Og det er vanskelig å være likegyldig til dette forfatterskapet. På 17 år har Øyvind Berg gitt ut så mye som 20 bøker og skrevet og publisert ikke langt fra 400 dikt. Hele denne tida har han stått for en kompromissløs og grovkornet poesi som går langt ut over det som har vært regnet som god tone innenfor tradisjonell lyrikk. Janike Kampevold Larsen har sagt: "For noen krever nok lesningen av Bergs poesi at de omvurderer sin oppfatning av hva som er poetisk — og ikke minst hva som er vakkert."

For Øyvind Berg fins det ingen ord som ikke kan brukes i dikt, og det fins knapt noen uttrykksform han ikke har benyttet seg av. Han skriver et muntlig slang- og gatespråk, som han selv sier er mye mer kreativt enn det "offisielle". Poesien hans spenner over alle mulige sinnsstemninger og sjangere: fra raseri til glede, fra prosa til drama og fra tragedie til komedie — av og til innenfor det samme diktet. Det er neppe noen som i så stor grad har insistert på humor i poesien som han, og som slipper så godt unna med det. Selv har han sagt at han prøver å skrive på en sånn måte at det skal fenge, selv om du ikke har peiling på hva det handler om — fordi diktet skal treffe deg i magen først, og i hodet seinere.

Det er da heller ikke noen enkel lyrikk Øyvind Berg skriver. Få poeter har et så solid filosofisk og teoretisk fundament for diktene sine som han. Dette fundamentet kan for eksempel komme til syne i direkte eller indirekte henvisninger til alt fra gamle egyptiske papyrusruller til samtidige litterære debatter. På grunn av — og til tross for — alle disse tingene, oppnår han en poesi som på samme tid er befriende og plagsom, innlysende og ugjennomtrengelig, lattervekkende og dypt alvorlig. I det bergske univers henger høyt og lavt sammen, og "[f]or å slippe ut av det selvsagte," som han sier, blir det viktig å sette disse motsetningene inn i et spenningsforhold. Eller, som han nylig har formulert det: "Poesi er maksimalt bråk, forstyrrelse, betydningshopp og unnasluntring."

Resultatet av denne definisjonen blir dikt som både kan sjokkere og provosere, og vi får en poesi som ikke ligner på noe annet her i landet, og neppe noen andre steder heller. Det kan være én av grunnene til at Øyvind Berg lenge før han fylte 40 år hadde fått diktene sine oversatt til både engelsk, tysk og dansk. Hjemme i Norge har han etter hvert blitt inkludert i flere lyrikkantologier, og han har mottatt flere prestisjefylte utmerkelser. For en måned siden fikk han Aschehoug-prisen for 1999. I den forbindelse sa litteraturkritikerlagets leder, Trond Haugen: "Øyvind Berg er et konstant uromoment i norsk litteratur. Han skriver poesi som minner om total solformørkelse. Hvis leseren lar være å snu seg vekk, men heller ser, vil noe skje."

Totale solformørkelser ser man jo ikke hver dag — så dere får passe på!



Per Gunnar Linvik studerer ved universitetet i Trondheim, hvor han skriver på en hovedoppgave om Øyvind Bergs diktning.