn enn på grunnlag av den uttalte og erklærte toleranse overfor uenighet og konflikt; det synes kort sagt som om løgnen må betraktes som mer formålstjenlig enn sanndrueligheten, for så vidt som den første kan forene mens den siste splitter; hvilket ikke forhindrer at man, mens løgnen stilltiende blir avslørt og erkjent, påberoper seg sanndrueligheten selv som garant for løgnens forenende evne, så hykleriet kommer til å se ut som oppriktighet.
Tilbakeholdenheten, reservasjonen, dette å la ane mer enn man sier eller gjør, tausheten selv når den ikke er skilt fra kunnskapen om de tegn som rettferdiggjør den - å, den uforglemmelige onkel Greve fra Det hemmelige Råd! - det er kunster som man hyppig anvender i sitt praktiske liv; og likeledes det å ikke gi andre anledning til å få innblikk i hva man tenker, det å gi inntrykk av å tenke mindre enn man faktisk tenker, det å forlange å bli tatt for noe annet enn det man faktisk er.
Rousseau bemerket i Émile: "Man kan gjøre det som man har gjort og som man ikke skulle gjøre. Ettersom en større interesse kan få en til å bryte et løfte som man har avlagt utfra en mindre interesse, er det avgjørende at løftebruddet kan foregå ustraffet. Midlet til å oppnå dette er løgnen, som kan være av to slag: Den kan angå fortiden, når vi erklærer oss for opphavsmann til det vi i virkeligheten ikke har gjort, eller, hvis vi er opphavsmannen, erklærer at vi ikke var det; - og den kan angå fremtiden, slik det skjer når vi gir hverandre løfter som vi ikke har i sinne å holde. Det er innlysende at løgnen i begge tilfeller oppstår av de konvensjonelle relasjoner, som et middel til å bevare den annens velvilje og sikre seg den annens hjelp."
Jo vanskeligere kampen for tilværelsen er, og jo svakere man føler seg i denne kampen, desto større blir behovet for det gjensidige bedrag. Å foregi styrke, hederlighet, sympati, forstandighet, kort sagt, alle sannferdighetens fremste dyder, er en form for tilpasning, et bekvemt redskap i kampen. Humoristen griper straks disse forskjellige forstillelser i livets kamp; han morer seg med å demaskere dem; han forarges ikke over dem:
- Slik er virkeligheten!
Og mens sosiologen beskriver det sosiale liv slik det fremstår når man iakttar det utenfra, avslører humoristen, bevæpnet med sin skarpsindige intuisjon, hvor dypt de ytre fremtoninger adskiller seg fra samvittighetens innerste vesen hos medlemmene av fellesskapet. Imidlertid lyver man psykologisk på samme måte som man lyver sosialt. Og siden det kun er det øverste lag av vårt psykiske vesen som vi lever bevisst, er det å lyve for oss selv et resultat av at vi lyver sosialt. Den sjel som speiler seg selv, er en ensom sjel; men denne indre ensomhet er aldri så stor at ikke fristelsene fra det felles liv trenger inn i bevisstheten, med de forstillelser og de forvandlingskunster som kjennetegner det.
I vår sjel lever sjelen til den rase eller det fellesskap vi er en del av; og ubevisst oppfatter vi presset fra andres måte å dømme på, å føle og handle på: Og på samme måte som hykleriet og forstillelsen dominerer i den sosiale verden, og blir mindre påfallende i samme grad som vi venner oss til dem, på samme måte hykler vi og forstiller oss overfor oss selv, spalter oss og fordobler oss ofte. Vi kjenner også selv den forfengelighet som får oss til å gi oss ut for å være noe annet enn det vi er, for det er en uadskillelig del av det sosiale liv; og vi skyr den selvransakelsen som kunne avsløre vår forfengelighet og fremkalle samvittighetens svie og ydmyke oss overfor oss selv. Men humoristen utfører analysen for oss; han kan påta seg oppgaven å demaskere enhver forfengelighet og å fremstille samfunnet, slik nettopp Thackeray gjør, som et Vanity Fair.
Og humoristen er godt klar over at også fordringen på logikk ofte langt overgår den virkelige logiske koherens i oss, og at hvis vi innbilder oss å være logiske på det teoretiske plan, så kan handlingens logikk avkrefte tankens logikk ved å vise at det er en fiksjon å tro på tankens absolutte oppriktighet. Vanen, den ubevisste etterligning, den mentale dovenskap, det bidrar alt sammen til tvetydigheten. Og selv om vi så også holder oss til den strengt logiske fornuft gjennom la oss si vår respekt for og kjærlighet til bestemte idealer, er vi så bestandig oppriktige når vi vil føre våre idealer tilbake til fornuften? Er det alltid i den rene og desinteresserte fornuft man skal søke den sanne og eneste kilde til valget av våre idealer og til den vedholdenhet som vi dyrker dem med? Eller er det ikke tvert imot mer i overensstemmelse med virkeligheten å nære mistanke om at de undertiden blir bedømt ikke etter objektive og rasjonelle kriterier, men snarere ifølge egne, følelsesmessige impulser og dunkle tilbøyeligheter?
De skranker, de grenser vi setter opp for vår bevissthet, er illusjoner de også, de er betingelsene for at vår relative individualitet kan komme til syne; men i virkeligheten eksisterer disse grensene i det hele tatt ikke. Det er ikke kun vårt nåtidige selv som lever i oss; også vårt fortidige selv lever og føler og resonnerer fremdeles med tanker og følelser som allerede lenge har vært formørket av glemsel, slettet, slukket ut i vår nåværende bevissthet, men som ved et støt, ved et uventet sinnsopprør ennå kan vise seg livskraftige, vise at det inni oss lever et annet, uanet vesen. Grensene for vår personlige og bevisste erindring er ikke absolutte. Bakenfor grensene er flere erindringer, der er sanseopplevelser og resonnementer. Det vi kjenner av oss selv, er ikke annet enn en del, kanskje bare en ganske liten del av det vi er. Og i visse, sjeldne øyeblikk oppdager vi så mange, mange ting i oss selv, sanseopplevelser, resonnementer, bevissthetstilstander, som virkelig ligger hinsides de relative grenser for vår normale og bevisste eksistens. Visse idealer som vi innbilder oss å ha lagt bak oss, og som vi tror ikke lenger er i stand til å øve noen som helst innflytelse på vår tanke, våre følelser, våre handlinger, lever kanskje fremdeles videre, om ikke lenger i sin intellektuelle, sin rene form, så dog i sitt substrat som består av de emosjonelle og praktiske tilbøyeligheter. Og visse tilbøyeligheter som vi tror vi har frigjort oss fra, kan være våre egentlige beveggrunner, mens derimot nye anskuelser som vi mener å besitte alvorlig og inderlig, ikke har noen annen praktisk virkning i oss enn som illusjoner.
Og nettopp de forskjellige tilbøyeligheter som tilsammen avtegner personligheten, får oss for alvor til å tenke at den individuelle sjel ikke kan være en. Hvordan påstå at den er en, hvis lidenskap og fornuft, instinkt og vilje, tilbøyeligheter og idealer i en viss forstand utgjør hvert sitt adskilte og bevegelige system som bevirker at individet, som snart lever det ene, snart det andre av dem, snart et kompromiss mellom to eller flere psykiske orienteringer, fremstår som om det faktisk inneholdt flere forskjellige og likefrem motsatte sjeler, flere og motsatte personligheter?
Intet menneske, bemerket Pascal, adskiller seg mer fra en annen enn fra seg selv på forskjellige punkter i tidens strøm.
Sjelens enhet strider mot menneskesjelen som historisk begrep. Dens liv er en bevegelig likevekt; en stadig tilsynekomst og utslukkelse av følelser, av tilbøyeligheter, av ideer; en uopphørlig veksling mellom motstridende termer og pendelbevegelse mellom motsatte poler, som håp og frykt, sant og falsk, skjønt og heslig, rettferdig og urettferdig osv. Hvis det plutselig i det dunkle bilde av fremtiden avtegner seg det lysende omriss av en handling, eller nytelsens blomst vagt sender ut sitt skinn, da varer det ikke lenge før tanken på fortiden dukker opp, gjerne dyster og trist, for å gjøre erfaringens rettigheter gjeldende; eller den stridbare sans for nåtiden kommer og tøyler vår livfulle fantasi. Denne kampen mellom minner, forhåpninger, forutanelser, sansninger, idealer kan ta form som en kamp mellom sjeler som strides innbyrdes om det endegyldige og fulle herredømme over personligheten.
Her har man en høytstående embedsmann som tror at han er, og faktisk også er en hedersmann, stakkars. Den moralske sjel er fremherskende hos ham. Men en vakker dag kommer den instinktive sjel, som ur-dyret skjult dypt nede i oss alle, og spenner til den moralske sjel, og hedersmannen begår et tyveri. Stakkaren er selv den første som straks etter blir bestyrtet, gir seg til å gråte og spør seg selv i fortvilelse: - Hvorledes, hvordan i alle dager har jeg kunnet gjøre dette? - Men, jo da, stjålet det har han. Og den andre der? En pen mann, ja likefrem ulastelig: Jaha, han har begått et mord. Det moralske ideal dannet i hans personlighet en sjel som var i konflikt med den instinktive sjel og delvis også med den affektive eller lidenskapelige sjel; det moralske ideal utgjorde en ervervet sjel som kjempet med den nedarvede sjel som et øyeblikk ble overlatt til seg selv og uventet kom til å begå tyveriet, forbrytelsen.
Livet er en stadig strøm som vi forsøker å stanse, å fastholde i varige og tydelige former, inni og utenfor oss, fordi vi allerede selv er fikserte former, former som beveger seg mellom andre ubevegelige former, og som dog kan følge livets strøm inntil bevegelsen etterhånden blir stivere og stivere og langsommere og langsommere for til slutt å opphøre. De former hvori vi søker å stanse, å fastholde denne stadige strømmen i oss, er begrepene, idealene som vi gjerne ville forbli tro imot, alle de fiksjonene vi skaper for oss selv, de vilkårene, den tilstanden som vi streber etter å feste oss i. Men inni oss, i det vi kaller sjel og som er livet i oss, fortsetter strømmen, utydelig, under demningene, hinsides de grenser vi oppstiller for å skape oss en bevissthet, for å bygge opp en personlighet. I enkelte stormfulle øyeblikk blir alle disse oppdiktede formene våre tatt av strømmen og ramler ynkelig overende; og også det som ikke strømmer nedenunder demningene og hinsides grensene, men som viser seg tydelig for oss og som vi med omhu har kanalisert inn i våre følelser, i de pliktene vi har pålagt oss selv, i de vanene som vi har fastlagt, det går i enkelte øyeblikk av flo over sine bredder og river allting overende.
Det finnes rastløse sjeler, nærmest i en tilstand av stadig omsmeltning, som nekter å størkne, å stivne i en bestemt form for personlighet. Men også for dem som er mer sedate, som har funnet seg til rette i den ene eller annen form, er omsmeltning alltid mulig: Livets strøm flyter i enhver.
Derfor kan vi alle til tider oppleve vårt eget legeme, for bestandig fastholdt i uforanderlige trekk, som en pine i forhold til sjelen som beveger seg og smeltes om. Å, hvorfor må vi være akkurat slik? - spør vi noen ganger speilet, - med dette ansiktet, med denne kroppen? - Vi løfter ubevisst en hånd; og vår bevegelse stivner. Vi synes det er rart at det er vi som har gjort bevegelsen. Vi ser oss selv leve. Med denne stivnede bevegelsen kan vi ligne oss selv med en statue; med den statuen av en antikk orator for eksempel, som man kan se i en nisje når man går oppover trappen til Quirinalet. Med en pergamentrull i hånden, og den annen hånd utstrakt i en avmålt gestus, som om han er bedrøvet og forundret over å være blitt stående der, i sten, i så mange århundrer, fastfrossen i denne attityde, foran alle de menneskene som er gått opp, som går opp og som kommer til å gå oppad denne trappen!
I enkelte øyeblikk av indre stillhet, hvor vår sjel avfører seg alle sine sedvanlige forstillelser, og vårt blikk blir skarpere og mer gjennomtrengende, ser vi oss selv i livet, og livet i seg selv, nærmest i gold, foruroligende nakenhet; vi føler oss overveldet av et merkelig inntrykk, som om en annen virkelighet, i et lynglimt, åpenbarte seg for oss, forskjellig fra den vi vanligvis oppfatter, en virkelighet som lever utenfor menneskets synsfelt, utenfor den menneskelige fornufts former. Med aller største klarhet forekommer den daglige tilværelses vevning oss da, som var den var blitt hengende i tomrommet i denne vår indre stillhet, å være uten mening, uten mål; og den andre virkelighet forekommer oss grufull i sin upåvirkelige og hemmelighetsfulle råhet, ettersom alle de fiktive forbindelser som vi har vennet oss til å knytte mellom følelser og bilder, i den er blitt brutt og oppløst. Det indre tomrom vokser, det overskrider vårt legemes grenser, det blir et tomrom omkring oss, et merkelig tomrom, som om tiden og livet var gått i stå, som om vår indre stillhet senket seg ned i mysteriets avgrunner. Med en ytterste kraftanstrengelse forsøker vi da å gjenvinne vår normale bevissthet om tingene, på ny å knytte de vante forbindelser til dem, kjede sammen våre ideer igjen, atter å føle oss levende som før, på vår sedvanlige måte. Men vi kan ikke lenger tro på denne normale bevissthet, på disse nylig sammenkjedede ideer, på denne vante livsfølelse, fordi vi nå vet at de er et bedrag som vi trenger for å leve, og at nedenunder er det noe annet som mennesket ikke kan se i øynene uten å måtte bøte med sitt liv eller sin forstand. Det har bare vært et øyeblikk; men i oss varer inntrykket ved, som en svimmelhet som kontrasterer med tingenes stødighet, hvor falsk den så måtte være: fordringsfulle eller ynkelige fremtoninger. Da beveger livet seg, lite og vanlig, omkring mellom disse fremtoninger, og det virker nesten som om det ikke lenger virkelig er til, at det er et mekanisk synsbedrag. Og hvordan tillegge det betydning? hvordan vise det respekt?
I dag er vi, i morgen er vi ikke. Hva slags ansikt har de gitt oss til å spille vår rolle som levende? En stygg nese? For en plage å skulle drasse omkring med en stygg nese hele livet... Med tiden legger vi heldigvis ikke lenger merke til den. De andre legger merke til den, det er sant, når vi selv er nådd så langt som til å mene at vi har en vakker nese; og da skjønner vi ikke lenger hvorfor de ler når de ser på oss. For noen tåper de er! La oss trøste oss med å se hva slags ører den ene har og hva slags lepper den andre; de skjønner det ikke engang selv og er freidige nok til å le av oss. Masker, masker... Et vindpust, og de viker plassen for andre. Den stakkars halte der... Hvem er det? Som løper døden i møte på krykkene sine... Her knuser livet benet på den ene; der graver livet ut øyet på en annen... Treben, glassøye, fremad marsj! Enhver retter på sin maske som best han kan - den ytre masken. For innenfor er det en annen en som ofte stemmer dårlig med den utvendige. Og ingenting er sant! Sjøen er sann, jovisst, fjellet er sant; stenen er sann; gresstrået er sant; men mennesket? Bestandig maskert, uten å ville det, uten å vite det, bak det han i god tro forestiller seg å være: vakker, god, veloppdragen, gavmild, ulykkelig osv. osv. Og det er til å le av når man tenker over det. Ja, for når la oss si hundens første livsfeber er forduftet, hva gjør den? Den spiser og sover: Den lever som den kan, som den må leve; den lukker tålmodig øynene og lar tiden gå, lar det være kaldt hvis det er kaldt, varmt, hvis det er varmt; hvis den får et spark, tar den imot det, for det ser ut som også det tilkommer den. Men mennesket? Fremdeles når det er blitt gammelt, har det feber: Det delirerer og legger ikke selv merke til det; det kan ikke annet enn geberde seg på en eller annen måte, endog overfor seg selv, og det dikter opp en mengde ting som det har bruk for å tro på som sanne og ta på alvor.
Hertil får det hjelp av en bestemt liten infernalsk, mekanisk innretning som naturen har funnet på å forære det og installere i dets indre som en særlig gunstbevisning. Menneskene burde alle sammen, for sin egen frelses skyld, ha latt den ruste, aldri satt den i gang, aldri rørt ved den. Men jo da! Noen har vært så stolte og har ansett seg for så lykkelige over å besitte den at de straks, med innbitt iver, har gitt seg til å perfeksjonere den. Og Aristoteles skrev til og med en bok om den, en nydelig liten avhandling som man fremdeles anvender i skolene, for at barna fort og kyndig skal lære å leke med den. Den er en form for filter pumpe som setter hjernen i forbindelse med hjertet.
De herrer filosofene kaller den LOGIKK.
Ved dens hjelp pumper hjernen følelsene opp fra hjertet og får ideer ut av dem. I filtret etterlater følelsen alt det den inneholder av opphetet, av forplumret: Den avkjøles, den renses, den i-de-a-li-se-res. En stakkars følelse, vekket ved et konkret tilfelle, ved en eller annen omstendighet, ofte smertefull, blir pumpet opp og filtrert av hjernen ved hjelp av denne lille mekaniske innretningen og blir på den måten til en abstrakt, almen idé; og hva er konsekvensen? Konsekvensen er at vi ikke bare skal plages med dette særlige tilfellet, denne flyktige omstendigheten; men vi skal også forgifte vår liv med den konsentrerte ekstrakt, med den logiske deduksjons sublimerte etsemiddel. Og mange ulykkelige tror de på den måten kan overvinne alle de plager som verden er full av, de pumper og filtrerer, de pumper og filtrerer, inntil deres hjerter blir så golde som korkbiter, og deres hjerner som et lite medisinskap, fullt av disse små glassene som på sin sorte merkelapp bærer en hodeskalle mellom to korslagte knokler og påskriften: GIFT.
Mennesket har ingen absolutt idé, ingen absolutt forestilling om livet, men en foranderlig følelse som varierer etter tid, omstendigheter og skjebne. Men ved å abstrahere ideene ut av følelsene streber logikken nettopp etter å fastholde det som er bevegelig, omskiftelig, flytende; den streber etter å gi det relative absolutt verdi. Og den forverrer et onde som allerede i seg selv er ille nok. For den første årsak til vårt onde ligger nettopp i den følelsen vi har av livet. Treet lever, og føler ikke seg selv: For treet er jorden, solen, luften, lyset, vinden, regnet ikke ting som eksisterer utenfor det selv. Når derimot mennesket kommer til verden, blir det tildelt det triste privilegium å føle seg selv leve, med den vakre illusjonen som derav følger: Nemlig å ta denne sin indre, omskiftelige og ustadige følelse av livet for en virkelighet som eksisterer utenfor det selv.
I antikken fortalte man at Prometeus stjal en gnist av solen for å gi den til menneskene. Nåvel, den følelsen vi har av livet, er nettopp denne prometeiske gnist som fabelen forteller om. Den får oss til å se oss selv som fortapte på jorden; den kaster en større eller mindre lyssirkel omkring oss, og utenfor den er det mørk skygge, et engstende mørke som ikke ville eksistere, dersom gnisten ikke var tent i oss; men et mørke som vi dessverre må tro på som sant, så lenge gnisten holder seg levende i vårt bryst. Når til slutt døden puster gnisten ut, vil det fiktive mørket for alvor ta imot oss, etter vår illusjons slørede dag vil den evige natt ta imot oss, eller forblir vi ikke snarere prisgitt den Væren som bare har splintret menneskeforstandens tomme former? Hele dette mørket, dette enorme mysterium, som så mange filosofer forgjeves har grunnet over og som vitenskapen, skjønt den avstår fra å undersøke det, ikke lenger utelukker, vil det kanskje, når det kommer til stykket, vise seg å være et bedrag som et annet, et bedrag i vår tanke, en forestilling som ikke får farve? Hvis hele dette mysteriet kort sagt ikke eksisterte utenfor oss, men kun i oss, og med nødvendighet, på grunn av dette berømmelige privilegium vi er blitt tildelt til å føle livet? Hvis døden kun var et pust som slukket ut denne følelsen i oss, pinefull og engstende fordi den er begrenset, bestemt av denne sirkelen av innbildt skygge utenfor det snevre felt av sparsomt lys som vi kaster omkring oss, og hvor vårt liv forblir likesom innesperret, likesom avskåret en tidlang fra det universelle, evige liv som det forekommer oss at vi en dag skal vende tilbake til, skjønt vi allerede er og alltid vil forbli i det, men uten denne følelsen av eksil som engster oss? Er ikke også her grensen for vår individualitet illusorisk, og relativ i forhold til vår smule lys? Kanskje har vi alltid levd, vil alltid leve, med universet; også nå, i den formen vi har fått, tar vi del i alle universets manifestasjoner; vi vet det ikke, vi ser det ikke, fordi gnisten som Prometeus ville gi oss, ulykkeligvis kun tillater oss å se den smule som den selv lyser opp.
Og i morgen ville en humorist kunne skildre Prometeus på Kaukasus som han melankolsk betrakter sin tente fakkel og omsider i den får øye på den skjebnesvangre årsak til sin evige straff. Endelig har han innsett at Jupiter ikke er annet enn hans eget tomme fantasifoster, et ynkelig bedrag, skyggen av hans egen kropp som reiser seg som en kjempe opp i himmelen, nettopp på grunn av den fakkelen som han holder tent i sin hånd. På en eneste betingelse ville Prometeus kunne få Jupiter til å forsvinne, på betingelse av at han slukket sin kjerte, det vil si fakkelen. Men han vet ikke hvordan, vil ikke, kan ikke; og skyggen blir der, engstende og tyrannisk, for alle dem som ikke makter å gjennomskue det skjebnesvangre bedrag.
På tilsvarende vis viser konflikten seg uavvendelig, og like uunngåelig som den skygge kroppen kaster. Vi har, i dette hastige utsyn over humoren, sett hvorledes konflikten etterhånden vokser og overskrider grensene for vår individuelle væren hvor den har sitt utspring, og sprer seg utover. Det er ettertanken som har avslørt den, ettertanken som i allting ser en illusorisk eller falsk eller fiktiv konstruksjon frembrakt av følelsen; gjennom en skarpsindig, subtil og minutiøs analyse demonterer den konstruksjonen og tar den fra hverandre.
En av de største humorister var, uten selv å vite om det, Copernicus: Han demonterte ikke akkurat universets maskineri, men den hovmodige forestillingen som vi hadde gjort oss om det. Les den dialog av Leopardi som nettopp har sin tittel etter den polske kannik.
Oppfinnelsen av teleskopet gav oss nådestøtet: en annen liten, infernalsk mekanisk innretning som kan gå hånd i hånd med den naturen fant på å forære oss. Men teleskopet har vi selv oppfunnet for ikke å stå tilbake for naturen. Mens øyet ser nedenfra, gjennom den minste linse, og ser det forstørret som naturen forsynlig hadde villet la oss se lite, hva gjør vår sjel? Den hopper opp for å se ovenfra, gjennom den største linsen, og da blir teleskopet et fryktelig instrument som får jord og mennesker og alle våre herligheter og bedrifter til å synke i grus.
Heldigvis er det et særkjenne ved den humoristiske ettertanken at den fremkaller følelsen av motsetningen; som i dette tilfelle sier: - Men er mennesket virkelig så lite som det omvendte teleskopet gir oss det å se? Hvis mennesket kan forstå og fatte sin uendelige litenhet, vil det si at det også kan forstå og fatte universets uendelige storhet. Og hvordan kan man da kalle mennesket lite?
Men det er også sant at hvis det så føler seg stort, og en humorist kommer under vær med det, kan det ende opp som Gulliver, som en kjempe i Lilliput og en leke mellom hendene på kjempene i Brobdingnag.
| VI |
Av det vi hittil har sagt omkring ettertankens særlige virksomhet hos humoristen, fremgår det klart hvorledes den indre prosessen i humoristisk kunst nødvendigvis må foregå.
Likesom alle ideale eller illusoriske konstruksjoner streber også kunsten etter å fastholde livet: Den fastholder det i ett eller flere gitte øyeblikk: Statuen i en gestus, landskapet i en midlertidig, ubevegelig synsvinkel. Men hva med de vekslende synsvinklers uendelige bevegelighet? og den stadige omsmeltningsprosessen som sjelene befinner seg i?
Kunst i alminnelighet abstraherer og konsentrerer, den tar altså fatt i og fremstiller individenes såvel som tingenes ideale og utmerkede vesen. Nåvel, dette forekommer humoristen å være en uforsvarlig forenkling av naturen og en bestrebelse på å gjøre livet altfor rasjonelt eller i det minste for sammenhengende. Det forekommer ham at kunsten i alminnelighet ikke tar tilstrekkelig hensyn til årsakene, til de sanne årsaker som ofte driver den stakkars menneskesjel til de mest ubesindige, fullstendig uforusigelige handlinger. Etter humoristens mening er årsakene i livet aldri så logiske, så velordnede som i våre sedvanlige kunstverker, hvor allting i grunnen er innrettet, sammensatt, ordnet med det mål for øye som forfatteren har satt seg. Orden? sammenheng? Men hvis vi inni oss har fire, fem sjeler som strides med hverandre: den instinktive sjel, den moralske sjel, den emosjonelle sjel, den sosiale sjel? Alt ettersom det er den ene eller den annen sjel som dominerer, geberder vår bevissthet seg; og denne fiktive fortolkning av oss selv, av vårt indre vesen som vi ikke kjenner, fordi det aldri viser seg i sin helhet, men snart på en måte, snart på en annen, slik omstendighetene i livet veksler - den tar vi for gyldig og oppriktig.
En episk eller dramatisk dikter kan selvsagt fremstille en helt hos hvem det viser seg motsatte og motstridende elementer i kamp med hverandre; men av disse elementer komponerer han en karakter som han vil fremstille koherent i enhver av dens handlinger. Nåvel, humoristen gjør akkurat det motsatte: Han dekomponerer karakteren i dens bestanddeler; og mens dikteren av den første type beflitter seg på å fremstille karakteren koherent i enhver av dens handlinger, så morer den humoristiske dikter seg med å fremstille den i dens inkongruenser.
Humoristen anerkjenner ikke helter; eller rettere, han overlater til andre å fremstille heltene; for sin del vet han hva en legende er og hvordan den blir skapt, han vet hva historien er, og hvordan den blir skapt; alle sammen er de mer eller mindre ideale komposisjoner, og jo mer de gjør fordring på å være virkelige, desto mer blir de kanskje ideale: Komposisjoner som han fornøyer seg med å dekomponere; skjønt man ikke kan påstå det er noen behagelig fornøyelse.
Han ser verden, om ikke likefrem naken, så i bare skjorten så å si: I bare skjorten ser han den kongen som gjør slikt et strålende inntrykk når man ser ham majestetisk komponert på sin trone, med scepter og krone og kappe av purpur og hermelin. Og det er best å unngå å komponere de døde med altfor megen pomp på katafalkene i sørgekapellene, for humoristen er i stand til å bringe seg selv denne komposisjon, hele dette utstyr ut av lage; for eksempel kan han, midt oppi de tilstedeværendes bedrøvelse, finne på å høre en eller annen luguber rumling i maven på den døde der han ligger kald og stiv, men med ordener og snippkjole, og utbryte (ettersom visse ting lyder best på latin):
- Digestio post mortem. (Fordøyelse etter dødens inntreden.)
Også de østerrikske soldatene fra Giustis dikt, som vi tok for oss i begynnelsen, fremstår til slutt for dikteren som medynkverdige mennesker i bare skjorten: De blir med andre ord avkledd de forhatte uniformene som dikteren oppfatter som et symbol på fedrelandets underkastelse. Disse uniformene komponerer i dikterens sinn en ideal fremstilling av fedrelandet som slave; ettertanken dekomponerer fremstillingen, avkler disse soldatene og ser dem som en flokk plagede og forhånte stakkarer.
"Mennesket er et dyr med tøy på, - sier Carlyle i sin Sartor Resartus, - samfunnet er bygget på tøy." Og tøyet komponerer det også, det komponerer og skjuler: To ting som humoristen ikke kan utstå.
Den ideale konstruksjon i de gjengse, kunstneriske frembringelser hvor alle elementene åpenbart støtter hverandre og virker i samdrektighet, forekommer humoristen å være meget fjernt fra det nakne liv, naturen uten orden, i hvert fall uten åpenbar orden, fullt av motsigelser.
De handlinger som setter en karakter i relieff, trer i den sanne virkelighet frem på en bakgrunn av vanlige tildragelser, av hverdagslige detaljer. Men forfatterne benytter seg i regelen ikke av dem, eller de bryr seg lite om dem, som om disse tildragelsene, disse detaljene var uten verdi eller var overflødige og betydningsløse. Humoristen derimot setter stor pris på dem. Finner man kanskje ikke i naturen gullet blandet med jord? Nåvel, de vanlige forfatterne kaster bort jorden og viser frem gullet som nyslåtte gullmynter, omhyggelig silt, omhyggelig smeltet, omhyggelig veid og med deres merke og våpen omhyggelig prentet inn. Men humoristen vet at de vanlige tildragelsene, de hverdagslige detaljene, kort sagt livets materialitet, så mangfoldig og komplekst som det er, krast strider mot disse ideale forenklingene: De tilskynder til handlinger, inspirerer til tanker og følelser som støter an mot hele den harmoniske logikk i de omstendigheter og karakterer som blir skildret av vanlige forfattere. Og hva med det uforutsette i livet? Og den avgrunn som åpner seg i sjelene? Føler vi ikke ofte at det inni oss glimter av merkelige tanker, nærmest lynglimt av galskap, fornuftsstridige tanker som vi ikke engang tør betro oss selv, som om de virkelig stammet fra en annen sjal enn den vi er vant til å vedkjenne oss? Herav hele denne søken i den humoristiske diktning etter de mest intime, de aller minste enkeltheter, som kanskje kan forekomme vulgære og trivielle hvis de sammenholdes med de idealiserende synteser som ellers er vanlige i kunsten, og denne søken etter konflikter og motsigelser som verket baserer seg på, til forskjell fra den sammenheng som de andre tilstreber; herav alt det oppstykkete, usammenhengende, lunefulle, alle disse digresjoner som man støter på i det humoristiske verk, i motsetning til den velordnede konstruksjon, til komposisjonen i det vanlige kunstverk.
De er frukten av den ettertanken som dekomponerer. "Hvis Kleopatras nese hadde vært lengre, hvem vet hvilke andre tildragelser verden ville blitt vidne til." Og dette hvis, denne vesle partikkelen som man kan innskrive, ramme inn som en kile i alle tildragelser, så megen og så mange slags splittelse som det kan frembringe, så megen oppløsning som det kan forårsake i hendene på en humorist som for eksempel Sterne, som ser hele verden styrt av det uendelig små!
For å oppsummere: Humor består i følelsen av motsetningen, og denne følelsen blir fremkalt av den særlige virksomhet som ettertanken utøver; ettertanken skjuler seg ikke, den blir ikke, slik det ellers gjerne er tilfellet i kunsten, en form for følelse, men følelsens motsetning, skjønt den skritt for skritt følger følelsen som skyggen følger legemet. Den vanlige kunstner er kun opptatt av legemet: Humoristen er opptatt av legemet og skyggen, og undertiden mer av skyggen enn av legemet; han legger merke til alle skyggens påfunn, hvordan den snart forlenges, snart forkortes, nesten som om den drev gjøn med kroppen, som imidlertid ikke akter på den og ikke bryr seg med den.
I middelalderens komiske fremstillinger av djevelen finner vi en skolegutt som vil narre ham og gir ham i oppgave å fange sin egen skygge på muren. Den som fremstilte denne djevelen, var bestemt ingen humorist. Hvor meget en skygge er verdt, det vet humoristen godt: Chamissos Peter Schlemihl kan gi beskjed.
Luigi Pirandello (1867-1936) er best kjent som dramatiker og novelleforfatter, men han skrev innen alle genre. Taviani-brødrene har laget fremragende filmer med utgangspunkt i hans skjønnlitteratur, senest med Du ler. Om humor er hans mest omfattende estetiske skrift. Han fikk nobelprisen i litteratur i 1934. Utdraget er fra andre del av Om humor, utgitt i 1994 på PAX forlag i serien pax-palimpsest, oversatt av Mikkel B. Tin.
aktuell link:
www.omega23.com/world_literature_laureates/Luigi_Pirandello.html