Kunsten å tenke
- Om Bruce Gilchrist på Stavanger Speculum

av Eivind Buene


En lørdag i april
Oslo, en lørdag i begynelsen av april. Jeg rusler opp teatergata, og svinger inn i nummer 3. I tredje etasje ligger det som tidligere var Galleri Struts. Jeg blir møtt i døra av Bruce Gilchrist, og geleidet gjennom inn i et stort tomt rom med vinduer mot bakgården. I det ene hjørnet står et stort skrivebord og et par stoler. Etter en stund blir det festet en rekke ledninger til hodet mitt, ledninger som i den andre enden kobles til et elektronisk apparat som registrerer hjernebølger. Dette er igjen koblet til en computer og et videokamera. Noteark og skriveredskaper blir lagt foran meg på skrivebordet, og jeg kan begynne å komponere.

Undertegnede er altså komponist, og blitt spurt om å delta på et prosjekt i regi av den britiske kunstneren Bruce Gilchrist. Hva selve prosjektet skal gå ut på har jeg veldig liten forkunnskap om i det jeg entrer lokalet. Men etter en times samtale med Gilchrist og dataprogrammereren Jonny Bradley er jeg litt mere opplyst. Det følgende er en liten rapport om et pågående kunstprosjekt sett fra en "utenforstående deltager", om det finnes noe slikt.

En performance under Stavanger Speculum
Dette prosjektet skal lede frem mot en performance under Stavanger Speculum i juni 2000. Formålet er å oversette hjernebølger til musikk, via endel omveier og diskursive utflukter. Det hele begynner med at hjernebølgene til endel komponister registreres under selve komponeringsakten. Denne registreringen lagres som datafiler, og er synkronisert med en videofilm med bilder av notearket under komponeringen. Slik kan man spore forskjellige sekvenser av hjernebølger til et eksakt materiale. Man kan spore hva som skjer i hjernen når komponisten kikker ut av vinduet, tygger på blyanten eller realiserer en idé på notearket.

Etter å ha samplet flere komponisters aktivitet på denne måten, sitter man med en databank med filer av hjernebølger. Og man har et spesifikt musikalsk materiale som hører til den enkelte "hjernefilen". Dette musikalske materialet gjøres om til midifiler, en digital form for lagring av noter. Dette muliggjør et sluttresultat i form av en performance: Her kobles et antall personer (ikke musikere eller komponister) opp til de samme apparatene, og nye registreringer foretas. Disse registreringene sammenlignes i computeren i real time, og trigger de filene fra databanken som de ligner mest på. Nå blir musikkfilene som hører til den "utvalgte " hjernefilen aktivisert på en skjerm, hvor musikere sitter klare for å fremføre dem. I mellomtiden har de oppkoblede personenene sannsynligvis tenkt på noe annet, og dermed trigget nye filer som igjen blir sendt til musikerne. Slik er vi inne i et kretsløp av tanker og musikk hvor det er hjerneaktiviteten til de oppkoblede personene i performancen som styrer det endelige musikalske resultatet.

Et kontinuerlig prosjekt
Før kunststudiene ved Goldsmiths College, arbeidet Bruce Gilchrist med vitenskaplig forskning. Herfra har han tatt med seg metodikk og begreper, referanser og betraktningsmåter inn i kunstutøvelsen og gjort det til en integrert del. Og her spiller computeren en essensiell rolle.

Jonny Bradley gjør alt programeringsarbeidet i Gilchrists installasjoner / performancer, og er i stor grad en med-skaper. Bradley har også kunststudier bak seg, men har alltid vært opptatt av computerprogrammering. Derfor begynte han med kommersielt video- og filmarbeide for TV etter endt utdannelse, det eneste stedet hvor han kunne kombinere visuelt arbeide med programmering. Derfra gikk han videre til multimedia. Gilchrist og Bradley har samarbeidet med en rekke prosjekter siden 1995. Det vil egentlig være mere riktig å kalle det ulike realiseringer av ett og samme prosjekt. Det hele begynte med et prosjekt kalt "Lucid Dreaming" hvor Gilcrist registrerte hjernebølger fra drømmer. Han skrev også ned symboler og historier fra drømmene. Dette materialet ble video-prosjisert under en søvn-performance hvor hjerneaktiviteten hos den sovende Gilchrist ble brukt til å trigge billed- og tekstfiler.

"Lucid Dreaming" innbrakte Gilchrist/Bradley The ICA/ Toshiba art and innovation award, og ble begynnelsen på et fruktbart samarbeide. De har gjort tilsvarende arbeider med en forfatter, hvor hjerneaktiviteten ble registrert mens han tenkte på en roman han var i ferd med å skrive. I perfromancen fant computeren frem til den teksten som var nærmest relatert til den hjerneaktiviteten som ble registrert i øyeblikket. Diverse enklere feedbackprosjekter har vært realisert, bla. med vibrerende møbler og klær, hvor hjerneaktiviteten har blit gjort følbar på kroppen.

Det hittil største prosjektet har gått under tittelen "Syzygy", som dreier seg om sammenhengen hjerne/vær. Her ble det samarbeidet med en gruppe drageflyvere, som fløy drager med utstyr til å registerere atmosfæriske data. Fra daglige flyvninger på vestkysten av Skottland ble data sendt fra radiosendere i dragen, via internett, til Institute for Contemporary Art i London (ICA), hvor dette datamaterialet ble brukt til å lage en skulptur i real time. (Dette ble gjort ved hjelp av såkalte elektro-biologiske væsker som stivner når de mottar elektriske impulser.) Hele denne operasjonen ble gjentatt under solformørkelsen i Devon, hvor dragene registrere lysinformasjon og sendt dataene til et galleri. Her ble disse datasekvensene kjørt i loop, slik at solformørkelsen ble "gjentatt" i galleriet over en periode på flere uker. Mere info om Syzygy finnnes på http://www.shoevegas.com/syzygy og http://www.newmediacentre.com/projects/syzygy

Et siste prosjekt som kan være verdt å nevne, er et skulpturprosjekt som ennå ikke er realisert. Her blir tankeaktiviteten hos mennesker som kikker på stereobilder av enkle former (kule, pyramide etc.) registrert. Dette danner grunnlaget for en database, som under performancen blir linket opp mot en rask prototypemaskin, som lager skulpturelle objekter der og da.

Et dataprogram
Gjennom alt dette ser vi konturene av et work in progress, hvor stadige resultater og evalueringer gir ny input til videre realiseringer. Selve kunstverket er en stadig pågående undersøkelse av visse grunnleggende ideer. Disse ideene realiseres i en rekke prosjekter hvor visse forutsetninger og faktorer er i konstant endring, men som alle kretser omkring de samme sentrale problemstillingene. Slik blir den musikalske realiseringen bare en av mange mulige realiseringsformer.

Kjernen i alle disse mulige realiseringene er et dataprogram utviklet av Jonny Bradley, som går under navnet Dream Engine. (Dette kan sjekkes ut på hjemmesiden http://www.artEMERGENT.org.uk) Som et organisk materiale i satdig vekst, omformes, utvikles og utvides dette programmet fra realisering til realisering. Dermed blir programmet og programmeringsarbeidet en metafor for work in progress-aspektet av dette prosjektet. Men det blir også en metafor for selve det materialet som hele prosjektet bygger på, nemlig den mennesklige hjerneaktiviteten. Programmet må ta opp i seg lærdommer av tidligere feil, samtidig som det hele tiden må utvikles og lære nye rutiner og gjøre seg kjent med nye områder av kunstproduksjon.

En impuls fra John Cage
Den første impulsen til en musikalsk realisering kom fra det herostratisk berømte pianostyket 4'33 av den amerikanske komponisten John Cage. I dette stykket skal pianisten sette seg ned ved flygelet, slå opp notene og gjøre seg klar til å fremføre musikken. Men han spiller ikke en tone. Cage vil fokusere på lydene i salen, knirkingen i stoler og hosting fra publikum. Publikumslydene blir musikken, og slik forteller Cage at alt kan være musikk. Gilchrist griper imidlertid tak i den poetiske dimensjonen ved denne situasjonen: Hva tenker pianisten på mens han sitter der? Hvordan ville lyden av hjerneimpulsene høres ut, hvordan lyder musikken inne i pianistens hode?

Opprinnelig var ideen å realisere dette med en komponist/utøver, å transformere hjerneaktiviteten til lyd. Senere fikk Gilchrist/Bradley en invitasjon til å delta på en festival i London, hvor Piano Circus skulle urfremføre et nytt verk av komponisten Nikki Yeo. Dette ledet til et samarbeide hvor komponistens hjerneaktivitet ble registrert mens vedkommende tenkte over partituret sitt. Disse impulsene ble direkte overført til musikk, som så ble fremført før komponistens eget partitur ble fremført.

Dette forsøket på å oversette hjernebølger direkte til musikk, uten å gå noen omveier om komponeringsprosesser, viste seg å ikke være udelt vellyket ifølge Jonny Bradley. De som har en viss kjennskap til musikalske algoritmer vet at musikk ganske enkelt kan abstraheres til tallmateriale. Både tonehøyder og rytmer kan representeres av tall, likeledes klangfarger og dynamikk. Problemene begynner imidlertid når denne informasjonen skal settes sammen til meningsbærende helheter, noe som ikke er like enkelt. Det er med andre ord enkelt å dekonstruere et musikalsk materiale til abstrakte bestanddeler, men ikke like lett å gå den andre veien uten å ta en hel rekke prinsipielle beslutninger som har med komponering å gjøre. Det er ikke vanskelig rent teknisk, men resultatet blit sjelden særlig interessant.

Derfor oppdaget Bradley i det første prosjektet at han ble nødt til å legge inn en hel del forutsetninger i programmeringen, beslutninger som lå utenfor hans kompetansefelt og som ikke nødvendigvis ga særlig spennende resultater. Til neste realisering besluttet man derfor å invitere komponister til å lage musikalske objekter (de tidligere omtalte hjernebølge- og musikkfilene) som kunne brukes til Speculum-prosjektet.

Et kompositorisk synspunkt
Sett fra synspunktet til en komponist, er dette arbeidet viktig på flere måter. For det første, bringes musikk og arbeide med lyd inn i en større kunst-diskurs. Dette er helt nødvendig for en kunstform som lett kan bli innadvendt og konserverende i form og uttrykk. For det andre gjør Gilchrist/Bradley dette på en måte som tar dette feltet på alvor på en helt annen måte enn mye såkalt lydkunst. Når lydsfæren bringes inn i en i første rekke visuell kunstverden gjøres dette ofte på svært dilletantiske måter, og resultatet blir at hjulet finnes opp gang på gang.

I sitt prosjekt tar Gilchrist med i betraktningen de immanente materielle og konseptuelle kvalitetene som særtegner lyd som kunstuttrykk. Gilchrist lykkes med sitt "tankearbeid" i å mediere mellom det konseptuell og det materielle. Disse tilsynelatende motsetningsfylte sfærene kommer begge til uttrykk på en måte som gjør at sammenhenger og forflytninger mellom de to områdene blir mer enn bare påstander. Dette uttrykkes spesielt i den umiddelbare og reelle sammenhengen som finnes mellom tanke (målt som hjernebølger) og handling (uttrykt som bilde, som lyd, som tekst etc.) På samme måte kan man si at andre motsetningspar løper sammen innenfor en og samme bevegelse: Det fysiske smeltes sammen med det virtuelle, det diskursive får et motsvar i reelle, subjektive uttrykk. Istedenfor å holde fast ved en fiktiv forestilling om at data friksjonsfritt og uten subjektive valg kan transformeres til meningsfylt lyd, går man omveien om en kompositorisk disiplin som gir en tiltrengt motstand i kraft av sin partikulære natur.

Kanskje er dette grunnen(e) til at jeg opplever Gilchrists performancer som et helhetlig kunst/teknologi prosjekt. Det dukker stadig opp forsøk på å integrere ny teknologi i en kunstnerisk diskurs, men det hører med til sjeldenhetene at det oppleves som helhetlige uttrykk. Altfor ofte blir en av dimensjonene stående som utenpåklistret, eller de fremstår som parallelle forløp uten kryssende forbindelseslinjer. Under Stavanger Speculum performancen vil vi kanskje oppleve et kunstuttrykk hvor teknologien er oppslukt i det det skal uttrykke, samtidig som uttrykket ikke er tenkelig uten teknologien. Det er alltids lov å håpe.




Eivind Buene er komponist og medredaktør av musikktidsskriftet Parergon.