Forus. En bydel i endring
Av Ottar Vedelden



Forus, oversiktsbilde
Forus-området er en veletablert næringspark som ligger sentralt i Stavanger-regionen, på nord-Jæren i grenselandet mellom kommunene Sandnes, Sola og Stavanger. I løpet av 1900-tallet gjennomgikk landskapet her svært store forandringer fra vann og torvmyrer til drenert jordbruksland (1908);(1) til flyplass (1940-årene);(2) til næringspark og bydel (fra ca 1970 og framover).

Forutsetningene for utviklingen til næringspark henger sammen med etterkrigstidens regionplanlegging, velferds- og industripolitikk i Norge.(3) Både lokale og nasjonale aktører var i betydelig grad inspirert av engelske forbilder.(4) Den bygningsmessige framveksten skjøt stor fart i 70- og 80-årene i forbindelse med oljevirksomheten i Nordsjøen og utviklingen av Stavanger som oljehovedstad. Siden midt på 70-tallet har området vært å betrakte som selve "motoren" i Stavanger-regionens økonomi. I dag er tre separate konsulentfirmaer i ferd med å utvikle følgende:

1) forslag til ny disposisjonsplan
2) forslag til fortettingsplan
3) prosjektet "Forus City"

Dette innebærer en radikal fortetting og blandet utnyttelse av et delområde som siden 1920 har tilhørt Forus Travbane. Det er åpenbart tid til å tenke nøye gjennom endringsprosessene som er i gang; hvordan utviklingen kan/bør skje videre. Denne artikkelen har som mål å fremme noen tanker om følgende: premisser for ny urbanisering; rasterplanens fleksibilitet/mulighet; bilismen og det visuelle miljøet; det regionale bysystemet som "technocity"; byen som verdensteater; hybrider av fysisk og virtuelt rom, og til sist mulige hindringer/utfordringer.

Premisser for videre urbanisering
Næringsparken vil temmelig sikkert gjennomgå mange svært markante endringer i løpet av første og andre kvartal i det inneværende århundre. Etter min mening er det grunn til å anta at utviklingen vil gå i retning av en mer og mer kompleks og innholdsrik ny bydel hvor næringsaktivitet i økende grad samspiller med andre aspekter ved samfunn og kultur. Et nærliggende spørsmål er hvordan en kan skape fullverdige offentlige rom/områder; en ny urban identitet som er mer enn summen av trafikale funksjoner og ulike kommersielle territorier. Et annet viktig spørsmål er hvordan endringsprosessene som er i gang virker i et regionalt perspektiv.

Bakgrunnen for det antatte scenariet er at næringsaktiviteten befinner seg i en forholdsvis ny konkurransesituasjon, inkorporert i et mer eller mindre allestedsnærværende globalt nettverk av informasjon og kommunikasjon. Mye tyder på at grenseoppgangene mellom tradisjonelle autonome sfærer (diverse diskurser og fagområder som preger måten ulike foretak tilegner seg kunnskap, tenker og kommuniserer på) er i ferd med å bli mer og mer problematisert. Utvikling (inkludert progressiv spesialisering) skjer på kryss og tvers av tradisjonelle og nye områder/skillelinjer, ofte i sammenblandinger og hybride kombinasjonsformer. Kulturbegrepet utvides på en slik måte at det i likhet med kapital og informasjon gjennomtrenger det meste. Det oppstår en ny kulturlogikk i spenningsfeltet mellom lokale og globale forhold. Selv om den konkrete utviklingen er ganske uforutsigbar (ny og derfor foreløpig ukjent) virker den globale situasjonen og det nye århundre som premissgiver for en ny type urbanisering.

I følge den amerikanske marxist Fredric Jameson(5) er postmoderne kultur inkl. urbanisme ikke primært en stilbevegelse, men et dypere anliggende; en mulighetsbetingelse som avspeiler sen-kapitalistiske forhold på samme måte som modernisme avspeiler den tidligere industrikapitalisme. Den nye kultur/urbanitet er tvetydig; den må betraktes både negativt/kritisk og positivt/konstruktivt; i) som overfladisk simulering av forføreriske tegn på bakgrunn av en tvers gjennom kommersialisert og ofte anti-urban populærkultur, og ii) som råmateriale og potensial til nye typer erfaring og urbant fellesskap.

Situasjonen er mangfoldig, kompleks, fragmentert og dypt preget av menneskets manglende kapasitet til å overskue virkeligheten i form av en helhetlig utvikling. Fortid, samtid og framtid oppleves ikke som en sammenhengende konfigurasjon; snarere som et uendelig kompleks av muligheter og skjebner. Vi kan ane en ny erfaringshorisont og mediasituasjon som veksler brått mellom fragmentarisk (sublim?) avmakt og simulering av forskjellige intense mer eller mindre anspente/høystemte opplevelser.

Rasterplanens fleksibilitet/mulighet

Forus, ledig tomteareal
En viktig kulturell oppgave er knyttet til spørsmålet om identitet i områder som Forus, hvor endringsprosesser er på gang og som mangler historisk forankring i fysiske strukturer (landskap, bebyggelse). Som bydel er området nærmest å betrakte som et "ikke-sted"; antitesen til Stavanger sentrum, den historiske by som er tungt ladet med mange lag av betydning. Forus er utviklet på grunnlag av "tabula rasa" (et rent bord, blankt ark) uten en gitt urban kontekst og historiske hindringer. Rasterplanen (rutenettet, kvadraturen) som er lagt til grunn var i sin tid inspirert av bl.a. Milton Keynes (engelsk "newtown" planlagt på 60-tallet og bygget i begynnelsen av 70-årene). Målet var å legge forholdene til rette funksjonelt og teknisk, slik at utbyggere og brukere i prinsippet skulle ha fritt valg innenfor rammen av en fleksibel rasterplan. Det var om å gjøre å ikke binde utviklingen mer enn nødvendig. En infrastruktur av veier og tekniske anlegg la til rette for etablering av store kontor- og industribygg inkl. parkeringsplasser. En mengde tunge etablissementer, i stor grad knyttet til oljevirksomheten, ble bygget i tur og orden i løpet av 70-, 80- og 90-årene. På bygningsnivå er planen fortsatt åpen for eksperimentering med ulike organisasjonsmønstre, formale og stilistiske muligheter.

Til tross for godt gjennomført helhetlig arkitektur i en del enkeltbygg, en urban kvadratur (rasterplan) som danner et enkelt og funksjonelt mønster for orientering og utvikling, landskap og grøntanlegg langs veier og kanaler, er det estetiske helhetsinntrykket utilfredsstillende. Når området betraktes under ett er det preget av fragmentering, ensformighet og fremmedgjøring. I sitt klassiske verk "The Image of the City" hevder Kevin Lynch at den fremmedgjorte by er et sted som det er vanskelig å huske (som mentalt kart). Rasterplanen er i utgangspunktet lett å huske og lett å orientere seg i, men den forblir et abstrakt system dersom den ikke befestes konkret med tydelige/signifikante markører; passasjer (bygde perspektiver), fysiske grenser/kanter, ulike typer områder, knutepunkter, landemerker (monumenter og lignende). Den fleksible rasterplanen er et godt utgangspunkt for videre utforsking og utvikling av nye kvartalstrukturer; modeller for organisering av bebyggelse og tetthet. I den sammenheng bør det også være fullt mulig å forsterke området med såkalte "gestalt-elementer" (elementer som fungerer som visuelle og mentale "huskelapper", "knagger").

Mange av de kvalitetene som er tilstede på Forus (latent i aktiviteten, landskapet, det offentlige rom) mangler estetisk fortolkning og pleie/oppfølging. Foreløpig mangler Forusområdet en såkalt estetisk plan; et planverktøy

Almere, study for WTC
som er spesielt tilrettelagt med henblikk på å vurdere/inkorporere ulike kvaliteter og tiltak i sammenheng med hverandre og utviklingen.

I senere tid har blant andre arkitektkontoret OMA i Rotterdam (ved Rem Koolhaas) vært opptatt av å utvikle nye former for urban identitet/organisering i områder som mangler historisk forankring i en fysisk struktur. Et interessant eksempel er bysenteret i Allmere(6) som ligger øst for Amsterdam. Ambisjonen er å utvikle drabantbyen til et fullverdig bysenter med offentlig rom og urbane kvaliteter på flere plan. Utviklingen er eksperimentell og skjer i nær dialog med sterke kapitalkrefter, på helt andre og mer ekspansive premisser enn det som er mulig innenfor den historiske byen Amsterdam.

Bilismen og det visuelle miljøet
Forusbeen
Forus-området er nesten utelukkende tilrettelagt for framkomst med bil. Det dreier seg om en forholdsvis ny type bylandskap hvor mobilitet og kommersiell aktivitet er dominerende. Estetisk opplevelse er i stor grad avhengig av betrakteren; konteksten og forutsetningene til brukerne. Bilismen på Forus setter betingelser for hele romopplevelsen, for ulike typer estetisk opplevelse av bylandskap, arkitektur og visuelt miljø.

Enkelte bygningskomplekser er store, temabaserte kjøpsentra med populære arenaer og uformelle møtesteder. Bygningene er konsekvent satt tilbake fra veinettet, ofte med store parkeringsplasser foran som delvis er avgrenset med vegetasjon. Trær, grøntdrag, bilveier, gangveier, parkeringsplasser, mønstre av parkeringslinjer med mer, er med på å definere trafikale funksjoner; de angir retninger/grenser som signaliserer aktivitet.

Varehusenes fasader er noen ganger utstyrt med store skilt (skiftende tilbud), og de er stort sett uten utstillingsvinduer. Det er i høy grad skiltingen som forbinder bilistene med varene/tilbudene (som ofte også har en slags grafisk innpakking i små skilt). Interiørene kan til en viss grad beskrives som "opplevelsesmarkeder" (etterligner av bygater/basarer), mens rommet utenfor domineres av bevegelse og visuell kommunikasjon; tegn og store avstander som oppfattes relativt hurtig og i fart. I denne konteksten, preget av biltrafikk og opplevelsesbasert konsum, har fysiske former (det visuelle miljø) en tendens til å bli lest som tegn før de får betydning som konkrete steder og fysisk-ekspressive elementer (som krever nærhet). Opplevelsen av områdets basale sammenheng er selvsagt knyttet til landskapet (natur/kultur); Forus-sletta med grøntdrag, kanaler og enkelte grønne lunger. Men også disse elementene framtrer ganske abstrakt i form av alleer/grøntdrag som bakgrunn for bevegelse. Fotgjengeraktivitet er foreløpig lite utviklet og miljøkvalitetene mangler bearbeiding/pleie som nærhet.

Las Vegas
I "Learning from Las Vegas" har Robert Venturi(7) analysert hvordan et billandskap fungerer visuelt. Sammenlignet med Forus er Las Vegas et ekstremt eksempel. Der er det visuelle utemiljøet nokså entydig dominert av tegn som konkurrerer med hverandre for å tiltrekke seg bilistenes oppmerksomhet. Det oppstår et kommersielt, populistisk, reklamepreget gatebilde (det som Las Vegas er kjent for) som med sine ekstremt sterke og frodige effekter (av bl.a. lysreklame) signaliserer en type urban vitalitet. Fotgjengere ferdes nesten bare inne i bygningene og mellom interiørene og parkeringsplassene.

Et spørsmål som det er nærliggende å stille i forbindelse med utviklingen på Forus, er hvordan kunstneriske virkemidler kan benyttes som alternativ til reklame for å utdype visuell kommunikasjon og urban identitet. Etter min mening kan vi høste relevant erfaring fra et kunstprosjekt av Tor Lindrupsen.(8) I syv rundkjøringer i Fredrikstad har han skapt et samspill mellom det trafikale kommunikasjonssystem og ulike steiner/kunstuttrykk nøye plassert i de syv rundkjøringene. Sitat fra en katalogtekst av Atle Ness: "Alle former for kommunikasjon bygger på kontrast mellom stående og liggende, mellom det utfylte rom og det tomme …. Først gjennom de områdene som er tomme for mening, får de som er i bruk sin fulle betydning. Tor Lindrupsen har fått den paradoksale oppgaven å fylle slike tomme felter som har en oppgave innenfor et definert system med betydning, det vil si å la to vidt forskjellige systemer for kommunikasjon berøre hverandre. Rundkjøringene er en del av veisystemets kommunikasjonslogikk, det tomme, runde feltet dirigerer trafikken nettopp i kraft av sin absolutte utilgjengelighet, i sitt utvetydige budskap til den veifarende om å styre unna, innordne seg. Han har oppløst paradokset ved å gripe tilbake til steinens budskap. Det begynner - eller slutter - med en liggende, halvt svevende stein - ennå bare halvt brakt ut av naturtilstanden … et tegn på menneskelig aktivitet."


Det regionale bysystemet som "techno-city"
Forusområdet bærer også preg av å befinne seg et sted som i tradisjonell forstand verken er by eller land. Stedet er påvirket av kryssende identiteter i et ekspansivt, regionalt og polysentrert bysystem.

Samtidig som Forus og enkelte andre bydeler i Stavanger regionen preges av økt press i retning av konsentrasjon og spesialisering, er det overordnede regionale bysystemet karakterisert av ekspansiv spredning med en innebygget kompleksitet og funksjonsblanding. Bil og jernbane er aktuelle transportmidler, og det er ikke gangavstander mellom de viktigste bysenterne i Stavanger region.

Virkelighetsbildet vitner om et mønster der spredning og konsentrasjon er to tendenser som foregår parallelt: Det regionale bysystemet fortettes i ulike typer mer og mindre spesialiserte sentre, dette samtidig som det følger veisystemet langt inn i områder som for få år siden var rene jordbruksområder. Når urbaniseringen infiltrerer og omformer jordbrukssamfunnet forandrer det utseende, komposisjon og struktur. Jordbruket blir utsatt for konkurrerende virksomheter og den tradisjonelle bygdekulturen kommer i en slags identitetskrise. Et kjennetegn er folkloristiske bruddstykker som blandes med varekulturens kitsch; håndverkstradisjoner/husflid som blandes med romantisert kunsthåndverk/populærkunst, osv. I møte mellom gamle bygdesentre og nye urbane vilkår oppstår de merkverdikste prefabrikerte kvasiidentiteter (bygget med ferdighusindustriens varer). Tradisjonelle motiver (fra by og/eller land) blandes i form av en slags annenrangs scenografi. På Forus er en hel del arkitektur tydelig preget av grell identitetsforvirring.

Det regionale bysystemet har interessante likhetstrekk med en utviklingstendens som er sterkt framtredende i USA, og som gjør seg gjeldende i urbaniserte regioner i vest Europa. Det dreier seg om et tvetydig både urbant og anti-urbant fenomen som fremdeles er lite forstått, og som Robert Fishman har kalt "techno-city".(9) "Techno-city" er en forholdsvis stor perifer sone som har utviklet seg til å bli en sosial og økonomisk enhet som klarer seg selv mer eller mindre uavhengig av det tradisjonelle bysenteret. Den består av spredte steder med shoppingsentre, næringsvirksomhet (produksjon av varer, tjenester, kunnskap, mediavirksomhet), sykehus, skoler (formidlingsvirksomhet), underholdning, forskjellige typer boliger med mer. Virksomhetene er bundet sammen av transportårer (hovedsakelig veinett). De fleste beboerne arbeider i sitt nærområde, og ulike spesialiserte foretak finner også den arbeidskraft de trenger i bestemte områder.

Arbeid og bolig er her sammenvevd på en slik måte at det noen ganger kan minne om bygårder i preindustrielle byer, hvor folk lever og arbeider på samme eiendom (delvis under samme tak). Andre ganger går assosiasjonene i retning av tidlige industribyer hvor småindustrien er integrert i arbeiderstrøk (ofte som del av byens kvartalstruktur). Det tradisjonelle bysenteret med boligområder/suburber rundt, er utvilsomt fortsatt viktige deler av det regionale bysystemet. Men begge disse er i ferd med å bli sterkt marginalisert; spesialisert som mer eller mindre romantiske attraksjoner, oppslukt i det ekspansive system som teknobyen utgjør.

Nærområder
Tradisjonelle bysentre med sterk historisk forankring, har en tendens til å bli omdannet til populære konsumsentre for kultur/uteliv (teater, konserthus, restauranter, barer, nattklubber, spesialbutikker, underholdning, turisme, forskjellige typer byboliger). Mange ganske naturlige reaksjoner mot technobyens fremmedgjøring bidrar til at den tradisjonelle byens form, bygninger og fysiske strukturer, blir gjort til gjenstand for et kollektivt ønske om bevaring/restaurering. For ikke å ødelegge eksisterende kvaliteter (verneverdige bygg, gater, plasser, skylines, kvartaler, parker, sjøfront, bylandskap, osv.) må ny bebyggelse i stor grad tilpasses etablerte strukturer. I de tradisjonelle sentrene har utviklingen en tendens til å bli kanalisert i retning av et romantisert bybilde, som noen ganger står i grell kontrast til fragmenter av radikal byfornyelse/eiendomsspekulasjon.

Nærområdene i teknobyen er også i ferd med å bli et høyt prioritert anliggende, bl.a. fordi disse etter hvert må kompensere for det faktum at tradisjonelle ansikt til ansikt relasjoner i økende grad erstattes av avansert kommunikasjonsteknologi. I USA har "New Urbanism"(10) vokst fram som en ganske omfattende bevegelse, arbeidsstrategi og kommersiell suksess. Bevegelsen går ut på å bruke erfaringer fra tradisjonelle byer (formidealer og hierarkisk funksjonsblanding) i forbindelse med omforming av suburbias nærområder. Suburbia planlegges og utvikles som et nettverk av små integrerte bysamfunn med gangavstander til sentrum, og småbyene forbindes med jernbane og motorveisystem.

Nytt urbant design av teknobyens nærområder er ikke bare et spørsmål om rekonfigurering av tradisjonelle byformer (bygninger, gater, plasser osv). Utfordringen er i økende grad knyttet til hvordan fysisk og virtuelt rom griper inn i hverandre; hvordan både gammel og ny teknologi bidrar til å utvide menneskekroppens fysiske/mentale kapasitet. Motsatsen mot technobyen som et stort ekspanderende område kan betegnes som forskjellige typer mediaimplosjoner. Sistnevnte kan defineres som teknobyens ekspansjon i revers, som en slags kropps- og romorientert innvikling innover og mellom det fysiske og virtuelle rom.

Et interessant spørsmål er hvordan mediaimplosjonen kan utnyttes til å føre mennesket tilbake til lokalsamfunn, kosmopolitiske møtesteder, kollektive muligheter som ligger i spredtstedenes tomrom og formløse tilstand. Marchall Mc Luhan(11) var inne på noe av dette da han for mer enn 35 år siden talte om "the global village" (bestående av medieteknologi og lokale transformasjoner), som han på sikt mente ville involvere hele området omkring mennesket, bosted og arbeidssted, i en større kommunikasjon.

Byen som teater
Mens det regionale bysystemet befinner seg i en uforutsigbar, både ekspansiv og implosiv endringsprosess, synes det riktig å spørre hva en by er; hva den kan/bør være; hva slags ide om urbanitet som ligger i bunnen når vi forestiller oss og vurderer ulike scenarier vedrørende utvikling og endring?

Lewis Mumford(12) m. fl. tar utgangspunkt i den klassiske, kulturbaserte definisjonen knyttet til ideen om "teatrum mundi" (verdens teater). Han hevder at byen er et teater av sosial handling, og alt annet - kunst, politikk, utdannelse, forretning - tjener bare til å sette det sosiale drama i scene. Byen er rikere og mer betydningsfull som velformet scenografi når den intensiverer og understreker aktørenes handling i spill. For Mumford er byen virkelighetens teater og et slags skjebnespill. Byen er arenaen der ulike aspekter av virkelighet/dagligliv og handling/utvikling settes i scene og spilles ut. At verden er i spill betyr uforutsigbarhet og forandring. Det tilsier at byen ikke kan reduseres til arenaer hvor etablerte livsformer bare holdes ved like/bevares og lite nytt av betydning skjer.

En annen interessant humanist som bygger videre på ideen om byen som "teatrum mundi" er Richard Sennett.(13) Han oppfatter teateret som et spørsmål om hvor overbevisende balansen mellom to poler er; mellom aktørenes personlighet/engasjement og forholdet til konvensjonelle roller i samfunnet. Det dramatiske spillet i byens offentlige rom har en tendens til å forvitre når personligheten blir for ensidig knyttet til a) intimsfæren (selvdyrkelse, privatliv, vennekrets, kjente forhold) og b) rigide/stivbeinte rollemønstre (byråkratiske regler, teknokratiske funksjonskrav, upersonlige etiketter med mer).

Sennett definerer byen som det sted der fremmede møtes og kan snakke sammen. Han etterlyser språk, konvensjoner og kosmopolitiske omgangsformer som kan gjøre kommunikasjon "in a crowd of strangers" lett og ledig. Kommunikasjonen mellom fremmede må være åpen for det som skjer i verden; for det fremmede i handlinger som settes i spill ved at globale begivenheter griper inn i lokale. Insisteringen på byen som kosmopolitisk sted og verdensteater tilsier at det har lite for seg å redusere det urbane til lokale/populære arenaer (f.eks. in-steder hvor gamle kjente hygger seg og til stadighet møter hverandre og seg selv i døren). Slike arenaer (som mangler kosmopolitisk urbanitet) kan selvsagt ha stor verdi på det lokale plan (som "lokale").

Hybrider av fysisk og virtuelt rom
Hvordan har det nevnte begrepet om byen som verdensteater; som arena for handling/skjebnespill; som møtested for fremmede – hvordan har det relevans i forbindelse med videreutviklingen av Forus og andre sentre/nærområder innenfor det regionale bysystemet? Forus er allerede et sterkt flerkulturelt sted, om ikke det viktigste offentlige møtested i byregionen. Diverse møterom og kantiner i forskjellige kontorbygninger (bl.a. tilhørende multinasjonale selskaper), er arenaer der debatt hele tiden foregår og viktige handlinger/skjebner settes i spill. Det som skjer kan betraktes som et slags "skjult teater": Møtene/spillet foregår i stor grad bak lukkede dører, på forretningsmessige premisser. Og spillet er ikke er satt i scene eller inkorporert i utformingen av offentlig rom og/eller urbane møtesteder for publikum.

Shopping sentrene i Forusområdet er å betrakte som regionale arenaer for forskjellige typer varehandel med forgreninger til konsum av opplevelse og identitet. Som kommersielt fenomen og senter for konsumkultur kan varehusene til en viss grad betraktes som technobyens arvtakere av 1800-tallets glassarkader og varemagasiner i europeiske storbyer som Paris, Berlin, London, Moskva. Disse var i sin tid arenaer for det nye borgerskapet og utviklingen av massesamfunnet. I sine skrifter om varehusene og arkadene beskriver Walter Benjamin(14) den urbane atmosfæren som et økonomisk og kulturelt blandingsfenomen. Varehusenes arkitektur er et sentralt bilde i Benjamins byteori. Arkadene betraktes som kollektive speilbilder av borgerskapets ubevisste drømmer. Sammen med varefetishisme, materialisme og bilder av privatlivets idyll med mer, gir de uttrykk for borgerskapets lyster og utopiske lengsel. Glassarkadene er de første urbane elementene tilhørende den moderne arkitektur som preger framveksten av den borgerlige byen fra ca midt på 1800-tallet og utover på 1900-tallet. Varene og arkitekturen bidrar til å skape en følelse av sensasjon, spenning, lengsel.

Selv om kontorbygningene på Forus i stor grad mangler den tradisjonelle byens offentlige rom, er "det skjulte teater" (det spill som foregår bak lukkede dører) et viktig offentlig anliggende og potensielt mediafenomen. Reklameoffentligheten knyttet til teknobyens varemarkeder, konsum og moter forsøker også å skape sensasjoner. I kjølvannet av postmodernismen er nyhetene ofte å betrakte som tilbakevendinger til historiske former inkl. modernisme/futurisme.

Det er grunn til å anta at både medieoffentligheten og reklamen vil endre karakter etter hvert som forholdet mellom fysisk og virtuelt rom blir mer og mer tilrettelagt for menneskekroppens mangfold av fysiske og mentale behov og ulike gruppesammenhenger. Nå computeren "tas ut av boksen" og hele medieteknologien integreres i bygninger, uterom og fysiske strukturer (sammen med betong, glass, stål osv) kan det oppstå et nytt "mykt" bymiljø med ulike typer møtesteder, teater og offentlig rom.(15) Det synes aktuelt å koble et større eller mindre publikum til viktige begivenheter som foregår lokalt og globalt. Men vi kan ikke ta for gitt at den nye mediateknologien vil bli brukt til å utvikle byens "teatrum mundi" som aktivt møtested for et politisk publikum (på offentlige/demokratiske premisser).

Mulige hindringer/utfordringer
Den etablerte forretningsstanden i de tradisjonelle bysentre (Stavanger, Sandnes) kan ha grunn til å frykte den konkurranse som Forus-området og teknobyen på sikt representerer, spesielt dersom den nevnte utviklingstendensen overses og en forsøker å fastholde en konkurransesituasjon basert på den etablerte sentrum-periferi strukturen. Det er vanskelig å si hva som er fornuftig forretningsstrategi, men det er ikke utelukket at sentrum kan bli ytterligere styrket (kulturelt/forretningsmessig) nettopp som et resultat av teknobyens vekst (implosive innvikling og ekspansive utvikling).

En forutsetning synes å være at sentrum profilerer seg med spesifikke bykvaliteter og opplevelser. Det dreier seg om simulering/konsum av folkeliv/byliv; om samspill mellom gammelt og nytt; også om å fastholde byen som et slags museum, et sted hvor kollektiv hukommelse er forankret og markert i ulike fysiske forhold (bygninger, romstrukturer, bylandskap). Den tradisjonelle byen kan leses som et hierarki av mer eller mindre sårbare spesialområder innenfor en kompleks region med ulike karakterer og potensielle transformasjoner.

Vanetenkning gjør at svært mange inkl. planleggere/arkitekter har problemer med å forestille seg urbane kvaliteter vesentlig annerledes enn den tradisjonelle byen. Etablerte planleggingsrutiner er fremdeles langt på vei bundet opp i modernismens sonedelingsprinsipp, en planleggingsfilosofi som springer ut av industrikapitalismens behov for funksjonssortering og kontroll. Teknobyen har så langt vist seg å være svært vanskelig å styre. Den har utviklet seg på tvers av overordnede planer i tråd med kapitalkreftenes dynamikk og komplekse allianser. Utfordringen vi står overfor er:

i) å øke forståelsen for det fenomenet og de mulighetene som teknobyen inkl. ulike delområder representerer
ii) å utvikle modeller, planredskaper, arkitektur som gjør det mulig å kanalisere utviklingen i positiv retning; mot nye typer urbant fellesskap og et komplekst/rikholdig nærmiljø.

Forus- og Stavanger-regionen er et dynamisk område i norsk sammenheng. Utviklingen har allerede kommet ganske langt, og da er det viktig å ta de nevnte utfordringene på alvor.





Ottar Vedelden (vedelden@online.no) er utdannet arkitekt. Han er tidligere rektor ved kunstskolen i Rogaland.

NOTER:

(I) 1900 var Stokkavatnet (ca 4000 mål) fremdeles intakt med gårder og en del torvmyrer rundt. Et omfattende men problematisk dreneringsarbeid (for å frigjøre areal til jordbruk) ble satt i gang, og i 1908 ble tørrlegging gjennomført. Den nye Forussletta ga rom for fire gårder i tillegg til åtte som grenset til Stokkavatnet fra før.
Aksel Eggebø: "Vatnet som blei by", Sandnes 1992

(2) I 1940 ble sentrale deler av Forussletta tatt av tyskerne; mange beboere ble tvangsevakuert og området ble omgjort til flyplass. Etter 2. verdenskrig var det planer om at Forsvaret skulle ta over flyplassen, men problematiske grunnforhold og økonomiske/politiske vurderinger førte til at den militære flyplassen ble lagt til Sola i tilknytning til den sivile.

(3) Tidlig i 50-årene var det tanker om å unytte flyplassområdet til industri. Et skjønn i 1951 førte til at ca 5500 mål ble overtatt av staten. I 1960 ble Forusnemda opprettet som et samarbeidsorgan mellom kommunene Stavanger, Sandnes, Sola, og Høyland (sistnevnte ble noen år senere en del av Stavanger kommune). Til tross for dype konflikter mellom industri- og jordbruksinteresser (ikke minst blant de involverte kommuner og departementer) ble en ny disposisjonsplan for Forus (av Unicon v. Andersen & Skjånes A/S) samkjørt med en ny regionplan for Nord-Jæren. Da regionplanen ble godkjent i 1970 var Forus Tomteselskap A/S (senere Forus Industritomteselskap A/S) etablert som en sentral aktør i planlegging og utvikling. Den videre utbyggingen av området skjedde på grunnlag av planlegging utført av arkitekt Trone Holst (Østlandskonsult og Noteby) i samråd med en lokal styringsgruppe.
Chr. August Thoring: "Forus Industritomteselskap AS - en beretning om tilblivelse og utvikling", Stavanger 1992

(4)Sentrale aktører var opptatt av utviklingen av engelske industribyer: Team Valley prosjektet var realisert i 1936 og Industrial Estates Management Corporation arbeidet med en systematisk utbygging av områder og distrikter hvor det var stor arbeidsløshet og hvor gammel industri var på vei ut.

(5) Fredric Jameson: "Postmodernism or, the Cultural Logic og Late Capitalism", Duke University Press, 1991.

(6) Michelle Provost, Bernard Colenbrander, Floris Alkemade: "Duchtown. A City Centre Designed by OMA/Rem Koolhaas.

(7) Robert Venturi: "Learning from Las Vegas",

(8) Tor Lindrupsen: ""Syv rundkjøringer" kunst + fotografering av Tor Lindrupsen, katalogtekst av Atle Ness 1996

(9) Robert Fishman: "Bourgeois Utopia: The Rise and Fall of Suburbia" Basic books, New York 1987

(10) Peter Calthorpe: "The Next American Metropolis. Ecology, Community and the American Dream", Priceton Architectural Press 1993. "New Urbanisme" er inspirert av to skoler: europeiske nyrasjonalisme (spesielt Leon Kriers "cities within cities") og amerikansk økologisk/sosiologisk urbanisme.

(11) Marchall Mc Luhan: "Understanding Media. The Extension of Man", McGraw Hill, London 1964

(12) Lewis Mumford "The Culture of Cities", Harcourt Brace Jonanovich, Inc. New York 1938

(13) Richard Sennett "The Fall of Public Man", Cambridge University Press, Cambridge, London, Melbourne 1974
(utdrag oversatt til norsk i "Intimitetens tyrrani", Cappelen Upopulære Skrifter, Oslo)

(14) Susan Buck-Morss: "Dialectics of Seeing. Walter Benjamin and the Arcade Project" The MIT
Press, Cambridge (Mass.), London 1989

(15) William J. Mitchell: "Space, Place, and the Infobahn. City of Bits", The MIT Press, Cambridge (Mass.), London 1999.