Den hybride lengsel
Intervju med kunstnerisk leder, Svein Flygari Johansen
Av Jan Inge Reilstad og Helene Selvåg


Vi sitter i restauranten på Oljemuseet i Stavanger. På Bølgen og Moi. Drives visstnok av en cognacfyr og en matfyr som fant ut at de utfylte hverandre. Jeg har alltid tenkt at det er et besynderlig navn på en restaurant. Moi er et lite sted mellom noen fjell i dalom hvor det aldri har vært særlig store bølger. Det blir som med Sildajazz. Derfor husker vi det også.

Svein Flygari Johansen er nordlending med fortid fra mange steder, bl.a. ZooLounge i Oslo, hvor han var stuntansvarlig en periode. Det snødde mye der har jeg hørt. Han er billedkunstner både av utdanning og praksis, for tiden arbeider han som kunstnerisk leder for Stavanger Speculum. Lydkunst er fokus. Vi skrur på lydopptakeren og spør: Hva er Speculum?

En høyttaler svarer umiddelbart: "Dette er en brannalarm. Vi ber alle personer å forlate bygget og gå til samlingsplass." Det uler noe grassat. Vi sjekker intuitivt aktiviteten rundt oss, men ser at folk spiser trygt videre, og vi har en nødutgangsdør rett bak oss. Det er i slike øyeblikk det er godt å leve. Vi ser på hverandre og ler. Berørt av verden, som har tilkjennegitt at den vet om oss og hva vi holder på med. Jeg forteller om et lydkutt på 7 sekunder jeg nettopp hadde lyttet til: "Cyclopean vision in the future dawn of global Capitalism", av Prosub Union. Det var 7 sekunder med den samme lyden som kom på i gamle dager når sendingene fra NRK sluttet om kvelden. En lang atonal lyd med mange minner og forestillinger.

Vi vurderer frem og tilbake en stund, med Clash i bakhodet: Should we stay or should we go? Men så lyder det igjen fra høyttaleren: "Situasjonen er nå under kontroll. Vi beklager ubehaget." Meldingen gjentas i det uendelige og til det ubehagelige. Jeg tenker inni meg: Det er lydkunstens problem, den skjærer i ørene og er noe træl. Den virker som en brannalarm. Den er kun for brannmenn. Folk flykter i sikkerhet.
Jeg mildnes av melkekaffien og lyden av den nordlandske aksenten. Jeg tenker: Vi ble sittende.


REDAKSJONEN: Hva er Speculum?
SVEIN FLYGARI JOHANSEN: Stavanger Speculum ble arrangert årlig første halvparten av 90-tallet, før den ble lagt på is i 96, eller var det 98 tro? Den var opprinnelig initiert av samtidsmusikere, men har alltid holdt opp en vifte av kunstuttrykk å speile seg i. At Speculum nå igjen rører på seg har med at man i Stavanger ønsket å gjøre noe spesielt i og med tusenårsskiftet. Speculum er nå blitt en stiftelse med alle de store institusjonene i ryggen. Målet har vært å ta det gamle konseptet videre, fornye henimot noe som i tillegg til faglig og kunstnerisk tyngde også har publikumsappell.

Det betyr…? var kanskje det gamle konseptet preget av akademisk trausthet?
Ja, før var det smalt på en smal måte, om du skjønner. Det faglig musikalske dominerte. Programmene var for noen få utvalgte musikere. Festivalen var i tillegg veldig lite sosial, i den forstand at det hele foregikk adskilt fra dagliglivet, på steder og scener som kun de kunstneriske menighetene frekventerer. Jeg har villet vri det fra seminarenes musiske faglighet til noe som på én måte faktisk er smalere – de hybride uttrykkene mellom samtidsmusikk og billedkunst – men kjøre dette helt over i det sosiale: arrangere konserter, utstillinger og performances der hvor menneskene er, i byens uterom og der hvor man underholdes til vanlig.

Men kommer folk til det smale selv om det er i uterommene i sentrum det foregår?
Ja. For det første er det alltid mye folk i byen i utgangspunktet. Folk er nysgjerrige. For det andre presenterer vi det beste og mest underholdende av de smale uttrykkene. Vi presenterer det som er mest pop av det smale, for at flere i etterkant skal oppsøke det smale på bekostning av det ofte grunne som er populært. Jeg er selv billedkunstner, og har konsekvent tenkt visuelt i forhold til konseptet. Musikere vil sikkert kunne si at her er for mye billedkunst, og omvendt for billedkunstnere.

Hva får så publikum servert, og hvordan?
Konsentrasjon. Kommunikasjon. Kombinasjon. Det er de tre stikkordene som ligger til grunn for utformingen av dette årets nye Speculum. Vi har fire dager med festival. All virkelig musikkopplevelse er i utgangspunktet konsentrert til konserten, mens det innenfor billedkunsten er performance som er det mest konsentrerte opplevelsesuttrykket. En performance er i en eller annen forstand også et lydverk, og mange performancekunstnere bruker lyden på en svært bevisst måte. I dette spennet har vi utfordret musikere og kunstnere til å skape nye verk. Visuelle lydverk som kun finnes der og da. En konsentrert kombinasjon som skal kommunisere kunstnerisk ekthet til et forhåpentligvis stort publikum. Vi har valgt ut byrommene med omhu, alt fra store parkeringshus til mer åpenbare scener tas i bruk. Lydkunst, samtidsmusikk, teknologi og sosiale rom er andre stikkord for Speculum. Vi skal spesielt speile teknologiens ståsted i kunsten per i dag.

Den teknologien som brukes i dag blir vel nesten den samme om du arbeider med bilde eller lyd. Hva gjør det med arbeidene, ja hva skjer da med kunsten?
Vi hadde en tid, og kanskje spesielt her i Norge, hvor kunstuttrykk som brukte teknisk avansert utstyr – datateknologi und so weiter – var teknologifikserte. De var vendt mot teknikken og gjennom teknikken til det macho objektet. På bekostning av kunsten kan man si. Desto mer teknologi dess bedre var lenge en rådende oppfatning. I forarbeidet til Speculum var jeg mye i London, hvor jeg helt klart merket det motsatte. Der var det viktigste å få utstyret så lett og enkelt som mulig. Teknologien skulle ikke være i veien. Selv om man arbeidet med digitale uttrykk, så var dét ikke poenget. Det ser vi også mer og mer i Norge nå. Teknologien blir mer og mer verktøy. Teknikken er ikke uttrykket lenger. Det er i grunnen bare i de store statlige institusjonene at de ennå lager utstillinger hvor elektronikken bare er elektronikk…

Ja, men forandrer denne teknologien selve arbeidene?
Arbeidene forandrer seg fra å ha et teknologisk utgangspunkt til å ha et kunstnerisk utgangspunkt. Jo mer du bruker teknologien som et verktøy, jo mer arbeider du fritt som kunstner. I dag går mange elektroniske arbeid mot det jeg ville kalle for trash. Et eksempel kan være Juha Söderlund som laget en trekubbe som skrek når du slo på den med en trestokk. Et enkelt grep som nærmest går tilbake til pidginspråket av teknologien.

Betyr det at samtidskunsten nå vendes bort fra det formalistiske uttrykket igjen, til fordel for innholdssiden?
Ja og nei. Innenfor videokunsten har vi lenge sett at mye handler om å bringe den inn i et sosialt rom. Ofte har intimsfæren vært tatt inn i et sosialt rom, i en form for gutteromsestetikk. Nå ser vi at man begynner å lage formalistiske ting igjen. Videokunsten er over den bøygen der alt skulle normaliseres, at du skulle kjenne deg igjen. Nå kjenner man denne teknologien så godt etter hvert at man kan bruke den som et redskap til å skape utover gutte- og pikerommet.

Jeg tenker: Kan all teknologisk utvikling slik avleses kunstnerisk i tre faser: formalisme på teknologiens premisser, fokus på innholdsside, formalisme på innholdets premisser?
Det er en interessant iakttagelse. Slike svingninger foregår nok, men det er ikke et hierarki eller en utvikling i kvalitet. Det er lett å redigere video på computeren i dag. Alle kan klare det fordi programvaren er et verktøy med mange generasjoners erfaring, enkel å lære og lett å håndtere. Teknologien er så kjent nå at den ikke trenger å pushes lenger. Innenfor maleriet kan vi parallelt se at det flate og konstruktivistiske maleriet er på vei tilbake i en eller annen form. Prerafaelittisk og barokk malerkunst med enkle og klare ikoniske grep: det regelmessige synes i det hele tatt markant om dagen.

Vi kan vel avlese et større utviklingsbilde i disse tendensene: at den rådende teknologien alltid bestemmer hvordan vi ser. Som mange har påpekt forandret verden seg med utsikten fra toget og flyet, fordi persepsjonen forandret seg…
Samtidig. Har ikke kunsten i dag i stor grad gjenvunnet den auraen som forsvant med den industrielle masseproduksjonen og samlemanien i borgerskapet?
Nesten all kunst i dag legger opp til at kunstverket eksisterer kun der og da. Er du ikke til stede går du glipp av det. Mange av de nye mediene egner seg til en slik type kunstproduksjon.

Men samtidig med at samtidskunsten streber etter engangshendelsen, etter kunstverkets aura, er jo den digitale teknologien, som for eksempel Umberto Eco sier det, et middelalderverktøy hvis egenskap først og fremst er å kopiere…
Vel, jeg har konsekvent utelukket nettkunst fra Speculum. Jeg mener at nettet enda er en svært ung teknologi. Denne teknologien er fortsatt i første fase. De kunstnerne som arbeider med nettet er nødt til å pushe verktøyet, som er overordnet selve kunstuttrykket i denne fasen. På nettet er det bare begrensninger, i hastigheter og muligheter. Det er ennå svært vanskelig å skille ut eller se kvalitetene i nettkunsten. Det er nå det skjer ting der, men det er veldig ungdommelig det som skjer. Det er bra å være med på for de som er med, som vil kunne vokse opp med denne teknologien i alle dens livsfaser, og dermed etter hvert kunne forstå og bruke den på nye og bedre måter.

Det minner meg om hvordan vi i Localmotives tenkte da vi valgte å lage et nettmagasin i stedet for et papirtidsskrift. Også selve formidlingen og presentasjonen av kunst forandrer seg jo med teknologien. Vi har merket at selv folk vi har antatt som kompetente brukere av nettet faktisk ikke vet hvordan man skal laste ned lyd- og bildefiler, eller hvordan man kan forbedre kvaliteten på lyd og bilde.
Ja, ikke sant. Men ting skjer ufattelig fort i dette feltet, så det er forståelig. Motsatt for videokunsten, som ble født på 50-tallet og voksen på 90-tallet. Med nettet vil det ta mye kortere tid, for nettet er jo digitalt i utgangspunktet. I forhold til nettet sitter folk hele tiden og venter på at teknologien skal bli bedre. Innenfor videokunsten satt man ikke med slike forventninger. Nettet har mange begrensninger i forhold til kunstaspektet. En av de viktigste er: Hvor mye tid er vi villige til å bruke på nettet utover det som har med innhenting av informasjon å gjøre?

Du har tidligere skrevet om 90-tallet som en slags nybarokk, har du ikke?
Jo. Jeg skrev en hovedoppgave om det. Det handler nettopp om at kunsten beveger seg inn i alle andre sfærer. Den er smittet av denne hybride lengselen. Det er viktig å fastslå at alle ting på et nivå er kunst, og kan behandles på den måten. Det er kraft i en slik holdning. Mye av det som utgir seg for å være noe annet enn kunst, er jo nettopp fylt opp av kunstige grep. Det er ingenting som sier at advokatspråk ikke hører til i kunsten.

Da er vi kjernen av dette begrepet om det hybride?
Akkurat. Og det tror jeg vil eksplodere på nettet. Når man erkjenner hvor mye tid man er villig til å bruke på nettet, så erkjenner trolig kunsten og kunstnerne at det aller beste er å transformere/behandle det andre på nettet som folk allerede oppsøker.

Dette er vel en viktig del av kunstens vesen i det hele tatt?
Ja, og jeg tror det er slik av nødvendighet. Det er ikke bare slik at kunsten på død og liv skal inn i nye felt. Med den informasjonsmengden vi har i dag er man også nødt til å være med der hvor det skjer, ikke der hvor man ønsker at det skal skje. Behovet for live kunst øker trolig med nettets reelle pasifisering. Folk vil ha performance i dag, oppleve noe levende, som varer ganske mye kortere enn en lang film.

Hvor kunstens varighet er tilpasset samfunnets effektivitet, mener du?
Vel. Mer dette å gjøre plass til det sosiale elementet i kunsten. Under Speculum er kveldene tette av program, dagene er åpne. Under konserten på Jorenholmen parkeringshus er det to band og to performancekunstnere. Det er tilrettelagt med bar der, løyer, litt karnevalesk om du vil. Det er et konsentrert sted med konsentrert program. Information og Hans Caspar skal opptre sammen, og som de bl.a. sier i programteksten: "Life is real sound. Sound is real information."

Du har snakket om å ta det populære av det smale ut for å gjøre det smale tilgjengelig under festivalen. Komponistforeningens leder, Glenn Erik Haugland, gikk nettopp ut og anklaget alle disse festivalene med "mangfold", som det hadde gått inflasjon i, mente han. Genrene blir nivellert og tilpasset samfunnets shoppingmentalitet, fortsatte han, før han avsluttet med retorisk å spørre om det egentlig var så bra å la ambientmusikere remixe Nordheim…
Jeg kan følge ham veldig langt. Vi i Speculum er imidlertid genrebevisste. Vi vil gjerne vise frem genrene på sin beste måte, med det beste av det tilgjengelige. Jeg betviler overhodet ikke seriøsiteten hos kunstnere. Det som er viktig er å gjøre en innfallsvinkel tilgjengelig for folk. Kunsten går ikke opp, verken nå eller før, men man må vise til en dør som folk kan lukke opp og få en eller annen form for utsikt fra. En festival må peke mot en dør. Når det gjelder Geir Jenssen og Arne Nordheim: Slik har da kunsten alltid gjort. Det er jo et av kunstens innerste vesen. Å ta opp i seg – fortolke og transformere – det gamle! Det finnes komponister, musikere, dirigenter som fortsatt driver på og nytolker Bach.

Det eneste virkelig originale som kan finnes er vel Gud? Han er den eneste som kan ha skapt uten noe å bygge på… men dette med festivalhysteriet har vel Haugland rett i, tross alt. Er det ikke for mange festivaler i lille Norge?
Tja. Speculum tror jeg er en etterlengtet festival. Den er også en biennale. Annet hvert år er en passende frekvens. Det er nok riktig at man ikke skal gjøre ting for ofte. Man må skape en lengsel, og heller fylle opp med kvalitet når det først skjer. Mitt håp er at Stavanger, som er en perfekt by med sin beliggenhet og sine internasjonale kontakter, klarer å lage en biennale som byen er stolt av, som alle vil ha, fra næringslivet til publikum. Å skape en type identitet som de for eksempel har klart i Moss! Det er viktig for en by å være på kunstkartet. Og ja, det kan helt sikkert sies mye stygt om mange festivaler. Det er som med den teknologiske kunsten for teknologiens skyld: Festivaler for festivalens skyld er nok like kjedelig. Samtidig så vet jeg at etter Kulturby København i 1996 skjedde det ingenting. Det er det mest skadelige: at når kulturlivet får store midler så skapes det ikke verken nye strømninger, miljøer eller tilbakevendende prosjekter. Det er både dårlig økonomisk og kunstnerisk utnyttelse, og gir dårlig rykte blant alle kunsthaterne. Samtidig: Flere festivaler skulle vel tilsi bedre kår for genrene?

Jeg oppfatter vel Haugland her som kritisk til en tid som gjør alt likeverdig…
Om han mener det er kvalitetsforskjell på Nordheim og Jenssen, så er jo det greit. Vi har alle slike oppfatninger, og de er ikke nødvendigvis sammenfallende. Selv betviler jeg som sagt ikke kunstnernes seriøsitet. Det er viktig å ha en slik respekt.

Trekk frem ett av prosjektene under Speculum.
Jeg velger da å trekke frem den nevnte konserten på toppen av Jorenholmen parkeringshus, som blir en festbetont og barokk affære, med fyrverkeri og heliumballonger og baluba. Først i konserten blir en bil knust. Denne delen står vekselvis Information og Hans Caspar for, i en time, før Biosphere (Geir Jenssen) og Jony Easterby overtar. Jeg må også få nevne Ictus som skal fremføre komposisjonen Kontakte, av Karlheinz Stockhausen. De er internasjonale musikere av høyeste klasse, som arbeider mot de fleste etablerte sannheter innenfor den seriøse musikken – og de er så dyktige at de klarer det. Det siste tiåret har vi sett mye skje i samtidsmusikken: Nå tør unge komponister å lage modernistisk musikk igjen.

Er det lydkunstens misjon dette: å bryte ned kanon, bryte ned enhver vanetenkning, avlære oss det tradisjonelle, for igjen å kunne merke verden også som lyd?
Lyd er noe av det mest fysiske som finnes. Under festivalen lar vi for eksempel Beaconsfield Artworks lage en performance basert på simulerte jordskjelv. Jeg holder selv på med et prosjekt hvor jeg skal overføre data om Altaelva; vannstand og temperatur for eksempel, til et dataprogram som igjen oversetter til lyd. Elva sin tilstedeværelse i utstillingsrommet skapes gjennom elvas egne fysiske endringer. Det som skjer i Altaelva skaper samtidig lydkunst i Oslo. I tillegg vil jeg synliggjøre elva ved å bruke Agar, det er slik laboratoriegele de bruker til å dyrke frem bakteriekulturer i. Jeg heller vann fra elva oppi store beholdere med Agar, og slik gror elvas egen kultur frem analogt med den digitale lyden av elva. Svært mye lydkunst er fysisk. Geir Jenssens "Arctic Sound" er uten tvil fysisk. Han sier selv at musikk som gir ham noe fremkaller visuelle bilder for ham.

Men er det slik at lydkunsten egentlig søker øyet? Eller er det slik at den underliggjør det tradisjonelle lydspekteret, i musikk og dagligliv, for på ny å forsøke å nå frem til øret? Ta Mozart: Han er på mange måter mer et bilde enn lyd for oss i dag…
Samtidsmusikken har som sagt i lang tid gitt lytteren slike utfordringer allerede. Men jeg er enig. Ta for eksempel Bruce Gilchrists verk: Thought Conductor. Han er inspirert av John Cage sitt verk 4:33. Som kjent består det av 4:33 minutt i total stillhet. Dette verket plasserer lyden et annet sted enn den noen gang før har vært, i hvert fall for meg. Det var først etter Cage at "Pause av Grieg" ble en stående vits. Lager du musikk så tenker du ikke: Hvorfor lager jeg akkurat den lyden? for i musikken løper lydene sammen i en form for harmoni. I mye lydkunst derimot får man en nesten zen-aktig følelse, hvor selve lydpunktet blir viktig. I mitt prosjekt med Altaelva ønsker jeg å få folk til å se forbi postkortet av elva. Det vakre har mange former, som hver tid har sin forståelse av skjønnhet. Jeg drar ut noe fra elva for å dra tilskueren inn i elva. På samme måte som du under en festival må dra noe ut av en genre for å dra tilskueren inn i en genre. Det er den døra jeg pratet om tidligere.

Må lydkunsten nødvendigvis være elitær når den kan ha slike pretensjoner om å avskaffe vanetenkning og fylle på med noe helere?
Overraskelse er et viktig virkemiddel for å bli oppmerksom på lyd. Da vi hørte brannalarmen i sted så overrasket den oss selvsagt. Det er det den skal gjøre. Brannalarmen skal ta oss der og da. Den er knyttet til bildet av noe grufullt. Den får adrenalinet til å løpe i kroppen. Mens musikken i mye større grad er en strøm av lyd, som skal ta oss med inn i noe. Hadde jeg hørt en elefant her ute nå, hadde jeg blitt helt satt ut, ikke sant. Det er klart det er annerledes, men elitært, jeg vet ikke…

Enten så kan man vel bruke noe som ikke passer inn i helheten eller så bruker man det mest vanlige normale, men fjerner noe rundt det som fremhever det vanlige som enestående?
Det er jo nærmest kunstens allmenne vesen det.

Men har lydkunsten flest aner i musikken eller kunsten, jeg tenker her på performance, støy, etc.?
Den har selvsagt aner begge steder. Det er viktig å tenke over de filterne vi står overfor. Tenk igjen på 4:33 av John Cage. Jeg synes det er rart at det ikke er flere som sitter og ler. Hvorfor sitter de 4:33 minutt i ro og lytter til ingenting? Dette stykket er jo mer av en performance når det oppføres, en mimekunst til stillhet.

Men hadde det ikke vært umulig å le under første gangs oppføring, mens det sannsynligvis er mulig i dag?
Det er jeg usikker på. Det finnes slike forståelsesfilter som bør vekk. Til Speculum har vi invitert kunstnere som er så bunnsolide at man kan slippe til det andre, latteren, osv. Vi må kvitte oss med angsten for å tape noe bare fordi at det finnes latter.

Men her er det vel en fare også. Når kunsten er fullstendig anti-kanonisk: står man ikke da i fare for å produsere veldig mye dårlig kunst, som ikke er bevaringsverdig? Men så igjen: slik må det vel være?
Det har alltid vært slik. Det har alltid vært laget mye dårlig kunst. Eksperimentering er nødvendig. Når det gjelder teknologiske ting, elektronisk musikk for eksempel, så er det slik at det å sjokkere ikke er noe mål i seg selv. Det som blir spektakulært er det som gir mulighet for utvikling.

Men kan man ikke undergrave en kunstform med hysterisk eksperimenteringsiver og originalitetstrang?
Vel, jeg vet ikke. Jeg har snakket en del med folk som samler inn kunst til de forskjellige institusjonene. Jeg mener at man i større grad skal ta vare på tidsdokumenter. I dag er man så safe, man venter litt, og tar inn de verk som allerede har etablert et slags klassikerpotensiale. Da mister man noe veldig viktig, nemlig det som ikke overlever. Omvendt finnes det dem som samler på det som har vist seg som mislykket kunst, men det utelater også noe fra helheten, nemlig det som er viktig der og da, og det finnes kanskje ikke for ettertiden.

Du mener at det som virkelig påvirker kunsten og kulturen, gir den retning så å si, det finner man ikke igjen når man leter i historien?
Jeg er ikke historiker, og snakker her mest om den nære historien. Når vi nå har etablert et bilde av 60-tallet i USA med abstrakt ekspresjonisme og popkunst, så begynner man å lete etter den sære collagen som inneholder akkurat dette tenkte bildet vi har etablert av denne tiden. Det er et mål for Speculum å vise at akkurat her står vi nå i forhold til teknologien. Folk er sugne på å få innsikt i dette: hvor står vi?

Men når man i lydkunsten lager verk hvor man avleser en plantes sjeleliv eller man visualiserer en matematisk formel: hvor viktig er i grunnen en slik kunst?
Kunsten har alltid vært alkymistisk. Det forsvinner ikke. Alt er fortolkning. Om det er malerens fortolkning av et ansikt eller scenario, eller om det er Bruce Gilchrist som fortolker hjernebølgene til en musiker som komponerer, og siden transformerer dette til lydkunst, ja så er det i bunn og grunn beslektede fenomen. Det er det samme som skjer. Et kunstverk må bære på forestillinger. Man må tenke på betrakteren/lytteren. Det må finnes noe genuint, et genuint mønster å kunne spille videre på. Et bilde av prosessen skal projiseres videre i tillegg til det umiddelbare inntrykket.

Til slutt: Hvor er den viktige kunstscenen i dag?
Jeg mener at den nå bør finnes i det sosiale rom. Det viktige kunstverket i dag er et slags moderne gesamtkunstwerk, hvor kunstneren selv svært ofte opptrer i en eller annen form for performance. Lydkunsten er utvilsomt en viktig del av dette verket. Det viser vi under årets Speculum.



Jan Inge Reilstad og Helene Selvåg er redaktører av Localmotives.