Av Jan Inge Reilstad

UTOPIA. NÅ? Nå når markedet, mediene og moten har skutt utopien ut i det blå sammen med Gud og kommunismen og andre former for fellesskapstenkning? Nå? I et samfunn som de nye ml-erne (markedsliberalistene) pisker videre som om buskene ville begynne å brenne om de la pisken fra seg og bød på gulrøtter eller kunst som var noe mer enn design.

UTOPIA. Nå? Ja, kanskje det. Kanskje er det slik at vi akkurat nå lever i en tid hvor utopien og dystopien ligger like tunge i vektskålene og balanserer – de vektskålene vi veier vår forståelse av verden med. At det allerede er gått så lang tid siden 1989 at markedet og moten har slått sprekker, og inn pipler fellesskapet og andre typer av verdidannelse enn dem vi kan avlese i valutakurser, aksjekurser, rentepriser og verdikommisjonære idealer om konsensus.

LOCALMOTIVES er jo forresten en utopi, tenkte jeg, tidsskriftet finnes, men på nettet, et ikke-sted, et outopos. LOCALMOTIVES hadde uansett fått klarsignal til et intervju med kurator for UTOPIA-utstillingen på Rogaland Kunstmuseum, Trond Borgen. På vei opp skrev jeg følgende stikkord i katalogen jeg hadde fått av direktør og medkurator Einar Børresen: Samtidskunst – UTOPIA – En ny humanisme? Jeg så for meg en tripp-trapp-tresko utvikling av intervjuet, hvor samtidskunsten skulle fremstå som det stedet hvor man i dag står nærmest å finne frem til alternative tenke- og væremåter, til noe som kan angi en ny måte å tenke humanisme på i en tid som gisper etter luft med nok oksygen. Som kan tegne opp et sted hvor det finnes atmosfære med nok menneskevennlighet til at en kan puste ut og se den andre og seg selv på nye måter. Det virket som en passe utopisk målsetning.


LOCALMOTIVES: Hvorfor akkurat denne utstillingen av samtidskunst, nå?
Trond Borgen: Først og fremst for å gjøre noe som er så bra at folk ikke kan unngå å bli berørt. Uten at jeg tror at vi kan eller skal vekke folk. Berøring heller enn oppvåkning, tror jeg. Folk som ikke har sett så mye samtidskunst kan kanskje likevel ved denne utstillingen i større grad få en fornemmelse av kvalitetsforskjeller i samtidskunsten: Hva er bra? Hva er ikke så bra? Det ligger selvsagt en pedagogisk oppgave i å fortelle folk dette. Og det er vanskelig. Vi lager for eksempel en rimelig katalog, som likevel ikke blir lest av særlig mange. Den lokale pressen, altså her Stavanger Aftenblad, har laget en tullereportasje om åpningen av utstillingen, som faktisk var del av en kunsthelg uten like i Stavangers historie. Det er for så vidt greit nok med en legmannsreportasje også om en slik hendelse, men det er jo svært dårlig om det blir med det. Selvsagt kommer det senere en faglig anmeldelse, men det er bare SÅ viktig at det finnes et faglig blikk utenfor museet, som kan se hva dette er for noe – og som markerer det ved å løfte det frem på skikkelig vis. Problemet er at de aller fleste medier og formidlingsinstanser behandler samtidskunstens verk og måter som kuriositeter. Jeg tror jo likevel at både avis og TV kommer etter hvert som de ser folket besøker utstillingen. Men det blir litt i feil rekkefølge det hele.

Pedagogisk sett: Er ikke de videregående skolene de viktigste å nå frem til? Når man skal prøve å nå frem til dem utenfor institusjonen KUNST, mener jeg. Denne utstillingen må jo være perfekt for skolene?
Vi vet jo godt hva som er lagt ned av arbeid med denne utstillingen. Vi vet hvor bra den er. Derfor har vi også sendt ut veldig mye informasjon, bl.a. til alle skoler. Og vi merker allerede en stor pågang fra disse. Jeg er selv lærer, og har hatt omvisning med mine kolleger, som alle sier at de får mye mer ut av kunsten med en slik omvisning. I dag er det uansett slik at samtidskunsten er en spesialisert nisje som krever en tekst, krever en oppklarende rammefortelling. Den finner du da dels i katalogen, og du kan få den i og ved en omvisning.

Hvorfor akkurat temaet UTOPIA, når, som du sier, museet skal servere regionen samtidskunst fra øverste hylle?
Selve temaet er oppstått i dialog mellom Rogaland Kunstmuseum og Stavanger 2000. Sistnevnte tar i sitt program for høsten 2000 opp problematikken rundt DEKALOGEN. Jeg kom selv inn på et senere tidspunkt, og nok fordi at direktør Einar Børresen trengte en medkurator med et stort kontaktnett og god oversikt over samtidskunsten. Men UTOPIA er jo et godt tema i våre dager, synes du ikke?

Utopien vil vel alltid være et nødvendig fokus. Av katalogtekstene kan jeg forresten se at du og Børresen tydeligvis har forskjellige innfallsvinkler til temaet?
Ja. Akkurat det er som du sier ganske så tydelig i katalogen. (Katalogtekstene er publisert i dette nummeret av Localmotives. Red.) Hans utgangspunkt er den franske moralfilosofen Emmanuel Levinas. Mens mitt utgangspunkt mer er det jeg har arbeidet med i flere år, og som jeg har dristet meg til å kalle "den nye humanismen", og som kanskje kan lyde noe heroisk, men noe skal man jo kalle det også. Jeg så med en gang at mitt perspektiv også teoretisk-estetisk passet godt inn i UTOPIA-konseptet. Du kan si at utstillingen befinner seg i skjæringspunktet mellom disse våre utgangspunkt og perspektiv.

Hvordan formidle UTOPIA i samtidskunstens format med to ulike blikk?
Vel. Vi bestemte oss tidlig for å lage en åpen utstilling. Vi ville ikke lage en katalogutstilling som pretenderte å si: Se her er utopien i samtidskunsten. Og vi ville unngå det altfor pedagogiske i forhold til temaet, med verk og deler som alle intuitivt forsto. Et vidt utopibegrep altså. Og så var det viktig å lage en utstilling med en viss dialektikk, hvor det om mulig pågikk en indre dialog mellom verkene selv.

Da jeg gikk gjennom utstillingen så tenkte jeg; dette er jo utstillingen DYSTOPIA…?
Vi er nok mer optimistiske vi da. Men, nettopp! Den dialektikken vi søkte var helt klart også en som gikk mellom Utopi og Dystopi. Det er likevel ikke tvil om at de utopiske verkene er i flertall på utstillingen. Personlig mener jeg at også et verk som Lova Hamiltons slaktevideo, som nok folk flest mener er dystopisk – hvor hun drikker dyreinnvoller og spyr dem opp igjen – også kan tolkes i en utopisk og mer optimistisk retning.

Forholdet mellom utopi og dystopi er uansett interessant. Skrur man disse begrepene inn i realsamfunnet får vi kanskje en variant av det liberale dilemma, slik for eksempel Hans Skjervheim en gang utla det, med basis i den borgerlige revolusjonen og jakobinerne; altså først revolusjonen (utopiens innfrielse) og så nedslaktingen som går andre veien etterpå (dystopien), slik vi så tydelig også har sett det nært oss, i Jugoslavia, i dette tiåret…
Ja, og da er det interessant med Ma Liuming sitt bidrag til utstillingen. Han kler først av seg, før han smører inn den spede kroppen sin med sminke, slik at han blir nærmest androgyn, og så går han helt naken og sårbar på den kinesiske muren, som vel er det største og mest potente maktsymbolet noen gang bygget. Det blir litt: Faen heller, jeg er et menneske. Slik settes en liten menneskelig målestokk fast midt oppå dette enorme maktsymbolet. Det synes jeg er utrolig flott.

Selv ble jeg vel enda mer, la oss si skrekkslagen, av Ingvar Cronhammars installasjon, som er et sort fascistoid bilde av Makt og Maktens kretsløp. Fire gigantiske sorte stoler mot hverandre i et sluttet kretsløp som det renner olje nedad stolryggene av, alt helt sort…
Et aktuelt stikkord her er jo Orkla, ikke sant. Det kalde styret hvor de store beslutninger tas helt kaldt og kynisk, og hvor systemet oljes helt systematisk for å kunne tjene mer penger.

Denne oljen som renner nedad stolryggene minnet meg om filmen The Shining av Stanley Kubrick, hvor blodet plutselig tar til å fosse nedad veggene...
Ja. Det er klart at for slike Orkla-folk som driver og flytter på pengene sine for å tjene enda mer, så vil jo Cronhammars installasjon nettopp være en slags kynisk utopi. For oss andre vil det helt klart være utopiens vrengebilde. Helt avskåret fra menneskelige hensyn og følelser. Helt glatt og sort. Friksjonsløst. Svære stoler med et kyklopisk lys øverst. Cronhammar var forresten veldig glad for det rommet han fikk, som han mente hadde helt perfekte proporsjoner.

Tilbake til ditt og Børresens forskjellige teoretiske utgangspunkt. Børresen vektla Levinas, du har bl.a. vektlagt Beuys. I stikkordsform leste jeg det slik: Levinas – mimesis – den Andre; Beuys – poiesis – overmennesket. Hva ligger det i dette spennet for utstillingens del?
Det er jo et gap her. Og det er derfor vi har arbeidet så fruktbart, synes vi, med å forsøke å nå frem til det punktet som gjør det mulig å krysse over kløften. Det finnes, fant vi også ut, så mange forskjellige utopiske uttrykk i samtidskunsten, at man faktisk kan fylle dette gapet med verk uten at selve gapet blir usynlig.

Hva slags jeg-dannelse er det som foreslås i utstillingen med to så vidt forskjellige utgangspunkt? Kan du gi noen flere kjennetegn på dette? For en slik humanisme?
Det er alltid nødvendig å velge hvilke meningsretninger man ønsker å tilby med en utstilling. Vi har landet på flerfoldigheten heller enn det mer entydige. Det er kanskje lettest å være konkret i forbindelse med spørsmålet. Når Levinas snakker om den annen, og som følge av det nærmest behandler kunsten som et sted hvor billedforbud er nødvendig – for kunsten kan trekke oppmerksomheten bort fra det egentlige, altså fra møtet med den annens blikk og ansikt. Ja, så finner vi dette perspektivet kanskje spesielt godt igjen hos Inta Ruka. Hennes sort hvitt bilder av beboerne i en latvisk landsby, hverdagsbilder hvor fotografen utnytter dagslyset på enkleste vis, det er så flott og enkelt. Det er nettopp en menneskelig verdighet som lyser ut av alle disse ansiktene. Her møter vi den Andre i kunsten.

Selv fikk jeg maleriske assosiasjoner til tidlig Van Gogh med potetspiserne, eller til Kollwitz’ bilder. De fattige menneskenes verdighet…
Ja, nemlig. Så har vi det andre perspektivet som er mitt utgangspunkt, for eksempel ved tekstilene til Charles La Belle fra USA. Det er et møkkete laken og et madrasstrekk som han har rasket med seg fra lugubre hotell i Los Angeles. Hotell som frekventeres av prostituerte og deres kunder. Det vi finner her er også et avtrykk, men ikke av den menneskelige verdigheten som finnes i Rukas fotografier. Det La Belle gjør når han henger opp lakenet sitt, er egentlig en form for sporsikring. Han sikrer seg det flekkete lakenet som et relikvie. Han forsterker et slikt inntrykk ved å brodere blomster og tekst på lakenet. Når det kommer opp på veggen så blir det hengende nesten som Santa Veronicas svetteduk. Dette og andre slike malerier fra 1600-tallet viser avtrykket av Gud og det guddommelige, mens La Belle viser frem det menneskelige, eller kanskje heller det guddommelige i mennesket selv. Når den vertikale transcendensen er borte, for å si det med den franske filosofen Luc Ferry, så er likevel den horisontale igjen, og kanskje viktigere enn før. Vår utstilling påstår at det er en underlig forbindelse mellom Ruka og La Belle, som nettopp finnes på dette humanistiske planet. Disse to verkene kobler på sitt vis også sammen våre to forskjellige teoretiske utgangspunkt.
Er det slik en utstilling i kamp med seg selv dette her? Et sted hvor vi ser kunsten i dialog med seg selv og egen nytte?

Vi ville ikke gå lenger enn vi her har gjort. Vi ville sette frem verk som skaper rom. Vi ville ikke presse materialet ut den altfor smale meningsveien. Vi kan vel si at vi forsøker å åpne opp det menneskelige feltet med samtidskunsten som verktøy med denne utstillingen. Med et mer rigid teoretisk utgangspunkt hadde vi kommet for nært et livssyn, utstillingen kunne fort blitt mer firkantet. Vi vil vise at samtidskunsten kan åpne opp mange forskjellige dører, også inn til menneskelige felt eller felt som ikke er rent estetiske. Luft og ledighet er stikkord. Å starte fortolkningsprosesser i tilskuerne, det er viktig.

Det første som møter oss er nesten som to ikke-verk å regne?
Inngangshallen er viktig for utstillingen, ja. Yngvar Larsens forgylte ert, eller irritant, som han kaller den, er plassert sentralt i rommet på sokkel. Det morsomme er jo at erten i H. C. Andersens eventyr faktisk endte på museum. På omvisningene pleier jeg å spørre om dette, og si at vi ikke kan gå videre i utstillingen før rett svar er avgitt. Det var altså egentlig den danske eventyrfortelleren og ikke Marcel Duchamp som oppfant readymaden. På veggen bak sokkelen henger så skiltet fra kunstnergruppa Forced Entertainment: "Don’t look further. This is it". Det antyder både at du ikke trenger å se lenger enn til samtidskunsten for å finne utopier i og for samfunnet, men antyder samtidig også et ironisk blikk. Is this it?

Ja, der er noe. For er det utopier vi har med å gjøre her egentlig? Er ikke utopien uløselig knyttet til et fellesskap, til noen kollektive størrelser, som involverer politiske motiver? Dere antyder i katalogtekstene at utopien ikke lenger er kollektiv men individuell.
Vel, Ma Liuming viser utvilsomt et politisk verk. Anna-Marie Ekstrand skaper en aldeles vill ungpikeverden i sin rosa kitsch-installasjon med tusenvis av ting. Det er et sted som tilsynelatende er helt uberørt av verden utenfor, et helt utopisk sted. Men når du ser nærmere etter har skumle ting skjedd. Politiet har sperret av området. Det ligger et lik inni der. Noe har gått galt. En verden utenfor har nådd inn likevel. Det blir nettopp en kollisjon mellom det rent private, som en slags utopi, og omverdenen som uansett vil berøre oss.

Det er som en moderne hule dette da, en moderne form for eremittvirksomhet, som ligger i den ekstreme individualismen installasjonen antyder?
Ja. Og dette kan man se også i Fin Serck-Hanssens fotografier. Han skaper i sine bilder en ideell drømmeverden av homofile menn som leker med hverandre under vann. Men du ser også boblene. Det antyder at menneskene ikke kan være i denne utopien særlig lenge før surstoffmangelen setter inn. I tillegg har han på veggen ovenfor hengt opp to bilder av to som er ofre for aids. Det viser en verdens, her den homofiles, yttergrenser.

Hva med samtidskunstens utopiske gehalt i forhold til før? Du har vist til fraværet av en religiøs transcendens. Samtidig kommer jo kunsten fra kirken…
Det er nettopp dette som er interessant. Man må finne utopiene på et annet plan rett og slett. Ikke i noe vertikalt religiøst, ikke i noe som er rent. Det er her jeg mener det er rom for begreper om en ny humanisme og nye menneskelige målestokker. Ja, at særlig kunsten er et godt sted å lete, et godt sted å lære seg å fortolke.

Men en slik ny humanisme – hvordan skulle den skille seg fra den tidligere humanismen? Jeg tenker på Faust, som jo er den store myten om det moderne. Hos Goethe ender Faust opp med å si at han er viet til visjonen om å skape dyrkbar mark ved å demme opp havland, han er viet til fremskrittstanken kan vi si. Og selv om Thomas Manns Dr. Faustus er en dystopi i kjølvannet av andre verdenskrig, så er jeg virkelig i tvil om vi har forlatt denne tanken om fremskrittet, forlatt en slik humanisme?
Vel. Jeg tror vi har det. Hvor mye utopi er det igjen? Selv om Fremskrittspartiet blir største partiet i landet er det ikke sikkert det gir oss fremtidsoptimisme. At folk slutter opp om et parti uten program, som er så opportunistisk at det griper enhver sjanse til å vinne velgere på helt løsrevne saker – det sier mye om det norske politiske livet, mindre om fremskrittsoptimisme. Men fremtidsoptimismen som den fremstod gjennom modernismen er i mine øyne en tapt sak. En slik type utopi kan aldri igjen etableres. Så pass pessimistisk er jeg. Spørsmålet er da: Er det bare små restutopier igjen? Det tror jeg det er for tidlig å si noe om.

Men hva slags form skulle en slik ny humanisme anta?
Kanskje er vi i en fase hvor vi må insistere på nettopp å finne disse nye formene for humanisme. Vi står midt oppe i en tid som trenger at intellektuelle og kunstnere, og deres publikum, bruker egne erfaringer og egen virksomhet til å utpensle en ny humanisme. Antony Gormley er for eksempel veldig konsekvent med å bruke den menneskelige kroppen som målestokk i sitt arbeid. Han måler regelrett landskapet fra museet og ned til sjøen med sin egen kropp. Og så lager han en installasjon etter et slikt mønster, hvor skulpturelle avstøpninger av egen kropp plasseres ut for hver gang landskapet synker mot havflaten med en kroppslengde. Enkeltmennesket og kroppen er uansett det man må starte med i denne prosessen med å finne frem til en ny humanisme. Og selvsagt er det et utopisk prosjekt. Det utopiske elementet i Gormleys prosjekt kan vi kanskje også avlese i alle leserbrevene Stavanger Aftenblad har mottatt, fra alle de Tordenskjolds soldater som vil forhindre realiseringen av et skulpturprosjekt med en slik målestokk.

Ad humanisme var vel mitt poeng at det nettopp er en forskjell på hva vi ser i kunsten og i folkedypet, både i forhold til fremskrittsoptimisme og markedsorientering. Og i mellom her står jo også mediene. Når mediene er marked så får vi altfor ofte stoff som latterliggjør det som ikke er flatt og tomt, mens det skrives side opp og side ned om tomme og flate kommersielle aktører – uten noen som helst annen intensjon enn å selge dyrest og dårligst mulige produkter…
Hva markedet gir, markedet får. Hva mediene formidler av tøv blir i samme øyeblikk virkelighet. Når folk får Hagen gir de Hagen tilbake til samfunnet. Når Hagen kommer til makten stanser de byggingen av Opera, eller bygger det om til partihall for Fremskrittspartiet hvor de kan hylle sin fører. Det var en dystopisk fremtidsvisjon.

Kan vi si at de menneskene som nå gir sin stemme til Hagen – det er det moderne overmennesket, fritt og selvrealisert som tanketom pengeteller i markedets lemenflokk, en helt ut negativ variant av Nietzsches utopiske overmenneske?
Ja. En ynkelig figur. Men høyst reell. Hadde han noe valg?

Vel, et annet begrepspar dere bruker for å anskueliggjøre utstillingen er den rene kunsten versus den urene kunsten. Kan den urene kunsten bli så tilfeldig og uforståelig for folk flest, at grensene mellom samtidskunsten og publikum bare blir større enn tilfelle var for eksempel med modernismens rene kunst?
Den rene kunsten, slik for eksempel Clement Greenberg bruker begrepet, nådde selvsagt ikke ut til flere folk. Den amerikanske abstrakte ekspresjonismen var en helt lukket celle for publikum. Se nå på nye Tate Modern i London. (Les mer om nye Tate i annen artikkel i dette nummeret. Red.) Pågangen der er aldeles ubeskrivelig, og der vises nettopp den urene samtidskunsten. Der kobles det moderne og postmoderne på nye måter, og bygningen selv er ikke tradisjonelt museal, men postindustriell, et industribygg som har fått en ny funksjon.

Ja. Men der er jo nettopp interessen skapt av en ny institusjon. Kunsten, som skulle være avinstitusjonalisert og avkunstet, blir først populær når den kommer inn i den nye institusjonen. Tilbake! Oppløsning av kunstinstitusjonen og alle genrebegreper innebærer vel en fare tross alt, mener jeg, særlig i forhold til denne åpningen ut mot samfunnet vi vel egentlig snakker om? Hvor vi ønsker at kunsten skal ha betydning for folk.
Distinksjoner mellom kunstbegrepet og populærkulturen er høyst relevant, og diskuteres også i stor grad i de fleste institusjoner og sammenhenger. Men det er ikke vår skål denne gang, selv om vårt tema og de verk vi presenterer knytter an til denne problemstillingen i og med at utstillingen forholder seg til folks livspraksis på forskjellig vis. Men jeg håper vi gjør det på en annen måte enn mange unge kunstnere i dag, som nærmest helt vil viske ut grensene for hvor kunsten går og ikke går. Disse gjør jo egentlig ikke noe annet enn det som er gjort før, for eksempel med Fluxus-bevegelsen på 60-tallet. Det blir jo bare en slags post-fluxus det. Det er en diskusjon som er veldig viktig, men som kanskje ligger litt utenfor vårt grep med utopien.

Hva med Stavanger som kunststed? Har kunsten betydning for folk lokalt?
Her har vi Rogaland Kunstmuseum. Tradisjonelt har vi hatt enda en stor kunstinstitusjon, nemlig Stavanger Kunstforening, som det nå går veldig dårlig med. Kunstforeningen har ikke lenger tillit blant kunstnerne, og det medfører at det er de store gjespene som stort sett dominerer der. Mens på Rogaland Kunstmuseum vil man av og til kunne satse noe ekstra, og dermed kunne få til slike ting som UTOPIA-utstillingen. Men jeg tror selvsagt ikke at vi klarer å fylle huset med alle stavanger-borgere, som alle igjen skal gå ut fra utstillingen med nye perspektiver og tiltro til kunstens potensiale. Men kanskje kan denne utstillingen være begynnelsen på en prosess. Dersom byens befolkning igjen og igjen blir utsatt for det som "eksperter" mener er den beste samtidskunsten, så vil forhåpentligvis dette få virkning overfor byens befolkning på litt lengre sikt. Så pass optimistisk kan man kanskje være. Så kan du igjen avfeie dette med at det høres ut som en utopi. Og utopier kan man som sagt ikke nå. Det viktigste er at det er en vilje i kunstsystemet til å vise det beste, for nettopp å kunne si: Se folkens! Kunst er relevant. Det har en mening og en betydning for deg. Uten slike drivkrefter kan man egentlig bare legge ned kunstinstitusjonene.

Du må som kurator nærmest brenne som Leo Copers rustning altså?
For vår del ligger det et bankende hjerte bak, kan du si. Einar og meg mener at den kunsten vi presenterer er den viktige kunsten i dag. Som vi mener at publikum også vil ha størst kunstnerisk og menneskelig utbytte av.

Jeg likte for øvrig sitatet av Beuys innledningsvis i din katalogartikkel: "Det faktum at dette livet er alt, må kunne erfares." Det er ved kroppen dette faktum kan erfares best?
Ja. Samtidig får sitatet en til å stusse litt. Det er jo ikke helt åpenbart hva han mener.

Utopiabegrepet har to røtter. Det kommer av outopos, ikke-sted, og det kommer av eutopos, godt sted. Den sistnevnte roten av ordet kan vel egentlig alltid blomstre, mens den førstnevnte alltid går i graven. DET GODE NOK stedet kan man vel fortsatt ha håp om?
Ja. Og samtidskunsten kan være det gode sted. Eller et sted å bli god nok i eller fra.

Ja, hvor mye kan samtidskunsten kommunisere? Hvor stor betydning kan den ha i den store sammenhengen?
Vi mener at samtidskunsten kan ha betydning. Men vi mener selvsagt ikke at den kan forandre verden. Samtidig har vi jo her med et verk som signaliserer det helt motsatte, nemlig videoinstallasjonen "Culture and understanding", av Michael Kvium. På en skjerm står en lærer og tegner helt enkle klær og sier "shirt", "sock", "trousers", osv. På en skjerm på motsatt side står en naken dame med en haug med klesplagg som ikke ligner særlig på dem han tegner, og som derfor ikke klarer å kle på seg uansett hvor mye hun strever. Kulturen har på en måte gått i vranglås. Det finnes ikke lenger noen kommunikasjonsmulighet. Det er et av de virkelig fine verkene på utstillingen. Samtidig håper vi jo at det i virkeligheten ikke er så dystopisk. At kanskje kan vi likevel nå frem, og da nettopp ved samtidskunstens tvetydighet.

Jeg tenker at kulturens "vranglås" her nesten blir et bilde på realiseringen av det sivilisasjonen søkte mot. Dette blir opplysningsprosjektets endestasjon. Når kommunikasjonen er total, når informasjonssamfunnet er realisert er kommunikasjon umulig. Hva var det Adorno sa: I opplysningens absolutte sol stråler den totale katastrofen…eller noe slikt.
Det er en måte å se det på, ja. Men vi vil helst ikke være så kategoriske. Og dette verket utstråler nok flere fortolkningslag og -muligheter. Vi har for øvrig i utstillingen nettopp lagt vekt på å presentere en del verk som skaper alternative nettverk. Det har vært svært viktig for oss. Det nettet som etableres med elektronikken og superkapitalismen kan vi slik se at vi finner alternativ til i samtidskunsten. Dette er nettverk som ikke kan brukes kommersielt i det hele tatt. Som representerer noe helt annet, og som ofte rent konkret har den menneskelige målestokken som basis. Det gjelder for eksempel Andreas Gedin og hans hviskelek, hvor det sendes historier gjennom 8-9 ledd rundt hele kloden, som etter 20 minutter kommer tilbake. Vi ser skjermer som viser førstemann og sistemann samtidig, og kan høre hvor voldsomt historiene er endret. Hvorfor? Jo, på grunn av 8-9 mennesker! Nettverksideen finnes også hos Agnes Tiffon, med sin vandreutstilling Routopia på en lastebil, som på samme scene etablerer helt fysiske kunstneriske nettverk rundt om i Europa. Og Leo Copers roseinstallasjon består av 1000 forskjellige rosesorter i 1000 glass. I hvert glass er det igjen 3-400 roseindivider som er lagt på formalin. Spør du meg er Copers’ variant finere enn Damien Hirsts formalinkunst. Copers har skapt nettverk mellom rosedyrkere i hele verden, med en poetisk installasjon som resultat. En installasjon som også kommuniserer med kunsten selv. Det er et postromantisk verk dette, som er i dialog med bildene i Hertervig-salen, som den er plassert i.

Til slutt. Jeg tror jo personlig at jungeltelegrafen vil gå om denne utstillingen. Men hva slags besøk kan dere håpe på? Nå når Stavanger Aftenblad i første omgang kanskje sviktet noe…

Vel. Stavanger Aftenblad kommer helt sikkert med en anmeldelse også. Jeg vet også at det kommer et oppslag og en anmeldelse i Dagbladet. Og så kommer det oppslag, tror jeg, i The Art Newspaper, som er den avisen som blir lest overalt i kunstverdenen. Det er så ufattelig viktig å bli synliggjort på en skikkelig måte, og det er ikke bare lett i våre dager. Men vi håper og tror.


På vei ut stanser jeg igjen foran videoinstallasjonen til Lova Hamilton. Hun kverner opp dyreinnvoller i det kjøkkenredskapet jeg av en eller annen grunn aldri kommer på hva heter. Står ved bordet og drikker rett av beholderen så mye hun klarer før hun spyr alt opp igjen. Etterpå tar hun på ny resolutt beholderen, og gir seg ikke før hun har drukket alt. Og spyr opp igjen. Så kverner hun en ny dose. Drikker på ny. Spyr. Humanismens frastøtende gjenkomst? Det skal ikke bli lett å stable en ny humanisme på beina, tenkte jeg, som kan stå i mot de verste nærings- og markedskreftene, som kan stå i mot vår egen eiesyke middelmådighet, og som samtidig kan fylle oss med en verdig menneskelighet. Men, for å si det med broderiene på lakenet til Charles La Belle: