STEDER SOM KOMMUNISERER — OM TATE MODERN
av Torbjørn Goa
alle foto: Marcus Leith




Arkitektur er kommunikasjon. Tate Modern er et lysende eksempel på arkitektur som kommuniserer åpenhet og ærlighet.

Tate Modern i London viser internasjonal kunst fra det 20. århundre, og er anerkjent som ett av verdens fire viktigste gallerier i denne sjangeren. Det første som slår en når en kommer inn i galleriet er at det er så mange vanlige mennesker der. Besøkende må forberede seg på å gå i kø, omringet av barnevogner og unger som hyler i vilter lek. Svartkledde rike damer med blått hår er i mindretall, og i stedet møter en et yrende folkeliv med ungdommer, bestemødre og barn. Det er ikke en overdrivelse å si at galleriet er fylt opp til randen. Fra mai til oktober 2000 har galleriet hatt 2,5 millioner besøkende, så tallene taler sitt klare språk.

For bare noen få år siden hadde ikke akkurat moderne kunst bred appell, så hvorfor har galleriet blitt så populært? Suksessen blir et enda større mirakel når en tar i betrakting hvilket jerngrep klasseskillene enda har på Storbritannia, og at moderne kunst definitivt har vært en rikmannsgreie. Jo Walton, en av omviserne ved museet, kommenterer:
- Det forundrer meg virkelig at så mange folk kommer og ser på grensesprengende moderne kunst, i et land som i grunnen ikke har en tradisjon for dette.

Men hva har skjedd? Hvordan har man klart å gjøre et museum for moderne kunst om til et sted som tiltrekker massene?

Tilnærmelig arkitektur
En del av grunnen til Tate Moderns suksess ligger i det svært sterke og tilnærmelige arkitektoniske utrykket. Institusjoner som vil formidle et budskap til publikum, blir mer og mer klar over at den fysiske utformingen av stedet er noe av det viktigste for å nå fram. Massene, den vanlige mann i gata, blir tiltrukket av vakker og intelligent arkitektur som er en attraksjon i seg selv. Viktigheten av det arkitektoniske uttrykket er spesielt åpenbar når man tar i betraktning den flengende kritikken arkitekturen til for eksempel Millennium Dome har fått, og den påfølgende katastrofale publikumssvikten. I kontrast til dette har Tate Modern, noen kilometer lenger nede ved Themsen, blitt en stor suksess for kun en brøkdel av kostnaden med Millennium Dome.

Hvordan har en så åpnet et såpass lukket sted som en monumental, mørk kraftstasjon, som i mange år naturligvis var fullstendig ignorert av offentligheten? Det er Herzog & de Meuron, de to nærmest geniforklarte sveitsiske arkitektene, som står bak ombyggingen av industribygget til moderne museum. Dette er gjort med stor respekt for byggets originale arkitekt, Sir Giles Gilbert Scott. I stedet for å viske ut byggets særpreg, har Herzog & de Meuron i stor grad basert seg på byggets originale struktur, men lagt til balkonger og broer, en ny rominndeling samt en rekke nye lyskilder.

Herzog & de Meuron sier: - Det er spennende for oss å arbeide med eksisterende strukturer, fordi de forlanger en annen type kreativ kraft og energi. Dette vil bli mer og mer viktig i europeiske byer, fordi du ikke alltid kan begynne fra bunn av. Vår strategi var å akseptere den fysiske kraften til Banksides (kraftstasjonens) fjellignende mursteinsbygning, og til og med å fremheve den i stedet for å prøve å bryte den ned eller forminske den. Dette er en type ’Aikido’-strategi: En bruker sin "motstanders" energi til egne formål. I stedet for å kjempe mot, tar en fatt i denne motenergien og former den på en ny og uventet måte.

Kunsten dominerer
De fleste av de 148 forslagene som ble levert av internasjonale arkitektfirma, som deltok i arkitektkonkurransen, var monumentale og prangende. Ledelsen ved Tate Modern var ikke interessert i en slik løsning, siden dette bare ville gjøre den gamle kraftstasjonen enda mer utilgjengelig for publikum. Herzog & de Meuron ville derimot at kunsten skulle være det dominerende element, ikke arkitekturen.

For å åpne opp kraftstasjonen til et sted folk blir tiltrukket av, har Herzog & de Meuron plassert lysbokser som går langs hele den enorme turbinhallen inne i galleriet. Ute går en stor glasstruktur langs hele toppetasjen, og åpner opp til byggets indre. Denne lysskulpturen gir hele bygget et lyst løft. Et tredje element som gjør stedet mer tilgjengelig, er den nybygde vakre broen som bukter seg i buer av stål og tre over Themsen. Dette er den første broen som er bygget over Themsen siden 1894, og forener to steder i byen, City of London og Bankside i Southwark. Broens skulpturelle kvalitet er ingen tilfeldighet, for den ble til gjennom et samarbeid mellom skulptøren Sir Anthony Caro og arkitektkontoret Foster and Partners.

Gallerier og museer kommuniserer ofte på en ekskluderende måte hvem som er målgruppen for kunsten de formidler. Materialvalget i bygningene får ofte moderne kunstgallerier til å fremstå som polerte templer i marmor med dyr staffasje. På Tate Modern derimot, blir man overrasket over hvor rått og ekte galleriet står frem på grunn av det uvanlige materialvalget. Gulvene er enten dekket av hese, grove planker eller rå betong. Over hele bygget er det tydelige spor etter byggets industrielle fortid siden en kan se strukturens indre skjelett av stål. Denne kombinasjonen av lys som virkemiddel til åpenhet, og det lite pretensiøse materialvalget har tydeligvis truffet blink hos publikum. Den myke summingen fra transformatorene, som enda er i funksjon, fyller galleriet med en underlig og mystisk stemning. Hele tiden blir en minnet på at dette er et industribygg som har blitt inntatt av kunsten. Gjester med bygghistorisk nysgjerrighet kan kikke inn et vindu i 1. Etasje, som viser det ubrukte gamle området under transformatorene.

Tilgang for alle

Turbine Hall
En annen faktor som er svært viktig når det gjelder Tate Moderns suksess som offentlig sted, er det faktum at galleriet er gratis. Dette gjør at folk ikke føler et press til å gjøre unna utstillingen på en dag, og heller velger å kommer tilbake flere ganger. I tillegg åpner dette for folk som ellers ikke har lyst og mulighet til å sette av penger til et galleribesøk.

Selve måten kunsten blir formidlet på er også et radikalt brudd med den etablerte tradisjonen. Dette har ikke uventet vært gjenstand for en flengende kritikk, men kritikken blir i grunnen kraftløs når en ser hvor mye folk som besøker og liker utstillingene. Utstillingene er for øvrig delt inn i fire tematiske deler i stedet for en fremstilling basert på kronologi eller sjanger.

Det nye galleriet gir således liv til en tidligere mørk, industriell del av London. Akkurat som Guggenheimmuseet i Bilbao har løftet regionen ut av økonomisk stillstand, er Tate Modern en katalysator for utvikling i området. Det er anslått at den årlige finansielle effekten av galleriet vil bringe inn mellom 50 og 90 millioner pund til området, samt at Tate Modern vil bidra til at 2400 nye jobber skapes.

Museenes rolle har forandret seg fra å være steder der gjenstander blir oppbevart, til å være en av hovedarenaene for læring, debatt, og meningsutveksling. Tate Modern rekker virkelig ut hånden til lokalbefolkningen med et vell av gratis aktiviteter, blant annet en kunstnerskole for ungdom om sommeren.
- Tate spiller en viktig rolle i London for både briter og turister. For folk som bor i London tilbyr Tate forelesninger, kunstverksted, kurs og familieaktiviteter, så det er mulig å bli svært involvert i galleriet, sier Nadine Thompson ved Tate Modern.

Det er et paradoks at Tate Modern har så stor suksess, tatt i betrakting at kunsten på noen måter har vært på vei ut av etablerte institusjoner. Når en kommer inn i Tate Modern føles bygget ikke som en treg etablert institusjon. Stedet er som en forvokst versjon av de mange uavhengige
galleriene som finnes i Londons forlatte industribygg og fabrikker. Disse uavhengige galleriene var med på å gjenopplive London som et senter for moderne kunst i 1980-årene, og har enda en vital rolle i byens kunstliv. Det at nye institusjoner klarer å forholde seg til ønsket om oppløsning av hierarkiet i kunstens verden, kan vise seg å være samtidskunstens redning i en tid hvor kunsten inntil nylig var på vei ut av institusjonen.

Kunst på nett
Tate Modern lever også gjennom internettsidene sine. På hjemmesiden www.tate.org.uk kan en oppleve kunst av Graham Harwood og Simon Patterson, som har spesiallaget kunst for Tates nettsider, samt se bilder av en god del av den faste samlingen.
– Nettet er svært viktig for oss. Vi har 8 millioner besøkende til våre nettsider hver måned, og vi arbeider hardt for å få så mange bilder som mulig på nett. Tilgang handler ikke bare om gratis entré, det handler om tilgang for forskjellige grupper og handikappede. Tate ser at kunstnere mer og mer bruker moderne teknologi og nettet når de skaper kunst, så nettstedet vårt kan ses på som et selvstendig galleri, sier Nadine Thompson.

Arkitektene Herzog & de Meuron har slik klart å forvandle en enorm mursteinsmonolitt til en industriell kunstkatedral. Samtidig er galleriet blitt et sted som kommuniserer åpenhet og tilnærmelighet. Nadine Thompson avslutter: - Kraftstasjonen er et monument over det 20. århundrets industrisamfunn, og mange er glade for at man har klart å beholde dens ikoniske eksteriør, samtidig som en har skapt noe spennende, nytt og passende for det 21. århundre.




Torbjørn Goa er frilansjournalist med bakgrunn fra Edinburgh og Melbourne. Han har jobbet som journalist og fotograf for WWW.TROLLIORD.ORG, og arbeider med kommunikasjon og media.
v Torbjørn Goa
alle foto: Marcus Leith